Ny åndelig praksis.

Jeg har begynt med en praksis endelig. Jeg har ønsket en praksis og har skjønt den utvalgte praksis var anbefalt av Gud ettersom to personer "tilfeldigvis" snakket varmt om den på samme uke uten at de visste at jeg var på søken etter en praksis. 

Inspirert av den hellige ånd/ intuisjonen (tanker gjennom mitt hode, altså, ikke fra boka):
Ting, tanker, følelser og hendelser, alt det skapte tillegger vi betydning og kan derfor velge fritt å ikke bry oss om fordi de ikke representerer noen sannhet i seg selv.

Det er ved å tillegge ting betydning vi holder liv i de. Om vi ikke tillegger de noe betydning vil de være som døde for oss fordi vår bevissthetskraft er trukket ut av dem. Det siste merket jeg under øvelse 2 i et kurs i mirakler. Et poeng er at vi skal være klar over at det er vi selv som bestemmer og har fri vilje i dette henseendet. Det må være slik vi skaper vår egen virkelighet. 

Buddha sa at vi ikke skal sette merkelapper på ting. Heldigvis forklarer EKIM ( et kurs i mirakler) poenget med dette nøye.

Riktig å korrigere andre?

Igjen og igjen lurer jeg på om det er moralsk rett å snakke andre til rette. Selv liker jeg det ikke om det sies i en irritert tone og med nedlatende holdning. Sjelden har jeg opplevd å bli forsøkt korrigert på en vennlig måte, som om det var en gave som ble gitt. Men det har hendt og da ble jeg svært takknemlig. Jeg betrakter det da som en kjærlighetshandling. Det samme budskap kan altså gis uttrykk for enten i kjærlighet eller hat.

Det står i bibelen "du skal sette din neste til rette" (noe sånn). Da jeg tenkte det kom denne innskytelsen: "du skal gjøre mot din neste som du vil andre skal gjøre mot deg". Stilt opp imot dette vil bibelsitatet om å sette andre til rette få en veiledende støtte. For jeg kan da spørre meg: ville jeg selv likt å bli korrigert på den måten jeg tenker å korrigere på? Et budskap kan sies på uendelig mange måter men også bare to. Så svaret er både ja og nei. I vennlighet blir svaret ja. I fiendtlighet blir det nei.

Vitebegjær.

Jeg har blitt kalt et levende leksikon, men det er langt fra sannheten. Sønnen min bombarderer meg med 100 spørsmål hver dag. I tillegg har jeg alle mine egne. Heldigvis har jeg internett-tilgang. Men internett eller ikke; jeg skal ta dette som en hint fra en høyere intelligens om at vitebegjæret må styres hele tiden, akkurat som annet begjær, i en retning som er verdifull. Og jeg skal lære sønnen min det samme, ved å ikke gidde å finne svar/ svare på det jeg finner uvesentlig.

Dette jeg som er i verden, lider det den lidelsen den Jesus-aktige meg ønsker å påta seg?

Den bakenforliggende meg sier den vil påta seg smerten til den jeg hater. Men hvem påtar seg i praksis den smerten? Jo jeg i verden, som utsettes for denne personens smertekropp-uttrykk. Denne andre meg kan jo ikke gjøre noe slik. Den har jo ikke kropp. Å påta seg smerte betyr ikke å ta imot andres avreageringer, kanskje, men å påta seg smerte på annet vis er vel heller ikke mulig? Noen healere sier de gjør det, men jeg tror ikke det gjør noe forskjell for den de liksom healer. De merker det som er i den andres kropp, men de kan ikke fjerne det bare av den grunn. Si meg gjerne imot.

Jeget i verden kan være en martyr, men jeg opplever ikke meg som det. Jeg er nemlig helt motsatt av Jesus og mitt sanne jeg. Jeg vil ikke ha noe av andres dritt på meg i det hele tatt, og lider høyst ufrivillig. Mitt sanne jeg elsker den jeg hater. Det sanne jeg har fred. Jeg er alltid urolig. Jeg ser som gjennom noe som er mindre enn et knappenålshode i størrelse, i forhold til denne andre som er bak verden og ser mer enn vidt og bredt. Dvs jeget i verden ser ikke realiteten/sannheten i det hele tatt.

Som sagt tenker jeg ikke på meg selv som sånn martyraktig. Jeg romantiserer ikke og finner ikke verdi i det lille selv på den måten. Jeg gjorde det for noen år siden kan jeg innrømme, da jeg led konstant og håpet å finne mening i det, men det var så dustete at det sluttet jeg med. Det er dustete fordi man skal ikke ta æren for noe slikt. Da er det jo ikke hellig mer. Da er det for å styrke egoet istedetfor å påta seg smerte av kjærlighet. 

Det jeg vil frem til og kunne spurt i stedet er: er vi alle Guds tjenere om vi vil det eller ei? Dette kan sees som en kontrast til vår av Gud gitte frie vilje, men det er det ikke ifølge min forståelse av fri vilje. Fri vilje er å være fri det lille selvs vilje og gjøre Guds (eller ditt sanne jeg sin) vilje. Og dette henger sammen med saken her. Å be om noe for det lille selv er rent tåplig, fordi det lille selv er utføreren av Guds vilje, er Guds tjener! Når det lille selv ber om noe til seg selv blir det veldig virkelighetsfjernt siden det lever her i illusjonenes verden, og når det gjør noe så dumt har det glemt at det er her for å tjene Gud. Så i stedet for å be om noe vi ønsker for å få et bedre liv, bør vi spørre hva Gud vil med oss så vi gjør noe meningsfullt. 
 

Hvorfor er vi så opptatt av egoet?

Hvorfor fokuserer jeg på meg selv så mye? Hvorfor er jeg opptatt av dette egoet. Mange hater seg selv, men de er sterkt selvopptatte og selvsentrerte likevel. Hvorfor elsker vi dette vi hater? Hvorfor elsker spirituelle mennesker dette forgjengelige? De må jo elske det siden de fokuserer så mye på det. Hva er det som elsker egoet? Hvorfor fokuserer vi ikke heller på det guddommelige? Det som er kjærlig? Egoet er jo ikke det minste kjærlig. Jeg har en identitet som spirituell, dvs. jeg vil gjerne være det, men er det jo ikke. Jeg ser egoet mitt hele tida. Egoet jeg lenge ikke visste hva var fordi jeg ikke fant det. Fordi jeg var jo det! Hele dette idiotiske jeg er egoet. Jeg ville ikke slutte å identifisere meg med det, fordi jeg likte å fokusere på det. Men hvorfor? Jeg har ikke noe svar på hvorfor.Hvorfor vil jeg ikke være sann kjærlig? Makter jeg det ikke? Er det så sterkt at jeg ikke har tårer nok til å takle det?

Vi lærer fort at det er fint om vi forandrer vår kropp og personlighet. Masse tid og energi blir brukt på å forbedre dette verdslige. I håp om å oppleve kjærlighet? Om vi glemte dette verdslige jeget, glemte å se med det kritiske øyet etter forbedringspotensiale og tok oss som vi er; redskaper i Guds tjeneste, ville vårt liv blitt så rikt som vi drømmer om at det skal bli når vi først har blitt forbedret nok. Å fokusere på mangler gir et fattig liv.

Tenk på all den kraft som frigjøres når vi ikke lenger er opptatt av egoet! Er nevrosens kjerne frykten for egoets død? Frykter vi den kraften vi har om vi ikke tetter igjen kanalen ved å bli opptatt av den selv? Frykter vi at den mektige livskraften skal blåse så meget i egoer at de fordufter?

Jeg vet at det ikke er farlig at jeg er så teit som jeg er, forfengelig og alt mulig annet man som menneske kan være, fordi jeg vet dette ikke er meg. Det som irriterer meg er at jeg sitter fast med meg selv. Et selv som ikke vet en dritt før den bakenfor unner meg å vite. Jeg vil komme på den andre siden og være den jeg egentlig er.

Av de som tror de selv er fullstendig gode og andre fullstendig onde, kan man ikke forvente en dritt. Eller jo, det er akkurat det du kan forvente.

Søt kjærlighet