Bøker kan forme liv.

Visse bøker glemmer jeg aldri. Første boka jeg leste var "Tom i villmarka". Det meste av livet har jeg vært alene som den katten, men jeg tror ikke det skyldes boka. Uforglemmelig er også "Allerkjæreste søster" hvor det var en verden under jorden. Jeg likte veldig godt "Tordivelen flyr i skumringen" da jeg var 14 år. Da ble jeg klar over at jeg var interessert i mystikk. Senere "Vivian spøkelse", som inspirerte meg til å bli anorektisk. Det var først en bok jeg leste som voksen jeg ville herme litt etter. Den beskrev indre opplevelser. Tror det var "Som regn om natten" av Kari Bøge. Den inspirerte meg til å bli slik at jeg kunne få spennende indre opplevelser jeg kunne beskrive med ord etterpå.

Til min sønn, den allerkjæreste!

Jeg vil skrive en slags dagbok til deg her, som du kan lese senere.
For nå kan vi ikke dele våre tanker, og jeg vil ikke glemme det jeg vil dele med deg.

15.03.2016
Du møter meg med pollen
som faller tungt gjennom sollyset
og ned på den fuktige bakken et sted.

17.03.2016
Jeg måtte presse deg inn i din fars bil i dag.
Du klamret deg ustanselig til meg.
Jeg kan ikke glemme hvor ulykkelig du var
da du vinket så kraftløst til meg.
Og da jeg ikke så bilen med deg i da jeg var oppe hos meg
kjente jeg panikken komme.
Alt ble blankt.
Du var borte!

¤

Jeg så fella
med depresjonen nedi
i gågata.
Jeg gikk ikke nedi.

Fella er å tro jeg må være en dårlig mor
som frataes sin kjære.
 ¤
Hver uventede lyd dytter frem fraværet av deg.
¤
Det er så tomt uten deg
at du fyller hele verden omkring meg.
¤
Bare synet av en rynket panne
bringer frem medfølelse.
¤
Jeg vandrer gatelangs etter å finne deg
selv om jeg vet du er milevis fra meg.
Jeg kan ikke nå deg. Jeg kan ikke få deg inntil meg!
¤
Denne rastløsheten minner mistenkelig mye
om min største kjærlighetssorg.
Jeg må slite meg ut
så jeg kan sovne uten en tanke eller følelse.

Enda bedre ville det være
om jeg hadde en støtputemann
å ligge på magen til,
som satte tårene fri.
¤
Plutselig jeg så deg og kjente din dype sorg i hjertet.
Vel, om den sikkert var din
eller min vet jeg ikke,
men den samme sorg er det.
Vi bader jo begge i det sørgelige havet.
Du er ikke alene.
¤
Hørte du hva jeg sa tidligere i dag?
Det gikk en kråke og skrek utenfor huset,
igjen og igjen, som for å proklamere
at du og jeg hadde stor sorg i hjertet
og noen hadde vært dypt urettferdige.
¤
Mamma begynte å gråte
da hun hørte hva du drømte.
Men jeg kommer aldri til å hoppe
ned fra terrassen på taket, kjære.
Jeg vil ikke vente lenger
enn nødvendig for å holde om deg.
¤
18.03.2016

Uten din stemme i huset
er dette som et kontemplativt kloster
å regne.
¤
Det er rått ute
så det beste er å sove i din lune seng.

Kjæledyret sover under sengeteppet,
mens du må være sammen med din fiende!
¤
Den lille, døde fuglen på fortauet
er like ribbet for kjøtt
som jeg er for ditt.

¤

Å ta selvmord hjelper ikke.
Min hals er skåret over allerede.

Jo mer de vil drepe vår hengivenhet
jo mer vokser den i styrke.

¤
24.03.2016 (etter den første skypesamtalen)

To see you again
still missing me
intensely....

I cry for you
knowing  you go through
hardship and misery.

¤

La meg skinne
i ditt mørke.
Bring meg nærmere ditt hjerte.

Vi kan møtes der
når vi nektes samvær.

Du mister meg aldri.
Din far har din kropp en tid,
mens vi er forenet evig.

¤

Retten er ikke rettferdig!

Jeg ble saksøkt av faren til min sønn, på oppfordring av barnevernet(!) fordi han ikke fikk se sønnen sin. Ikke fordi jeg nektet, men fordi jeg ikke presset min sønn til samvær mot hans vilje når hans reaksjoner etter hvert samvær med faren ble veldig ille. Han hater faren sin, og med gode grunner. Jeg tapte likevel saken. Både barnevernet og retten anså faren som en bedre omsorgsgiver enn meg, og sa rett i trynet på sønnen min at han ikke fikk bestemme (selv om han er 10 år). "Hvorfor måtte jeg snakke med dem så mye da, når hva jeg vil likevel ikke har noe å si? Jeg føler meg svikta!", sa han etterpå. Han gråt og gråt, utrøstelig. T.o.m. i søvne. Måtte flytte til faren straks. Selv om han liker seg best hos meg, bedre på skolen ved meg, og i småbyen hos meg. Selv om han sa han ville ta livet av seg om han måtte flytte til faren og jeg sa det i retten. De bare tilkalte barnevernsvakten så de skulle påse at selvmordet ikke fant sted.

Retten stilte evinnelige kritiske spørsmål til meg, men ikke faren, fordi han var normal, sa de. Dvs som dem. Og lette iherdig etter noe å sette den dømmende fingeren sin på. Jeg var forhåndsdømt, mens faren ble rost opp i skyene fordi han var en mann som ville kjempe for å få samvær med sønnen sin.

Det er like farlig å gå i retten som å komme borti barnevernet. For tenker du ikke presis som den sakkyndige i alle ting har du også retten (dommeren) i mot deg. Får du en negativ hurpe som sakkyndig er du ille ute fordi dommeren dømmer nemlig slik den sakkyndiges anbefaler. Kun en sjelden gang (20% av tilfellene)dømmer dommer annerledes. Just be aware!

Ikke send bekymringsmelding til barnevernet for småtteri hos naboen. De må gjennom et helvete. Og ikke bare foreldrene. Barna må på møter igjen og igjen, men hva de sier blir ikke tatt alvorlig. Det er svik og atter svik. For når barnevernet har en negativ holdning til deg har du ikke sjanse uansett hva du sier. Alt ble vridd i negativ retning. T.o.m. min kjærlighet ble brukt mot meg. Nå er min sønn og jeg skilt på ubestemt tid fordi vi har et "for tett forhold". Om de virkelig tror kjærlighetsbåndet blir svakere pga fysisk avstand vet de lite om hva kjærlighet er.

Å, jeg trenger en sekretær!

Eller noen ekstra hender! Jeg har så vondt i hånda av all skrivingen. Jeg er vel neppe alene om å erfare det? Noen smarte tips om hvordan å få hånda smertefri? Med unntak av hvile, fordi det er ikke noe alternativ når jeg nå endelig er inne i en kreativ fase. Jeg er kanskje bare utrent?

Jeg skar av tuppen på venstre tommel og har derfor brukt høyre hånd mer enn normalt i tillegg til økt skrivemengde og at jeg gjorde solhilsen (yoga) til tross for at den ene hånda ville ha fri.

Ikke det at en avkuttet tommeltupp ble inspirerende, altså. (Beklager tørr humor). Det skal visst være veldig vanlig å ha smerter i hånda. Vi bruker jo også hendene hele tiden, la jeg merke til nå som jeg kun kunne bruke den ene, og så kun den andre! Å skrive med venstre hånd går tregt, men kanskje det er det jeg må gjøre? Lydopptaker passer dårlig fordi jeg kan ikke utsette skrivingen. Håper ingen blir sur fordi jeg skriver et så lite alvorlig, lite inspirerende og mindre viktig innlegg, men heller forstår at det er litt humoristisk ment.

Noen spiser for å leve eller lever for å spise. Jeg sover for å skrive og synes nødvendigheten av spising er en distraksjon. Det er både lurt å sove på det man trenger å ta en viktig beslutning om, men også lytte til de tanker som kommer når en er nær innsovingsfasen. Det er da det kommer flest nye tanker. I hverdagsbevisstheten kommer det mest gammelt tankegods, og det er jo kjedelig. Jeg føler meg kreativ og i godt humør nå - selv om jeg antakeligvis taper en sak i retten - fordi jeg har innsett hvor dum jeg har vært og det er frigjørende å bli kvitt sine dumheter.

Hver gang man møter motgang vil Gud komme en mer i møte? Er det alltid en spirituell fordel å oppleve vanskeligheter? Er motgang til for å gjøre oss sterkere? Er livets utfordringer en konfrontasjon med egen dumskap? Ved hvert traume blir man så satt ut at det kommer mer åndskraft til enn det pleier?

Frihet.

Du behøver ikke være nyttig og snill for å fortjene å leve.
Livet er en gave du aldri kan miste
og du er fri til å gjøre hva du vil med det.

Om du blir dømt for dine valg av andre
vit at de dømmer seg selv like nådeløse.
Gud sa vi blir frelst, ikke av våre gjerninger, men av Hans nåde.

Det vi kaller godt er ikke det guddommelige, og det vi kaller ondt er ikke satanisk. Det guddommelige er hevet over slik svart-hvitt-tenkning. Det e'n synes er godt synes en annen er ondt og omvendt. Dessuten er alt i denne verden begge deler, mer eller mindre, som yin og yang i tao-symbolet. Gud har gitt oss frihet til å velge og dømmer derfor ikke.

Problemet vårt er ikke at vi kanskje velger feil (og tror vi risikerer å bli dømt av Gud og/eller mennesker), men at vi ikke er frie slik Gud har gitt oss mulighet til å være. Valget er mellom den frie vilje og den ufrie, ikke mellom godt og ondt. Den ufrie skjer når vi ikke er til stede i nuet, når vi handler av gammel vane, når vi tar valg av frykt for å skuffe andre, når vi reagerer på andres gjerninger og følelser, når vi tar tilflukt i en avhengighet eller risikere noe utenfor komfortsonen.

Unn deg selv og andre full frihet. Det er kjærligheten som vi alle er del av og som er blandt oss som lufta.

Hvorfor be? Skjer ikke Guds vilje uansett?

Og Guds vilje er god. Hvorfor skal vi da be om noe? Gud kjenner fremtiden og Gud vet bedre enn oss hva som gavner oss i det lange løp og hva som kan fremme vår åndelige utvikling. Gud vet bedre enn meg hva jeg trenger. Gud har større kjærlighet for meg og de jeg kjenner og kunne bedt om skulle få det bedre enn det jeg har.

Jeg tror derfor Gud ber oss be fordi vi har nytte av det som en måte å bevisstgjøre oss selv om hva vi innerst inne ønsker, for når vi er klar over hva det er vil det påvirke tanker, følelser og handlinger. Det vil føre til at det er mindre i vegen for å ta i mot det gode og sanne.

Om vi har sterk nok overbevisning om Guds kjærlighet til oss trenger vi ikke å be. Vår tillit alene vil gjøre oss mottakelige for det vi trenger. Gud overøser menneskene med velsignelser konstant. Dessverre er det lite vi tar i mot. Dessverre er det få som strekker sine hender opp til Gud. Mange er distrahert av alt det fæle som hender, og dette lar de stå i veien. 

How to forgive evil.

​

I have heard several times people say they don’t even want to try to forgive because they fear that makes them accept the evil action. It is important to separate here. To accept reality is one thing, to love stupidity is another. What is positive about our stupidity and evil actions is that we can learn from it if we want to, but it is impossible to love a lack of something like knowledge and empathy, to love nothingness. If you ​understand with empathy you get over it, get perspective. You will still have your moral afterwards, but your understanding have been greater.

Evil actions, and even evil motives, does not make the whole person evil. Evil can not reach as deep as where the reason underneath the motive lies. The reason is the hardest to figure out, if not impossible. You don't want to have empathy with a person you find evil, but that is the only way to understand and get over the issue you are staring yourself blind at, and that connects you to that person. 

What I have seen using this method is that the other person has a tunnel vision and a consciousness level so low I can not expect any better from them. I have also seen no thought of the consequenses from a man I had started to believe was trying to break me on purpose.

Jesus' quote: "forgive them because they don't know what they are doing" is a magical one. If you say you want God to forgive it sounds like you have done it already. Try it. You may find you feel like you have forgiven. It happens indirectly through God.

To respect that they have a free will and have to take responsibility (karma) for their own stupid actions is another factor to have in mind. It also helps to look at my own shortcomings. We are not very different. We are all ​human beings, with fear and lack of understanding.

​