En kommentar om tro jeg la ut i agnostikergruppa på facebook.

Det går sikkert an å mene at guder og demoner også "bare er psykologi". Hverdagsbevisstheten kan jo utvides til høyere bevissthet. Mange har hatt ut av kroppen - og nær døden opplevelser hvor de har erfart at de tenker uten å være avhengig av hjernen og beveger seg uten den fysiske kroppen. Noen erfarer en (spirituell) verden hinsides denne. Om det finnes en Gud kan selvsagt diskuteres, men ingen vet hva Gud egentlig er, akkurat som ingen kjenner menneskets og andre skapningers innerste vesen. En felles forståelse av hva Gud er bør være på plass før vi diskuterer det og egentlig også at alle som deltar i diskusjonen har søkt å lære Gud å kjenne. Buddhister sier ikke de tror på Gud, men de tror jo på høyere bevissthet, muligheten til å bli befridd fra det lavere og bli opplyst. Å finne en felles forståelse av hva Gud er for alle mennesker, uansett bakgrunn, er en stor utfordring. Å prøve å forstå Gud kun ved hjelp av de vestlige religionene er ikke nok.


Lederne for disse kirkesamfunn (tenker her på kristendom, islam og jødedom) har berøvet medlemmene det viktigste Gud hadde å formidle til menneskene, nemlig at de har alle Guds egenskaper inni seg, at de ikke trenger prester for å finne sannheten fordi de har tilgang til visdomskilden inni seg, de trenger ikke å bekjenne sine synder til presten og be om tilgivelse av han fordi de kan be Gud om tilgivelse selv, de trenger ikke be om menneskers respekt, nåde og oppreisning fordi Gud kan gi dem hva enn de trenger. Gud vil at alle skal være uavhengig av andre (inkludert prester) og fokusere på å elske. Så lenge kirkene klarer å holde folk avhengige av seg kan ikke mennesker elske. Kirkene har altså gjort det motsatte av hva Gud i utgangspunktet ønsket for menneskene. Å elske innebærer en frihet fra alt. Det å elske, elske det gode, det sanne, det rettferdige, det vise, det modige, det omsorgfulle osv. snakkes det lite om i disse kirkesamfunn. Mennesker tiltrekkes ikke lenger fordi kirkene er nærmest blottet for essensen av Guds åpenbaring. Buddhistene og Bahaiene derimot oppfordres til å meditere, kontemplere, til å finne sannheten selv. Naturreligioner vil jeg også nevne. Der medlemmer forsøker å få kontakt med hjelpende ånder, bruker plantemedisin for å fremme kontakten med kilden / Gud osv. Alle religioner har til felles at essensen er kjærlighet og oppfordringen til å lære å elske. Det vanskeligste og mest fantastiske som er. Alt og alle som forsøker å distrahere mennesker fra å fokusere på dette er av det onde, kirke eller ei.

No, you don't lose God by making sins, but if you think God rejects you you will feel lost.

When one has sinned the sin becomes a wall between him and God. It is very important then to talk to God about it, ask for forgiveness and a way to make things better, knowing he listens through any wall. I think people can forget about God if they sin and think the sin is unforgivable. But who are they to judge? How you handle sin is a test on how much you love God and believe in His love. Also how you respond to other people who sin by hurting you. Do you forgive? If you don't you may not think God will forgive your sins either, because people have a tendency to project their own concepts on others. Even on God who is more loving than we can ever fathom.

Islam, sharia og islamisme

Jeg ville ikke blandet sammen Islam med islamisme. Ikke blandet sammen muslimer med terrorister, religion med politikk. Det er mange muslimer, men få av dem støtter de ekstreme. Det er lett å generalisere, men for å være presis bør man skille så langt man kan. Når folk som er skeptiske til Islam tenker på sharia tenker de derimot bare på en liten del, den de frykter, som handler om straffelover. Sharia omhandler mye mer enn det og husk: Muslimer må følge landets lover først og fremst. Det står i skriftene deres. Og noe annet viktig: Straffelovene er forslag, ikke noe alle muslimer vil eller må bruke i praksis. Hvilke lover som brukes varierer. Den religionen som kom etter Islam, Bahai, har også en lovbok. Lovene som omhandler straff, arv og andre ting som ikke bare omhandler personlige anliggender er kun forslag. Tiden endrer seg og mennesker modnes. Vi trenger ikke bruke barbariske straffemetoder for å forebygge kriminalitet. Dette vet muslimer. De ledere som vil ta i bruk de verste straffemetoder er selv barbarer. De representerer ikke muslimer flest. Akkurat som dødsstraffer i USA ikke representerer kristne.

Likhet eller forening

Det er farlig om verdens land skal gjøres like pga intoleranse og egoisme hos de med makt. Verdens land må forenes med toleranse og åpent sinn for dermed å beholde sin egenart. Dette gjelder også innad i land med forskjellige kulturer. Når integrasjon betyr å gjøre lik blir det undertrykkende. Ulikheter er ingen trussel, det er berikende. Vi må bare ikke være så svake at vi betrakter alt nytt som en trussel og/eller ikke kan sette en grense når noen presser noe på oss. La folk beholde sin egenart og kjemp for å være deg selv om noen kritiserer deg for ikke å være lik en annen. En dame med slør i Norge gjør deg ikke mindre egenartet. Tvert imot.

Drømmejeget og vår høyere og lavere vilje

Når man drømmer er jeget erstattet av en form som representerer deg som du ser i drømme. Jeget, personen i verden, er en illusjon akkurat som den du er når du drømmer. Den kan skiftes ut og tilintetgjøres. Heldigvis er vi noe annet enn personen i verden og den vi anser som oss selv når vi drømmer. I løpet av de to siste nettene har jeget i drømmene mine vist seg å være motsatt av hvordan jeg er til vanlig, antakeligvis for at jeg skal oppleve hvordan det er å være motsatt av hvordan jeg vanligvis er. Vi er i verden og drømmeland for å lære og jeget er kun et redskap i den forbindelse. Når vi trer inn i verden trer vi også inn i jeget. Da får vi kontakt med jegets vilje og karakter. Om vi trakk oss tilbake ville vi sluppet denne viljen og karakteren og bare merket Guds vilje i oss. Å kun være oppfylt av Guds vilje er bliss.

Før innbilte jeg meg at jeg fulgte Guds vilje bare fordi jeg var bevisst på å ville gjøre det i enkelte tilfeller og jeg innbilte meg at jeg viste gode kvaliteter selv om jeg antakeligvis kun gjorde det innimellom alle gangene jeg viste kun en mangel på det. Så lenge vi er i verden og kjenner vår verdslige karakters vilje og tilbøyeligheter fylle oss er det ikke lett å overstyre denne.

Før tenkte jeg også at vi har to motstridene viljer og "selv" i oss. Den høyere vilje tilknyttet det høyere selvet som er i overensstemmelse med Gud og den lavere vilje fra et lavere selv. Nå betrakter jeg dette mer transparent. Egentlig finnes det kun e'n vilje, Guds vilje. At det kan se ut som vi ikke følger Guds vilje skyldes at våre tanker og handlinger blir mindre edle ved lavere bevissthet. Jeg har vært så opphengt i begrepene det høyere og lavere selv at jeg nærmest har oppfattet det som noe reelt, men jeg ser jo nå klart at det er metaforer bare. Når vi er opptatt av og identifiserer oss med uedle tanker og følelser kan dette kalles det lavere selv, men vi er hverken tanker eller følelser så dette selvet er en illusjon, en metafor.

Det sies at vi har fått fri vilje til å velge mellom den lavere eller den høyere vilje, men vi er ikke i stand til å ta et fritt valg uten høyere bevissthet, så når vi handler ut fra den lavere gjøres dette som slaver mer enn som frie individer. Det kan derfor ikke kalles en vilje. Så om vi har en vilje er den i hvert fall ikke lav.
Å handle utfra tanker og følelser i respons til verden er litt andre ord for et lavere selv. Uten å være løsrevet fra verden og sine tanker og følelser er det ikke mulig å erkjenne den ene vilje, Guds vilje.

Vi er ikke vårt lavere selv fordi vi er ikke tanker, kropp og følelser og fordi valg tatt på bakgrunn av disse ikke er frie. Vi er heller ikke et høyere selv. Vi er ikke dyder, inkludert høyere følelser som glede og kjærlighet eller visdom. I mange år har jeg tenkt min egentlige vilje er den samme som Guds, men slik jeg nå ser det er heller ikke den min på samme vis som at ingenting er mitt. Det er bare Guds vilje. Det eneste som kan definere meg er hva jeg elsker. Det er basert på det jeg tar valg. Vi blir liksom det vi elsker, men jeg har ikke en selvstendig vilje.

Det vi elsker høyt ofrer vi alt for. Når vi opplever høyere former for kjærlighet mister vi interessen for lavere former for kjærlighet. Når vi opplever visdom kaster vi lavere tanker og når vi opplever høyere følelser mister vi interessen for lavere følelser. Med lavere følelser mener jeg følelser vi ikke er løsrevet fra, fordi det finnes egentlig ikke noen dårlige følelser å bli kvitt, da vi kan bruke alle følelser konstruktivt om vi bare er løsrevet fra dem. Jeg kaller dem lavere siden det i himmelen ikke finnes hverken sorg, frykt, hat eller sinne.

Grasrota

Grasrota. Jeg har bestandig forestilt meg det som friskt gress. Betyr begrepet bare røttene under jorda som aldri ser lys eller kan kjenne vind og regn? At det kalles grasrota er kanskje fordi røttene er forbundet med hverandre, så hvis vi alle beveger oss i samme retning kan vi ryste jorda. Jeg er mer enn grasrot, jeg er også et strå. De fleste strå får ikke vokse. Det gjelder de steder mennesker befinner seg. Der blir de sperret inne under asfalt eller de får vokse litt bare, før de blir klippet, igjen og igjen. For syns skyld. Dør som voksne barn som ikke fikk lagd noe vesen av deg, ikke fikk bli sett eller hørt. 

De som klipper gresset er de overfladiske som ikke ønsker å se naturens villskap og de som legger asfalt er redd for den eller bryr seg så lite om den at de undertrykker den, uten kontakt med egen natur.

Ulikt gress kan vi heldigvis flytte på oss til et miljø hvor vi ikke blir klippet, men de som ble lagt under asfalt må vi bare ha sympati med. Vi kan ikke forvente at de skal klare å komme seg ut av et sådant fengsel før de dør, i hvert fall ikke alene. 

Vi kan holde hverandre i hendene, som røtter i det skjulte og bevege oss i samme retning. Bort fra støvlene som tråkker oss ned, bort fra asfalt og de som ikke tåler å se oss utvokste. Samlet kan vi også sprenge asfalten og ryste jorden så de med støvler som tråkker oss ned faller over ende.

Appell til gule vester lagt ut på facebook: Hva er alternativet til dagens politiske system?

Er vi gule vester for kjempe for noe eller i mot noe? Er vi her fordi vi vil diskutere avisinnlegg eller fordi vi vil endre noe? Er det noe poeng i å bli enige om hver bidige sak egentlig? Det har vært mange diskusjoner om klima. Hva er vitsen med å krangle om det? Om vi ikke kan fokusere på at vi må forenes fremfor å fokusere på det som kan splitte oss har vi ingen sjanse. Å absolutt skulle tvinge sin mening gjennom tjener ikke folket og saken. Det er ikke den enkelte som er viktig nå, det er oss som samlet bevegelse. En samling mennesker trenger ikke ha likt syn på alt, det er rom for individualitet i en enhet.

Vil vi kritisere det bestående eller vil vi fremme det nye? Jeg ser ikke hvordan vi skal få til noen endring slik vi holder på nå. Vi er enige om at vi ønsker et bedre demokratisk system og det er essensen i gule vester-engasjementet, men vi har få diskusjoner om dette: Hvordan vi ser for oss alternativet til systemet vi har nå. Om vi velter det bestående må vi ha et alternativ klart vi kan være enige om. Og uten dette målet for øyet blir vi sittende som alle andre som ikke er gule vester og kritisere og klage bare. Så hvilke alternativer har vi til det bestående? La oss heller kritisere og forbedre alternativene enn å kritisere det vi likevel har tenkt til å få en ende på.

Angående direktedemokrati så bekymrer det meg at mange av befolkningen har gjort at Høyre, AP og FRP er store nå. De som har mest å vinne personlig vil stemme når det er avstemming. Jeg tror ikke det vil være mange som kommer til å stemme etter en stund med direktedemokrati. Når det gjelder store saker som EU-tilknytning og middels store saker som bomringer f.eks synes jeg direktedemokrati kan være en god demokratisk løsning. Det er viktig å feie partipolitikk og den unødige krigingen dem i mellom unna, men jeg ser verdien i konsultasjon. At noen tar små valg for oss. Enkeltmennesker vi velger (ikke mennesker som stiller til valg) fordi vi tror de er fornuftige, godhjerta og altruistiske. Vi kan velge 9 stykker lokalt (byer og bydeler) og nasjonalt, (Hvis alle land en gang i fremtiden følger samme modell velger vi også 9 internasjonalt), ha gjenvalg på dem ofte ( 1 gang i året) og ha et rent media som følger nøye med på dem så de ikke handler med motiv om personlig vinning, blir bestukket eller truet av noen uten at de straks blir fjernet fra stillingen. Disse 9 skal altså diskutere seg til enighet om saker, eller hvis de ikke blir enige, stemme over saker. De må hele tiden være bevisst på at de skal finne den beste løsningen for folk flest og verden som helhet. De skal ikke lønnes mer enn den borgerlønn resten av folket får, så det er bare en ære, ingen personlig vinning, i å bli valgt.

Administratoren på samme facebookgruppe skrev i dag denne alternative løsningen:

”Partidemokratiets epoke er over. Sjøl om partiene fortsetter å eksistere, har de blitt så koplet vekk fra samfunnet som helhet og driver en form for konkurranse som er så til de grader uten betydning, at de ikke lenger er i stand til å opprettholde demokratiet i sin nåværende form.”

Dette er en realitet som bygger opp under de gule vesters hovedmål om å etablere folkets suverene demokrati ved borger initiativ. Hvilket innebærer et politisk systemskifte hvor partiene blir å regne som særinteresse organisasjoner, på linje med alle andre særinteresser.

I praksis underbygger det behov for en konstitusjonell endring av den norske forfatning. Bort med parti-parlamentarismen på Stortinget, og inn med folkets direkte valgte representanter. Representanter som er dedikert samfunnsoppgavene, og fri fra parti-parlamentarismens maktkamp for posisjoner som tar det meste av deres tid og ressursbruk.

Det er tid for SV og Rødt å børste støvet av intensjonene om å bli ferdig med Monarkiet og få etablert et to-kammer system på tinget, hvor partier og særinteresser får sitt under-kammer og folkevalgte får sitt over-kammer. Noe som ligner mer på hva de har f.eks. i Sveits.

Det er Monarkiet som i samtiden hindrer Norge i den fornyelse av det politiske system som er nødvendig for å tilpasse seg samtidens realiteter.