And the saints came marching in

Veldig mange vestlige kritiserer gamletestamentets tids mennesker for å være primitive med sin "øye for øye, tann for tann"-tolkning av hva rettferdighet er. Noen sier til og med at muslimsk kultur er på det nivået. Men dette mønsteret sitter fortsatt i mange mennesker overalt i verden. Handlingsmønsteret sitter der i påvente av en endring i tankemønsteret.

Man forsvarer seg ved å angripe motstanderen. Men det kan jo ikke kalles forsvar!
Dette sees også i USA's måte å takle konflikter i verden på.

Det sies fornuftig nok at god kommunikasjon er det som forebygger konflikter og opprettholder gode forhold, men hvordan denne kommunikasjonen utarter seg er det ikke mange eksempler på. Jeg har dog funnet noe særdeles bra i denne forbindelse. Nemlig av forfatteren Marshall B. Rosenberg: Ikkevoldskommunikasjon : "giraffspråk" - et språk for livet. Det er den mest banebrytende av alle bøker om emnet. Det er en helt annen måte å kommunisere på enn det mange har blitt opplært til. Den anbefales på det varmeste. Han er å finne på youtube også, men det er ikke tilfredstillende å bare se der. Boka finnes på biblioteket.

Jeg har sett det på meg selv. Når noen er ufin eller urettferdig mot en annen eller meg selv har jeg tatt igjen mot angriperen istedenfor å forsvare den som blir angrepet. Jeg kunne istedet stått ved den angrepnes side og løst problemet med å si til angriper: "hva er problemet ditt"? eller:"det stemmer ikke, du skal få høre hva jeg tror misforståelden ligger i" etc.

Mitt forsvar har vært å dytte den andre bort med psykisk kraft i form av ord.
Ser vi ikke dette overalt? Det er ingen konfliktløsning som skjer fordi det blir intet møte, av mangel på tillit. En tillit det virkelig ikke er noen grunn til å ikke ha siden vi mennesker er særdeles like når det kommer til behov.

Man angriper som forsvarsstrategi. Hvor lenge skal vi fortsette slik? Det er en ingen løsning på konflikten, det er en bortskyvning av den.

Så hva er alternativet? Kanskje bedre å bruke hjernen på å finne ut det enn å finne ut nye gode argumenter MOT den andre.

Vi skulle ikke ha motstandere for vi er alle ute etter sannheten, rettferdigheten, kjærligheten, freden og gleden. Det er tillit til andre som mangler, ikke andres klokskap, skepsis, logikk, empati, lytteevne etc. De evnene er der om de bare lokkes frem. Man må bare begynne å vise tilllit for at det skal skje.

Jeg tror nøkkelen er likeverd. Om vi virkelig ikke ser ned eller opp på noen men vet at alle er like mye verdt at livet renner i dem, og å kjempe for livet til, vil man kunne løse en konflikt. Før likeverd er der intet fullgodt møte som muliggjør det.

Likeverd og en beskjeden holdning til livet.

En dame anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det og tenkte at hun så edelt kjempet for en fremmed som om til og med en fremmed var verdt å bry seg så meget om. For jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord. Rett etterpå skjønte jeg inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Og jeg så da sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok,gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Å bli satt inn i andre for å forstå

Gud er så fantastisk. Han setter meg rett og slett inn i andre mennesker og delpersonligheter så jeg kan oppleve sider jeg selv ikke har utviklet ennå eller forstå andre fra innsida, alt ettersom hva jeg i forkant har lurt på.

I det siste (og flere ganger tidligere) har jeg tenkt på at jeg nok er særdeles lite beskjeden av natur og har lurt på hvordan være from og beskjeden som jeg kan se andre jeg beundrer er. I natt gjorde Gud det igjen; jeg fikk være inni en mann ,en gammel vis mann som var så beskjeden. Å, det var herlig og interessant fordi det var langt fra hvordan jeg er.:) Da fikk jeg merke holdningen hans, og det er jo det viktige. Når jeg har blitt satt inn i denne e'n gang er det lettere å finne tilbake til den, og da som i meg selv. Jeg vil fortelle dette fordi jeg er simpelten henrykt over måten Gud lar meg forstå på, fordi dette er en så effektiv metode. Bekjedenhet påvirker mye i,o.m. at det er en holdning. Og dette er bare en av flere dyder man kan settes inn i. Og som jeg ser det henger dydene sammen som perler på en snor, og beskjedenhet har liksom enkelhet og løsrivelse ved sin side.Og dens motsetning er grådighet.

Det var så interessant å oppleve denne holdning av beskjedenhet for meg som er så storkrevende i min perfeksjonisme og idealisme. Beskjedenhet kan såvisst oppveie for en ubalanse her,tror jeg.

Forfengelighet

Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.

Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.

Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?

Å peke, preke og forarge

Noen definerer dobbeltmoral som å preke noe og ikke leve etter det selv. Jeg mener man må kunne ha idealer å strekke seg etter, o'g snakke om, uten å alltid klare å leve etter dem. Det er det å forvente, og bli forarget, når andre ikke klarer å leve opp til det vi selv ønsker å leve opp til men ikke klarer ennå som blir å peke feil veg, ihvertfall om vi blir stående slik.

Om man diskuterer med hverandre i respekt og toleranse er det ingen grunn til at noen blir fornærmet. Men om det er konkurranseinstinktet som er aktivt vil man prøve å hevde seg og dermed kunne forarge andre som diskuterer med samme bedrevitende holdning. Det er mange med stor kunnskap og meget erkjennelse som blir åndelige snobber, nedlatende mot de som ikke kan slå i bordet med samme tyngde og formulere seg like godt. Da er man i ubalanse; for lite empatisk. Og da kan diskusjoner blir mindre hyggelige og givende. Kunnskap alene er jo bare som et slør. Uten empati med den som skal motta kunnskapen når ikke kunnskapen inn i den andre, pog det å gi fra seg kunnskapen var i bunn og grunn helt unødvendig. Rett motiv for ens handling er avgjørende for resultatet,m.a.o.

Projeksjoner er lett å falle i og er som et slør foran det andre mennesket så man ikke kan være empatisk om man ikke gjennomskuer det. Vi blir bedt om å ikke peke utenfor oss før vi lever etter egne idealer vi kritiserer andre for å svikte i å etterleve for ikke å være dobbeltmoralistisk. Jeg tenker at vi må få se det vi har inni oss på utsiden før vi kan bringe det frem fra oss selv. Så denne pekingen på andre mennesker er umodent, ja, men nødvendig. Vi må ikke nødvendigvis gi åpent uttrykk for skuffelse, men bli bevisst manglene så vi kan søke det vi trenger å finne til uttrykk i oss selv.

Vi må altså erfare barmhjertighet fra andre for at denne skal bli funnet og gjort tilgjengelig i oss når vi selv møter lidelse hos andre. Vi må høre sannheten slik at denne bekrefter vår egen, vi må se at noen står med verdighet og integritet så vi selv kan gjøre det osv.

Så når noen klager på en annens svakhet er det en klage, en bønn, om at styrken skal komme frem i en selv. Så kritikken er virkelig ikke noe å ta personlig.

Det man ikke vedkjenner seg oppfatter man som utenfor som noe som vender mot en.

Er det ikke så? Det man ikke tør uttrykke kommer trykkende mot en fra utsiden. Vender seg mot en. Jeg har innbildt meg at den jeg bærer et ubevisst sinne mot er sint på meg. Men det var bare min egen energi jeg kjente komme mot seg og altså burde vedkjent meg.

Da jeg ikke vedkjente meg å føle sinne overfor en person opplevde jeg at den jeg var sint på næret negative følelser overfor neg, selv om dette ikke var reelt og ikke kunne spores i form av sinte ansikt, høres i nedlatende ord etc. Jeg syntes t.o.m. det var rart at vedkommende smilte til meg og tolket det som falskhet! Jeg hadde benektet sinne fordi jg ikke har tørt å vise at jeg hadde evnen til å føle negative følelser. Min galskap var det.

En som benekter at han er annet enn god vil møte "det onde" utenfor seg. Han vil altså oppfatte det som vender mot han selv som ondskap. Han vil komme til å se det speilvendte av seg selv: F.eks om han behandler en som luft og undertrykker sinne vil han oppleve at den andre blir nærgående og sint og oppleve seg selv som luft i møte med det.

Det man ikke vil ta innover seg er som åpne hull som fylles om man vil eller ikke! Og det en ikke selv har overbærenhet med vil trenge seg på gang på gang for at en skal bli kjent med det, helt til man kan bære over med det.

Det må også være omvendt. Det man ikke tør ta innover seg av ytre realiteter vil man føle som innvendig. For eksempel valgte jeg i mange år å oppfatte meg selv som en gris fordi jeg syntes det ble for vanskelig å forholde meg til at noen andre var det. Om jeg selv var som en gris kunne jeg liksom gjøre noe med det, siden det er lettere å forandre seg selv enn andre.