Hva er fienden Jesus og Bahaullah snakket om?

Hva er nå en fiende egentlig sånn vanligvis?

En som pirker borti våre såre punkter? Utfordrer vår frykt? Avslører våre laster? Fornedrer oss når vi har opphøyd oss selv? Er det den som uttrykker det vi selv kan finne på å gjøre i en presset situasjon og som vi skjemmes over? Peker de på det ubehagelige vi ikke har fått orden og klarhet i?



Er det de som tråkker oss på tærne, eller er det våre tær som har gått lenger enn vi kan stå inne for?



Tiltrekker vi oss de eller speiler de bare vårt indre?



En som røyker med god samvittighet tåler at en gammel mann kommer bort og sier: du burde ikke røyke. Det er ikke bra for deg. Men en som ikke er tilfreds med egen røyking blir irritert over maset når også en utenforstående bemerker den stygge uvanen. Den første opplever den gamle mannen som kjærlig. Den andre opplever den gamle mannen som frekk og plagsom.



Fiender er de som setter oss på plass. De peker på det vi ikke burde gjøre.



Sønnen min på 5 spurte meg idag hvorfor Gud hadde sånne slemminger som en som plager han i barnehagen i verden. Da svarte jeg at det kunne være for at han skulle få en utfordring; lære å overvinne frykt, bli modigere og trygg i seg selv og ha overbærenhet med han som ikke visste hva det han gjorde innebar. Han hørte ikke hele tankerekken min. At han skulle bli modig holdt:)



For den som ikke er løsrevet i forhold til sin kropp vil oppleve utfordringer der. Andre med andre tendenser vil merke det på ande områder av livet. Vi tiltrekker energi der vi selv er opptatt med å fokusere den. Og da vises begge sidene av mynten.



Jeg er sensitiv og merker godt om noen bærer nag til meg. Så følelsesmessig har jeg det best uten fienders negative følelser for meg i auraen.


Om et om forlatelse ikke fører til tilgivelse er det vondt, synes jeg. For det sies ved Jesus som ideal for oss: tilgi fordi "de vet ikke bedre". Dette kan man ta til grunn om man ikke klarer å tilgi på annet vis.


Å elske noen som hater en kan man ved å ha ovebærenhet med dem som om de var barn som er sinte fordi de ikke får viljen sin.


Men jeg synes det mest interressante ved å elske sine fiender er betydningen de har for ens utvikling. De skubber en i riktig retning. Engler puffer deg vennlig. Fiender sparker deg bak.


Ja, man kan spørre seg hva bibelteksten mente med fiender. Også hva det betyr når Bahaullah sier at fiende og Vennen ikke kan bo i samme hjerte, så vis da fienden bort. Det kan altså bety noe slik som Fredrik sier; at fienden er oss selv, den delen som anser seg som isolert og er opptatt av seg selv bare. For jammen er det når vi er i den modusen vi skaper konflikter.

Det er når vi er i den selvopptatte eller selvsentrerte modusen vi ser fiender, ellers ikke. Vi ser oss selv slik vi er . Vi har valget om å løfte oss opp av oss selv (det lavere selv)og ha overbærenhet og dermed mulighet til å gi respekt og virkelig se andre mennesker, og oss selv eller være opptatt av oss selv uten overblikk og evnen til å se helheten av oss selv og andre.

Jesus sa noe som sånn som at vi skulle forestille oss at det var han som var det mennesket som ba oss om noe. Og da skulle jeg tro det også menes vi burde betrakte alle mennesker som Jesus uansett situasjon. I Bahai foreslås det noe lignende; at man i en konflikt med et annet menneske forestiller seg at Abdul Baha (profeten Bahaullah's sønn) stå mellom, eller foran den man har konflikt med.

Jeg tenkte idag at for å overkomme manglende overbærenhet med mennesker og særlig min egen sønn (5 år og krevende) kan jeg tenke at mennesket er Gud i forkledning. En forkledning som han har påtatt seg for å prøve meg sånn at jeg utvikler meg.

Helhet og enhet er ikke det samme.

Jeg deler det inn i tre nivåer:

delhetlig, helhetlig og enhetlig.



Delhetlig tenkning er svart-hvitt-tenkning. Man sammenligner seg med andre fordi man finner ikke rom for sin fulle individualitet. Dette skyldes egentlig at man ikke har lært den fulle individualitet å kjenne ennå. Når dette skjer vil man automatisk vokse utover den og romme seg selv. Her foregår den ubevisste projeksjonen.



Helhetlig tenkning er både-og-tenkning. Man vet det er to sider fordi man ser hele mynten (helheten). Helheten er hele menneskeheten. Her foregår det bevisst projeksjon (the secret).



Enheten er det nivå der helheten rommes. Det er den forenende kjærligheten som opprettholder det hele og holder alle deler samlet. Her er projeksjonene trukket tilbake og man er bevisst at man selv rommer alt i kjærlighet/enheten. Her har alle individuelle forskjeller plass til å utfolde seg fritt. Forskjeller betraktes som berikende, ikke som trusler som i den delhetlige tankegangs perspektiv.

Være glad i eller elske.

Jeg er glad i mamma innerst inne så jeg hjelper henne å få et bedre liv. Pappa elsker jeg. Forskjellen på å være glad i noen for deres personlighet er at kjærligheten ikke stikker dypere, og min "glad i-kjærlighet" for mamma er bare på dypet og ikke for hennes personlighet. Pappa ville jeg trenge inn i med hele meg. Jeg gjorde det da jeg fikk sjansen da han fortsatt var hos oss. Jeg hengav meg til hans underbevissthet og dvelte der. Ja, jeg har blitt oppslukt av de jeg har vært sammen med. Det er det beste som er. Men noen er det ikke godt å dvele hos, og andre har ikke rom for det.

Da jeg forsøkte å komme inn i den første av de to siste jeg var sammen med begynte jeg å gråte noe aldeles forskrekkelig og kunne holde på i det uendelige. Han ønsket at jeg skulle tjene han bare og ville ikke se inn i meg. Han kom meg ike i møte. Den siste av de to var avstengt med masse sinne under en stolt fasade.

Jeg har vært hos en healer noen ganger nå som virkelig i flink. Anders heter han. Han holder til i fjerde etasje på Unity-senteret. Etter siste gangen hos han har jeg vært kraftløs i et par uker og kjenner på sorgen over tapt kjærlighet. Han har åpnet for min evne til å elske igjen. Jeg tenker på Peter som jeg elsker og vil penetrere med hele meg. Det er fint. Vi er sjels-elskere og det har ikke noe å si at han er gift. Kjærlighet er hevet over alle begrensninger.Ikke at jeg møter han fysisk eller noe. Det er bare et faktum. Vi elsker hverandre men ikke alle skal leve sammen fordet. Sånn er det med Kenneth også, min tvillingsjel. Han er for ung som kjæreste.

Jeg er innnerst inne glad i min mor så jeg hjelper henne. Man kan også like noens personlighet svært godt. Ingen av delene kan kalles å elske. Det første er en grunnleggende kjærlighet alle har inni seg, det andre er knyttet til begjær og smak.

Jeg elsker sønnen min som jeg elsket min far, og han meg, tror jeg. Vi gjennomtrenger hverandre. Og det er på dette grunnlaget vi motiveres til å vise hverandre kjærlighet i handling. Det blir lystbetont og ikke en plikt-kjærlig handling fra en voksenrolle. Høflighet er kjærlighet på avstand for de som ikke elsker inni seg, som er i en rolle.

Ingenting er så vidunderlig som å elske åpent, i ordets videste forstand.