Kjærlighetens uavhengighet.

Det finnes ikke noe slikt som en kvinne med for meget kjærlighet til andre. Har en kvinne meget kjælighet til sitt barn må hun nødvendigvis også ha denne til seg selv og andre ved behov, siden kjærligheten er uavhengig av person og kan benyttes der man selv vil sette den inn. Vil man fremelske sitt barns potensiale og tilsynelatende utelukkende er opptatt av å fremme sitt barn, betyr ikke det automatisk at dette må skje på bekostning av egen utvikling. Snarere tvert imot vil jeg si. Om hun synes det er spennende det hun gjør vil hun også høste erfaring av det, fordi hun er engasjert. 

Man får meget ut av å elske et barn. Det er en læreprosess som er givende og utviklende for hennes del også. Dessuten kan de lære av hverandre. Barn stiller spørsmål og mor stiller spørsmål ettersom de begge står overfor nye utfordringer. Mor hovedsakelig med hensyn til ivaretakelse av barnet, og barnet med hensyn til å forstå og tilpasse seg de nærmeste og de kulturene de befinner seg i.

Det er forskjell på å sette barn på en pidestall og det å oppmuntre dem til å heve bevisstheten selv.

En skulle ikke dømme en kvinne til å  ikke å være glad i seg selv bare fordi hun nesten utelukkende kun er i rollen som mor, for siden hun har kjærlighet har hun det også til seg selv den dagen hun får et kall om å ha en annen rolle i tillegg, slik at hun ikke lar den nye vei stå ubevandret.

Hvite lerret elle blanke speil?

Om du får en mindre smart fyr til å tro du er overbevist om at han er smart kan det hende han anstrenger seg litt for å leve opp til forventningen din og dermed kan din overbevisning blir en realitet. Det er kjekt å vite og benytte seg av når man vil forme barn fremfor å dra de opp etter øra.:) Vi har et større potensiale enn de fleste er klar over, og en tro som på langt nær står i forhold til det.

Rart at ordet fremelske har eksistert side om side med skolevesenets oppfatning av at barn er som et lerret (flatt) som trenger å fylles med tilsvarende overfladisk kunnskap. Barn blir dermed opplært til å bli like overfladiske og materialistiske som lerretet de oppfattes som.

Barn er fordelaktig blankere enn mennesker som har fylt sinnet med masse unyttig kunnskap de ikke har ryddet bort slik at de kan få ny kunnskap upåvirket av den som er der fra før. Bevisstheten er blank, ikke lerrethvitt. Bevisstheten kan lignes med et speil som viser hvilke inntrykk man kan ta til seg fra den indre, ytre, nedrige eller øvre verden, alt ettersom hvor barnet velger å fokusere sin oppmerksomhet. Speilet står liksom mellom verdenene.

Barn er ikke så avhengige av lærere som lærere kanskje liker å tro. Å dele av sin kunnskap uten et ønske om å penetrere mottaker med det, er mye mer effektivt enn å belære.

Min sønn er min største læremester. Han kan si noe overmenneskelig smart til tider, og at han har tilgang til stor visdom skyldes bl.a at jeg har formidlet at jeg tror han kan oppfatte sannhet fra oven. Jeg tror det er mindre sjanse for at et barn åpner kronechakraet sitt når foreldrene ikke er åpne for og om at det finnes noe høyere.

Er det noe som pirrer et barns nysgjerrighet er det det, for de fysiske øyne, usynlige. Det setter igang, ikke bare fantasien, men også en kreativitet som trekker til seg forestillinger av ekte sannhetsverdi, fordi de er nysgjerrige på hva som er der.

Kvise

Exen lyser opp i glede når han ser jeg har fått en kvise i ansiktet. Jeg skjønner ikke at det er noe å bli glad for. Selv om det er en sjeldenhet er den jo ikke av verdi. Det kan ikke være skadefro, for selv bryr det meg lite at jeg har det. Mon tro om han ser seg selv i den?;)

Kresen

Jeg er mer kresen enn jeg er glad i penger. Jeg ville ikke spist en liten kokt blekksprut om jeg fikk 2 mill. Ikke 10 mill. heller. God smak kan ikke kjøpes eller selges for penger (men det kan heller ikke mot til å prøve noe nytt og risikere en negativ opplevelse:)

Den gyldne middelvei.

Det er det nøytrale sted. Bretten mellom to sider som står i motsetning til hverandre.
Det er balansegangen mellom hard og myk, streng og avslappet, kald og het. Jo lenger vekk fra midten jo mer ekstremt. Bahaullah svarte ofte at den gyldne middelveg var den beste. Hverken fattigdom eller rikdom, hverken askese eller materialisme, hverken klostertilværelse eller det å aldri trekke seg tilbake fra verden. Men noe anbefales det total avhold fra fordi noen ikke klarer å begrense det til en mellomting. Det gjelder sex før ekteskapet, rusmidler og stimulerende midler man kan bli avhengig av (og dermed overdrive bruken av). Alkohol regnes derfor som medisin, ikke nytelsesmiddel.

I Bahai er det ikke enten-eller, men både-og som gjelder, nettop fordi vi skal være nøytrale og se begge sider. Vi skal ikke velge å være mystikere og trekke oss bort fra verden eller være en arbeider. Vi oppfordres nå til å gå balansegangen der man er både mystiker og en tjener i verden. Å tjene mennesker er også bønn, sier Bahaullah. Det er ikke annet å forvente enn at man går litt frem og tilbake mellom disse to sider, altså ikke er helt i balanse, de første årene av voksenlivet, men at det utjevnes etterhvert som man får erfaring og trygghet i både den indre og ytre verden. Noen er kalt til å utforske den ytre verden først, andre den indre, ettersom hvor en er mest utrygg og mangler innsikt og fotfeste.

Jeg forestiller meg ikke at sidene er rette men derimot konkave. I praksis betyr det at om man går til enden, det mest ekstreme av en side, kommer man over på den mest ekstreme siden av den andre siden. Et eksempel på en som lever med en slik sterk ubalanse er tvangsspiseren som veksler mellom store matinntak og faste.

Yoshitaka Amano

Bilder av Jean D'Arc