mamma mia satt på sida

Det er mange fine generelle regler om barneoppdragelse å finne, og de er få som er uenige i de ofte selvsagte råd og normer, men når man i den praktiske hverdag selv kommer sliten hjem etter jobb og barnet er sliten av en lang dag i barnehage er det ikke lett å være positiv, tålmodig, vennlig og rosende, det krever et overskudd. Om det overskuddet er brukt opp og jeg bare vil være i fred, samle meg og bygge opp energien igjen blir jeg ikke hyggelig.

Det er et problem men jeg ser ingen løsning annet enn å ikke jobbe eller å få avlastning. Den siste løsningen  betyr at jeg sjelden ser ungen min. Og det er ikke noen fordel for ungen min.

På ettermiddager er jeg sliten. Om dette er unormalt burde jeg kanskje ikke ha den daglige omsorgen for barnet, undrer jeg over. Men det mest riktige synes jeg var at noen gadd å avlaste meg annenhver ettermiddag. En unge som kommer til verden er ikke bare 1 kvinnes ansvar. At besteforeldre ikke tar ansvar er forunderlig i mine øyne. Nåtidens eldre realiserer seg selv når de er sytti, etter år som hjemmearbeidende og isolert. Er supersosiale som ungdommer og bruker masse tid på seg selv; bl.a ved å trene og henge på cafe med venner. Ihvertfall min mor. "Nei jeg kan ikke avlaste, jeg skal på jazzcafe med en venninne.". " Nei, jeg kan ikke avlaste, jeg skal stelle håret idag". What??

Om et halvt år håper jeg det blir annerledes i.o.m. at faren flytter nærmere der vi bor. Inntil da må jeg rive meg i håret jeg ikke har noe igjen av og håpe sønnen min overlever meg.

Egenvilje og Guds vilje; handlinger utfra kjærlighet, ikke tvang.

Jeg har lurt på dette med egenvilje kontra Guds vilje og det er ikke lett å skjønne hvordan praktisere det siden det er umulig å forene. Og grunnen til at det er umulig å skjønne er at grunnen til selvisk forståelse er borte ved å følge Guds vilje. Guds vilje er aktiv når man setter andre før seg selv, er uselvisk, i tjeneste som om det var en bønn man utførte, kjærlighetshandlinger er uselviske.

Om du har lest et annet innlegg jeg skrev her nylig tenkte jeg at det kanskje er greit å være selvisk så lenge det ikke gå utover noen, at selvkjærlighet er greit. Nå tenker jeg litt lenger fordi jeg har blitt klar over hvor sterk egenviljen kan være, og det var takket være en jente jeg nettop har blitt kjent med at jeg ble opptatt av nettop hvor sterk vilje en kan ha. Det er  bevisstheten om min sterke egenvilje som har fått meg til å stille spørsmål ved den. Min sterke vilje som krever, er så sterk at den er som om jeg er besatt. Og hva sier Bahaullah? Du kan bare ha en i hjertet ditt, vis da bort den andre som ikke er Meg(Gud). Hvem er denne andre har jeg lurt på. Jo denne andre er meg. Min vilje, min egenvilje som besetter meg og bestemmer hva jeg skal. Jeg prøver å sno meg rundt mennesker sånn at jeg får min vilje gjennom med minst mulig skade. Ha ha, er det mulig? GRUSOMT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Det samme sier Weor og det var umulig å gripe da jeg leste det fordi jeg var fanget av meg selv!!! Man må være større enn det man prøver å begripe.

Hvor har jeg vært? Jo tåkelagt. Lurt inn i et spindelvev. Jeg har fanget meg selv. For en dust! Men hvorfor er jeg der? Jo fordi jeg klarer ikke å la være. Jeg vil ditt og datt, redd fordi jeg tror jeg må og gjør det derfor. Men jeg må ikke noe og tanken på at jeg likevel lever som om jeg tror det, får meg til å ha lyst til å spy. Bahaullah sier at Gud er vår beste venn, ja, og jeg er min verste fiende.

Hva er det for et liv når man tror man må ditt og må datt? Jeg vil være fri til å være til tjeneste, altså spontant gjøre det som trengs etterhvert som behovene dukker opp. Jeg vil ikke tenke og planlegge så mye. Jeg vil teste i tre dager å leve uten å planlegge. Følge behovene mine og andres, ikke viljen som bestemmer over. For den over skal være Gud, ikke meg. Gud er kjærlighet. Guds vilje er å gjøre ting av kjærlighet. Man tar seg av behovene som dukker opp. Man krever ikke å få de oppfylt. Herre Gud!

 Det som har forvirret meg er Guds: du skal styre skipet (deg selv). Hvordan er det forenelig med at jeg skal følge Guds vilje bare? Jeg må underlegge meg min egen vilje så jeg kan velge Guds vilje. Inkorporere den ved å fjerne egenviljen så kjærligheten kan få fri passasje.

Jeg vil disiplinere viljen min mer. Jeg vil ikke være så forbaska selvisk. Nå er det på tide å gi slipp fordi jeg har funnet ut hva som er greia. Gud har sagt det fra dag 1: gå ut og tjen menneskene! Hvorfor ventet jeg da jeg var 23 år da jeg fikk vite det da? Jo fordi jeg ikke hadde selvtillit, trodde jeg var av null verdi, at ingen ville ha noe av meg og kjente ikke mine egne ressurser. Men nå gjør jeg det.

Jeg tror ikke jeg kan stå for alt jeg har skrevet her i dette innlegget. Det er mange slike innlegg der jeg prøver meg frem. Håper jeg vil få større klarhet etterhvert. Men jeg synes jeg har lært noe viktig nå. Fått meg selv(egenviljen) på avstand og det føles befriende. Jeg har ikke mye befriende rom, kun litt omkring meg, men det er en begynnelse, et lite pusterom med frisk luft. Jeg tror fremtiden kan bli spennende om jeg forsker mer på dette. Dette emnet er i tråd med akkurat det Gud har sagt til meg er min oppgave nå; å finne ut av meg selv og bli lik Ham.

Sorgens hav

Jeg har opplevd forbindelsen til det kollektive en del ganger. Mest det å gå ut av meg selv og bli ett med sorgens hav vi alle kjenner små eller store mengder av. Det kan sive opp i oss og renne ut av øynene eller vi kan bade i følelseshavet. I det siste tilfellet har man hodet under vannet og kan ikke forholde seg normalt til sine medmennesker. Noen ganger kan jeg oppleve at jeg går under vann uten å dykke men at vannet som underbevissthetens kilde kommer over meg. Da er jeg fjern så lenge jeg gjør et arbeid. Straks jeg kommer hjem kan jeg ta det innover meg bevisst og se hva som er i det.

Før , i sjelens sorte natt, skjedde dette flere ganger daglig i flere år, og jeg kunne ikke arbeide. Nå skjer det innimellom bare. Søvnmangel er en faktor i det men også Guds hastverk-arbeid med meg, tror jeg. Jeg sier det siste fordi når jeg ber Gud rense meg/jobbe med meg og at jeg er villig til å risikere hva som helst; få angst, bli tilsynelatende sinnsyk, hva som helst, så skjer dette. Masse underbevisst kommer veltende opp.Nå vil Gud at jeg skal jobbe mer enn å renses så derfor skjer det ikke så ofte mer. Og jeg er svært takknemlig for at jeg er satt i stand til å kunne gjøre nytte for meg.

Sorgens hav er nettop et hav, man kan ikke gråte det tomt.

Fotograf Steven Meisel

Boyish

Amanda Moore med røyk i kjeften.

Stella Maxwell

Kim Stolz

Guds vilje, og min for lille meg.

Hm, jeg fikk endelig snakket med Gud om det kun Gud kunne hjelpe meg med. Gud sa ikke noe men jeg kom på tanker som var nye for meg i den sammenhengen. Jeg vil gjerne skrive ned hva det var.

Jeg sa jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg fulgte min egen vilje ved å trene på treningsstudio. Jeg innrømmet at jeg egentlig ikke noen gang hadde forstått hva min vilje kontra Guds vilje er. Jeg tenkte da å finne min egen forståelse av hva dette kunne bety så da kom jeg til at Guds vilje er å ville det gode, gjøre godt for andre, altså oppbyggende ting. Og at å følge sin egen vilje kanskje var noe jeg har blandet sammen med egoisme, altså å gjøre noe som går ut over andre; altså hensynsløshet. Dette er selvsagt helt horribelt men jeg vet ikke sikkert om det er så enkelt ennå.

Så lurte jeg på om det var ok å følge sin egen vilje om den handlet om å ville gjøre godt for sin egen person, som å bygge opp kroppen. Og jeg fikk ikke noen avkreftelse på det. Jeg ser heller ikke noen grunn til at det skulle være noe galt i det når det ikke går utover andre. Før, til nå, har jeg tenkt det er galt å tenke på meg selv fordi jeg kunne prioritert andre, å tjene andre, men på trikken i går skjønte jeg at jeg må bygges opp, ta imot, for å kunne gi. Og dette har jeg vært dårlig på og samtidig vært misfornøyd med meg selv fordi jeg ikke har gitt og gitt uten stans.

Å gi og gi det er hva Gud gjør, som en sol som aldri slutter å skinne, men jeg er ikke selve kilden så jeg skulle kanskje ikke forvente det av meg selv?

Jeg vil se om jeg får bekreftet min nåværende antakelse om at å bygge opp seg selv ikke strider imot Guds vilje, noe godt, og nr 2: at å følge sin egen vilje (som de kristne sier er så negativt) handler om en usunn vilje som er destruktiv på et eller annet vis. Eksempler kan være å si noe uhyggelig til andre eller andre ting man lett "føler for" å gjøre, som å snike i en kø, jukse, lyve, kjefte, alle mulige smålige ting man egentlig ikke vil. I Bahai-troen sies det enklere enn i kristendommen. Bahai kaller vår egen vilje for det lavere selv. Smålig oppførsel, er et annet ord, mens Gud vil vi skal følge det høyere selv, som har guddommelige idealer og altså er løsrevet fra det lille selvet.

Kroppens tyngde.

Melankolikeren opplever kroppen som tyngende. Det er noe i den som tynger og dette er plagsomt. Rudolf Steiner snakker om galle. Er det det som er det tyngende? Eller er det følelser som sorg? Jeg leste nettop et godt blogginnlegg (her:http://radiantsolitude.blogspot.no/2012/04/det-forbanna-nsket-om-vre-anorektisk.html?showComment=1339501898526#c5602143737598838550
) hvor det sto at en har lyst til å slanke seg, få lettere kropp, for å bli kvitt noe av det tyngende inni kroppen/sinnet. Synes det var veldig bra beskrivelse av mitt eget problem med egen følelse av tyngde som jeg aldri klarer å finne meg i og alltid har villet prøve å lette. Uansett hvor mye jeg gråter og forløser i meditasjon ser det ut som jeg aldri blir kvitt tyngden. Ved å sulte seg kan man bli euforisk, men da med avstand til følelsene sine, og nedstemtheten blir ikke borte. Det eneste som hjelper for meg er å glemme meg, for det er som hele meg er tyngende som det står så godt i blogginnlegget, og heller være opptatt av å gjøre noe for andre. Jobbe. Det som tynger er ethvert egenkjærlig ønske. De ting jeg vil som kun er for egen del. Egoet er som en tung vulkanstein som spyr galle om den ikke får det som den vil. Ethvert ønske er en liten bør. Alle egenkjærlige ønsker og burder er tyngende. Å være selvopptatt er å måtte bære seg selv. Jeg vet jeg må jobbe med å bli mindre opptatt av meg selv og egne ønsker men Gud så vanskelig! Tror ikke jeg har stått overfor en vanskeligere oppgave noen gang.

Hva gjør du om du er melankoliker med denne tyngden? Plager den deg? Hva gjør du isåfall med den?
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=68257&a=2