I selvutviklingsarbeid kommer man borti spørsmålet om det å endre sin personlighet er mulig. Vismenn har ytret at det er det, men at det er vanskelig. Jeg mener trekkene vi har fått ikke kan fjernes, erstattes eller forandres. Vårt temperament vil heller ikke bli noe annet. Likevel skjer en endring, i form av en utvidelse.
Ved å integrere det høye i oss gjennomstråles vi. Alle strålene som gjennomtrenger oss gjør oss større som menneske, mer rommelige. Om strålene kommer helt ut , gjennomtrenger oss fullstendig, blir vi rommelige for den ytre verden, ikke bare rommelig for den indre himmelskhet, som når strålene ikke blir delt med verden. Når man ser det samme lys i den ytre verden kan man la sine stråler skinne det i møte.
Man kan ikke forandre eller fjerne sine personlige trekk. Man kan bare velge å ikke benytte seg av visse trekk og å minimere eller maksimere de. Vi kan ikke bli en annen, men vi kan slutte å identifisere oss med kroppens instinkter, følelser og tanker ved å løsrive oss fra dem. Å løsrive seg er ikke ensbetydende med å skyve fra seg men derimot å være fri i forhold til. Vi kan bare heve oss over det som er i oss. Vi hever ikke vår bevissthet ved å skyve noe ned men ved å romme i aksept.
.
Kritikk kan fjerne en handling, men den kan ikke fjerne et medfødt karaktertrekk eller temperament. Å forsøke å endre sin personlighet er bortkastet. Man skulle heller forsøke å akseptere seg selv slik man er. Med denne rommelige aksepterende kjærlighet kan man oppføre seg som en høyere versjon av seg selv. Dette siste er umulig så lenge man blir kritisert av seg selv og andre. M.a.o. skal vi ikke bli voksne ved å undertrykke barnet i oss, men ved å akseptere det som en mor og veiledes av vår far i himmelen.
Du gjør galt når du forsøker å oppdra en som har nedverdiget noen/gjort noe galt. Da opparbeider (forsørger) du bare den andres galskap.
Man kan ikke bli en annen, slik vi kanskje ønsket oss som fjortiser. Vi kan bare bli en større versjon av den vi er. Et større menneske har større frihet til å velge hvordan å være. Et større menneske har blitt kjent med flere deler av seg selv og kan derfor velge fra et større mangfold.
Ved å integrere det høye i oss gjennomstråles vi. Alle strålene som gjennomtrenger oss gjør oss større som menneske, mer rommelige. Om strålene kommer helt ut , gjennomtrenger oss fullstendig, blir vi rommelige for den ytre verden, ikke bare rommelig for den indre himmelskhet, som når strålene ikke blir delt med verden. Når man ser det samme lys i den ytre verden kan man la sine stråler skinne det i møte.
Man kan ikke forandre eller fjerne sine personlige trekk. Man kan bare velge å ikke benytte seg av visse trekk og å minimere eller maksimere de. Vi kan ikke bli en annen, men vi kan slutte å identifisere oss med kroppens instinkter, følelser og tanker ved å løsrive oss fra dem. Å løsrive seg er ikke ensbetydende med å skyve fra seg men derimot å være fri i forhold til. Vi kan bare heve oss over det som er i oss. Vi hever ikke vår bevissthet ved å skyve noe ned men ved å romme i aksept.
.
Kritikk kan fjerne en handling, men den kan ikke fjerne et medfødt karaktertrekk eller temperament. Å forsøke å endre sin personlighet er bortkastet. Man skulle heller forsøke å akseptere seg selv slik man er. Med denne rommelige aksepterende kjærlighet kan man oppføre seg som en høyere versjon av seg selv. Dette siste er umulig så lenge man blir kritisert av seg selv og andre. M.a.o. skal vi ikke bli voksne ved å undertrykke barnet i oss, men ved å akseptere det som en mor og veiledes av vår far i himmelen.
Du gjør galt når du forsøker å oppdra en som har nedverdiget noen/gjort noe galt. Da opparbeider (forsørger) du bare den andres galskap.
Man kan ikke bli en annen, slik vi kanskje ønsket oss som fjortiser. Vi kan bare bli en større versjon av den vi er. Et større menneske har større frihet til å velge hvordan å være. Et større menneske har blitt kjent med flere deler av seg selv og kan derfor velge fra et større mangfold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar