Jeg fikk et utslag av helvetesild i ansiktet samme dag som jeg tittet ned i et indre sted som kan minne om helvete. Jeg leste at det følger med depresjon når man får helvetesild, og det forklarer det mørket jeg så ned i. Et mørke helt tomt for kjærlighet. Grusomt. Depresjonen var helt ekstrem, synes jeg. Jeg hadde ingen empati eller medfølelse, og følte hat bare noen sa meg imot. Den varte heldigvis bare noen få dager. Jeg tenkte da jeg så ned i det jeg forestilte meg var en sjakt i fuktig fjell at jeg hadde null kjærlighetskraft (uten Gud). Eneste jeg kunne berolige meg med var at jeg hadde viljen til å gjøre det gode.
Det er merkelig at når jeg tenker på hvor viktig det er å gjøre det gode og vil gjøre det, som å sette andre før meg selv, så klarer jeg det ikke fordi jeg blir syk, og trenger godhet selv. Og så hvis jeg ikke får det, men det kreves noe av meg i stedet, så blir jeg langt fra god. Og jeg ender opp med å føle meg ond. Føler meg så mislykka når jeg ikke får til dette viktige jeg vil.
Jeg er for tiden opptatt av å ta på meg pappas karma så smerten ved å ta den innover seg ikke skal stanse han fra å komme til himmelen raskt. Det er derfor jeg så ned i det kjærlighetsløse, tror jeg. Pappa har ingen kjærlighet.
Jeg føler et ansvar for slektas karma siden jeg er den som har fått muligheten til å gjøre et spirituelt arbeid, og er sikker på at min egen ondskap eller mangel på kjærlighet er den samme som hos de andre. Siden jeg har tatt min egen kan jeg like godt ta deres også, siden den ikke vil skremme meg siden den er av samme art. Og jeg vil være sikker på at alt renses.
Jeg vet at farmor og pappa som meg ikke takler at andre blir fra seg av opphisselse / sinte. Da blir vi sinte og avfeiende. Vi takler det ikke, vil bare ha det bort. På den annen side er vi også slik vi ikke takler at andre er. Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal få til å endre på dette mønsteret.
Innlegg på facebook om noe av det samme:
Om jeg er kjærlighet, som Therese av Lisieux hevdet rett før hun døde, hvordan kan jeg oppleve det motsatte, det totale fravær av det? Og hvordan kan jeg være kjærlighet når jeg kan være så tom for noe å gi at jeg kan hate når noen krever? Det jeg opplever er det jeg lett identifiserer meg med; som tanker, sansefornemmelser, viljesinnhold og følelser, og det er forståelig at disse ting som jeg kan iaktta og som er foranderlig ikke er meg. Det skulle altså bety at jeg heller ikke
er kjærlighetstom.
Er så jeg ingenting? Når jeg stirret ned i kjærlighets-tomheten tenkte jeg at jeg er fullstendig ukjærlig. (Typisk egoet å bli redd for å ikke ha noe på lager.)
Hele tiden velger vi innholdet i tomheten. Det sier kanskje noe om meg hva jeg velger, men alt er bare om, for jeg er tom? Jeg føler meg så ekstremt dum nå at jeg skulle ønske jeg kunne revet av meg hodet. Og jeg føler meg så ond fordi jeg klarer ikke å være god slik jeg så gjerne vil. Handlinger er det ihvertfall lett å identifisere seg med. Man må jo stå for dem, selv om man ikke liker dem. Gud vil vi skal være gode mot hverandre, men så kommer de destruktive kreftene og setter kjepper i hjulene. Kanskje det er akkurat den kraften jeg må slutte å identifisere meg med? Det er jo ikke min skyld at jeg blir syk. Men jeg har likevel mye jeg må unnskylde på min og djevelens vegne.
Det totale fravær av kjærlighet var ganske skremmende. Men tenk om noen lever helt kjærlighetstom konstant. Om denne personen ikke kunne gi meg kjærlighet, selvsagt vil jeg tilgi, og det øyeblikkelig, for denne har det grusomt og strekker ikke til for å innfri noen behov i det hele tatt. Det å ikke kunne innfri noens ønsker pga en slik tomhet må være utrolig fælt. Attpåtil får slike negativ respons fra andre pga det de kaller "egoismen" og psykopatien".
