Rydde plass for nye spirer.

Nå er det på tide å bli kvitt bladene fra i fjor og for oss å kvitte oss med det i vårt liv som ikke lenger er fruktbart i det nye året. Vi trenger å rydde så det blir plass til nytt gress, knopper og blomster. Fjerne gamle grener, løv og søppel. Alt jeg ikke synes er givende og fruktbart fjerner jeg fra livet mitt nå. Jeg må se lyset der det er, ikke håpe å finne det der det en gang var.

Stemme i hodet 2

Noen ganger hører jeg en låt i hodet og da spiller jeg den låta for å få den bort/nøytralisert. Kanskje det er lignende med stemmer? At noen forviller seg inn til hukommelsen men tilhører en ytre kilde? (Med vanlige ord: innprentet fra en ytre kilde.)
Jeg vet i hvert fall med full sikkerhet at min indre kritiker er lagd av (hovedsakelig) mammas mange kritiske bemerkninger.

Med vanlige ord: det er behov for å høre låta som blir tilfredsstilt ved å høre den, men rare meg betrakter slikt på en annen , distansert/løsrevet måte og oppfatter det dermed annerledes også. Om det bare var snakk om å tilfredsstille behov, hva er det vel den som stemmen tilhører trenger? Nei, om det er det det handler om da faller teorien min pladask. Jeg tror det er begge deler. Et annet eksempel: Om man ikke finner lyset inni seg finner man det garantert utenfor. Og for å komme tilbake til temaet: om du hører på din indre kritiker er du ikke oppmerksom på at andre kan være kritiske til deg, men i den tid den ikke plager deg inni deg er du va'r på den utenfor deg i andre.

De fleste tror at de som tror de selv er perfekte og har skyggen sin på andre har plassert det "onde" utenfor seg med vilje. Men hva vet vi om det? Jeg har i hvert fall ikke plassert lys og skygge bevisst her eller der selv.               

Jeg presenterer ikke sønnen min for en skummel Gud som presentert i det gamle testamentet, men som kilden til kjærlighet, liv og skaperverket, og som en vi ber til og begge blir bønnhørt av igjen og igjen, så det er bare positive assosiasjoner han har til Gud, derfor tviler jeg på at stemmen er hans egen. Jeg presenterte min teori for han; at stemmen representerte alle skeptikerne han kjente, og han syntes det hørtes sannsynlig ut. Vi skal til helsesøster torsdag. Vil bare at han skal slutte å være redd og slutte å la seg hemme av stemmen. Om dette er hans indre skeptiker, er den veldig sterk, men det er også han. Mon tro om andre har sett utviklingen av den indre kritiker/skeptiker i sitt barn?

 

Jeg har sagt til han gang på gang at han ikke skal tro alt han hører hverken fra voksne eller barn. Jeg tok det opp med han i går igjen, at det gjaldt også meg, at han ikke måtte tro på det jeg sa om det ikke føltes riktig. Da ble han fortvila og sa: men jeg vet jo ikke hva som er riktig. Jeg kan ikke annet enn å tro på alt du sier! Jammen bra jeg vokter mine ord. Tenk på alle som ikke gjør det. Selv trodde jeg på alt voksne sa og det fikk store konsekvenser. Da jeg var 16 sa en mann til meg at kjærlighet og sex er to forskjellige ting. Da rabla det for meg totalt. Jeg mista all tillit til meg selv fordi jeg hadde jo blandet det! Mange år etter skjønte jeg at den kjærligheten han snakket om var en høyere form enn den jeg kjente til. Så egentlig var det bra jeg fikk knefallet. Det fikk meg til å søke en kjærlighet jeg ikke kjente i den ytre verden.

Stemme i hodet 1.

Hvordan skal vi forklare hva en stemme i hodet er? Sønnen min på 7 plages innimellom av en ,hva jeg kaller, en skeptikerstemme. Som regel sier den imot når det er snakk om Gud fordi "den" er ikke-troende. Sønnen min er opptatt av Gud og er forbauset over at ingen i klassen hans tror på Gud. Min teori er at enten er stemmen hans egen skepsis som han ikke erkjenner er hans egen, muligens fordi han ikke tør tro noe annet enn meg. Om dette er tilfellet blir jeg meget bekymret. Jeg tror ikke det er slik. Eller så representerer stemmen alle de andre som ikke tror. Og at grunnen til at den dukker opp er at han husker at mange ikke tror når emnet Gud dukker opp. Det kan være et slags ekko fra hans minne.

Jeg lette på nettet etter informasjon og fant et forum med mange spennende erfaringer om hvordan oppleve tanker/sinnets innhold.
http://www.crazyboards.org/forums/index.php/topic/34995-intrusive-thoughts-vs-hearing-voices/page-2
Jeg synes å huske vagt at jeg i en eller annen bok leste at det er bevissthetstilstanden man er i som bestemmer hvordan man opplever tanker/sinnsinnhold. Altså om man er høyt oppe eller langt nede, dyp eller overfladisk vil man ha forskjellige opplevelse av sinnets innhold. Jeg tror det er noe i dette som er viktig. Det er et par på det forumet jeg har linket til som meddeler at de får plagsomme stemmer/tanker når de er stressa. Jeg tenker da at frykt kan frembringe, eller gjøre en sårbar for, ubehagelige tanker. Interessant at ens holdning bestemmer inntrykkene man får, ikke sant? Det er vel dessuten ingen tvil om at de i psykose er reddere enn andre?

Sønnen min har aldri vært plaget av stemmer inni hodet før han fikk det tøft ved skolestart. Han har vært plaget og redd og det er han fortsatt i mindre grad. Og det er jeg overbevist om er den utløsende grunnen. Han har blitt sårbar og mottakelig for det onde fordi han er nettopp det i sitt liv på skolen. Noen kaller det indre kritiker.

Jeg sier han ikke trenger å ta den på alvor. At den trolig er skapt av de stemmer han har hørt i virkeligheten som har vært skeptiske. Han ble faktisk beroliget av å høre det siste. Men han er utålmodig og vil ha stemmen vekk. Jeg er overbevist om at det man gir næring vokser. Om man ikke gir det oppmerksomhet vil det slutte å komme. Det funka på meg da jeg ville bli kvitt min indre kritiker.

Jeg tror ikke noen tanker er ens egne. Vi kaller noen tanker våre egne fordi de representerer vår tro og våre påstander, mens andre vi ikke vil vedkjenne oss kaller vi ikke våre egne fordi de ikke stemmer med hva vi selv vil påstå. Underlig hva? Det vi liker er liksom vårt, mens det vi ikke liker er det ikke. Det er greit at vi tar avstand til tanker vi ikke står for, for å holde sinnet ryddig og fritt for søppel, men når vi tror noen er våre og noen ikke våre kan det skape unødvendige problemer for oss. Tanker er noe som kommer inn i sinnet. De kan være gode eller dårlige egnet til å forklare noe vi ønsker å greie ut. Er vi heldige får vi input fra oven.

Jeg tror man er åpen for den indre kritikeren når vi er i tvil om noe. Når vi er usikre og åpne for input. Det er da den kan tre frem for å hjelpe. Den er dog udugelig (og ugudelig:). Så det vi må gjøre er å feie det den sier bort og henvende oss til oven isteden så en får et godt svar.

Min konklusjon er at sønnen min er i tvil om Gud finnes siden det kun er jeg han kjenner som tror på Gud. Jeg tror ikke han er bekymringsverdig redd for å ikke tro det samme som meg men at den reelle usikkerheten har gjort han sårbar for den indre kritikeren.

At han har fått denne tilgangen er kanskje et tegn på modning? Kanskje det er en konsekvens av at han reflekterer?

http://www.pathwaytohappiness.com/writings_voice_in_head.htm

Følgende er mitt eget svar på spørsmålet : "hva er stemmer i hodet?"jeg stilte på facebook:
Jeg tror det er tanker. Tanker som oppleves ulikt basert på hvilken bevissthetstilstand en befinner seg. Har man hørt mye negativt i sitt liv vil dette ha satt seg og så kan det, når man er åpen for kommentarer ved usikkerhet, reflekteres tilbake til en (liksom som om man hører et ekko av noe lignende en har hørt før). Man kan også henvende seg oppad til Gud og få input derfra i stedet.

Jeg kan "se" hvor stemmen/tanken kommer fra. Det jeg synes er så underlig er at det er så mye aktivitet utenfor min gripeevne. At det tenkes utenfor min deltakelse. Som med drømmeaktivitet, det er for meg helt ufattelig. Hele tiden skapes det noe i sinnet for vår opplysnings skyld. Jeg sier ufattelig fordi jeg bare betrakter og lever meg inn i sinnsinnholdet, spør, velger og forkaster.

Er man redd kommer det fryktelige tanker til en hvis en lytter etter/er åpen for det. Er man glad kommer glade tanker. Det må bety at sinnets innhold speiler våre følelser til enhver tid. Den ytre verden gjør det samme. Så mye aktivitet! Og bare noe stikker seg frem av gangen. Og dette noe er det som stemmer overens med hva vårt indre (følelse og vilje) er opptatt av i samme øyeblikk. Skaperverket som pulserer av liv er et mysterium. Livskraften setter i sving potensielle (ilagte og Guds-skapte) skaperevner i alle skapninger.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/stemmer-i-hodet-er-vanligere-enn-du-tror-3340984.html

Heinrich Lefler

Vårt kall og uselviskhet, en motsetning?

Å tjene andre betyr ikke å utslette seg selv. Uselviskhet er et ord med en annen betydning enn selvutslettelse.

Jeg husker jeg hadde en drøm for mange, mange år siden. Der var jeg Maria Magdalena og ei annen Marta. Vi helte salt i krukker for å gi til folket. Jeg sa jeg ville gi saltet, men krukken også, men Marta sa det var ikke riktig. Man skulle bare gi saltet. Jeg har vært usikker på hva som er rett til den dag i dag; om man skal gi mennesker av seg selv samtidig med saltet fra Gud, og jeg har endelig slått meg til ro med at det jeg var selvsikker på i drømmen er sant. Vi skal tjene andre med vårt kall og vår personlighet.

Vi mennesker kan aldri vise det guddommelige i ren form, altså uten vår form omkring(selvutslettende). Ha-ha , så dere hva jeg skrev nå? Ren form. Jovisst kan vi vise Gud i ren form. Vi kan være den rene formen. Men å vise Gud uten oss selv er umulig. Vi kan ikke utslette oss selv og gi det guddommelige samtidig uansett hvor mye vi verdsetter det guddommelige høyere enn oss selv.  Lyset skinner i alle skapninger men hver enkelt gir det et individuelt preg. Selviskhet er å gjøre noe kun for egen del. Uselviskhet er å tjene. Uselvisk tjeneste er ikke ment å være så brutalt at man ikke har noen glede av det man gjør for andre i det hele tatt. Heller tvert om. Gud ønsker at alle skal være glade. Derfor har han gitt oss et kall, og med det kan vi med glede tjene andre. Uselviskhet betyr ikke uten person, upersonlig eller uten selv.

Jeg har bestandig ønsket å være en kunstner, men har opplevd at det står i motsetning til Guds oppfordring om å gå ut og tjene mennesker ved å tilfredsstille deres behov + samfunnets krav om at man skal ha en normal jobb for å få penger til " hus og bil ". Jeg var derfor veldig deppa i dag helt til jeg snakket med en dame som minte meg på at slik jeg ønsker å leve er det samme som kallet mitt som er fra Gud. Om man tjener andre selvutslettet er man en robot og det vil jo hverken Gud eller jeg at jeg skal være.

Jeg savner ikke foreldrene mine sin støtte og glede over det jeg gjør. Bekreftelsen Gud gir er mange ganger sterkere.

Så nå har jeg endelig funnet lysten til og meningen med å gjøre noe som helst her på jorden igjen (utenom de selvfølgelige oppgavene jeg har som mor). Gleden forsvant ved kravet om å gjøre noe jeg ikke har lyst til. Følg ditt kall med god samvittighet du også.

Barna først, virkelig?

Det er lett at det bare blir ord. Ord man mener men ikke gjennomfører i praksis fullt ut. Ord man står for fordi det er bra men som det er så mye i veien for å utføre at det ikke blir sant i virkeligheten/praksis. Som "jeg elsker mitt barn og setter barnet mitt før alt annet". Når alt kommer til alt tviler jeg ikke på at så og si alle mener det, men i hverdagen, kan man da se dette som en realitet?

Er ditt barn bare førsteprioritet så lenge det ikke går utover deg selv?( altså at du prioriterer deg selv og ikke barnet ditt først?)
Gjør du de forandringene som skal til for å imøtekomme ditt barns behov?

Jeg tror ikke folk gjør sitt beste. De gjør det de kan. Det er noen som dessverre synes det er godt nok når det langt fra er tilfelle. Kanskje fordi hensikten var god. Mamma mener f.eks. at spydigheter er ok fordi hun tror det har en oppdragende effekt, korrigering liksom. Noen er altså så dumme at det går hardt ut over omsorgsevnen. Det er ikke godt nok, og tegn på ignoranse.

Det er deilig å tro at alle prioriterer barna. Fordi det forventes at alle prioriterer barna vil alle tro om seg selv de gjør det. Det forventes at foreldre elsker barna sine. Men det er dessverre bare ikke sant i virkeligheten.  De fleste tror de elsker selv om det er betinget kjærlighet de gjør det med. Kun de tøffeste foreldre vil innrømme det om de ikke gjør det. De tilfeller dette skjer oftest er nok i de tilfeller mor innrømmer at hun er deprimert. Jeg husker jeg fryktet fødselsdepresjon o ble lettet da jeg ikke fikk det. Men om ikke det meste (dvs alt egentlig) ansvaret om barneomsorgen lå på kvinnen, hadde det ikke vært noe å frykte, fordi da kunne hun være trygg på at barnet ble tatt godt hånd om av andre voksne.

Det er tabu at foreldre ikke lever opp til å være perfekte foreldre. Feiltak snakkes det helst ikke om. Det er en fasade på mange pga den allmenne forventning om at foreldre elsker barna sine i praksis. De som er redde for å bli dømt for ikke å leve opp til denne forventningen vil unngå å snakke om vanskeligheter og da er det umulig å hjelpe de før det kanskje blir så ille at barnevernet må inn og hjelpe. Enklere sagt så synes jeg det er trist at det offentlige må gripe inn istedenfor at venner og familie blir opplyst om problemene og kan hjelpe til. Det er sikkert ikke så svart hvitt, men jeg vil poengtere at troen og forventningen om at alt er såre vel overalt er farlig naivt.

Energityver

Energityver er de mennesker som er hensynsløse og de som oppfører seg truende slik at du blir redd og etterpå sint fordi noen gikk over grensa di. Frykt er tappende. Sinne er tappende. Så å følge rådet i bibelen om å velge godt selskap er ikke dumt.

Negative tanker er energityver. Når man er negativ er man lukket og energi slipper ikke inn i samme grad som ved et åpent sinn.

Noen utfordringer kan oppleves som stressende. Kanskje tar de meget tankeenergi. Men er det kanskje også stimulerende og i enden noe man kommer med økt styrke ut av? Å stå på stedet hvil hever ikke energinivået akkurat.

Spydigheter opplever jeg som spyd som lager hull på meg og dermed tappes jeg. Skittsnakk dekker meg , kanskje begraver meg, så energikanalene tettes igjen. Kritikk hemmer meg (og energien å flyte fritt) og når noen tar makt over meg slik at viljen min hemmes blir jeg høyspent innvendig og forbruker en stor mengde emosjonell energi. Jeg tror det kanskje er tappende i enden.

Vi mennesker bruker mye energi på bekymringer, stress og tankekjør, og mange får for lite søvn. Under søvnen lades batteriene, så det er viktig å få nok av det for å være opplagt til en ny dags fight. Med nok søvn er man i bedre humør og har et høyere energinivå som gjør en mer beskyttet mot negative innspill.

Støy og forurensning er også energityver.