Tanker på en torsdag

Jeg har ofte lurt på hva Bahaullah legger i noe slikt som:"men for all del lev livet!". Men når jeg tenker på at utvikling er bevegelse og bevegelse er liv får jeg en forståelse som er tilfredstillende. Å leve livet er å utvikle seg. Å ville stadig gå videre fordi man elsker sannhet og kjærlighet. Jeg har stusset ved hans sitat fordi jeg øyeblikkelig tenker på eventyrere når jeg leser det. Eventyrere i den fysiske verden mer enn den indre. Men bare det er refleksjon til stede er det det samme om det er i den indre eller den ytre verden man utfordrer seg selv skulle jeg tro. Jeg sidestiller den indre og ytre verden som utgangspunkt fordi ånden er hevet over begge.

Gud er ikke bare energi. Mange alternative kaller Gud skaperkraft eller kjærlighetskraft. Jeg ser det slik at Gud i vår verden deles opp i to. Fra det feminine aspekt av Gud kommer skaperkraften og det maskuline er høyere bevissthet. Når de er forenet kan du tjene Gud ved å være guddommelig; dvs uselvisk kjærlig. Da kan du bruke skaperkraften og se med den høyere bevisstheten. Det som uttrykkes er kunstferdig pga skaperkraften, kjærlig fordi det uttrykkes fra hjertet og sant i bevissthetens lys. Mon tro om det er bevisstheten som kan dra visdommen ut av kjærligheten? Uansett mener jeg at Gud er hevet over denne sin duale inngripen i verden. Mon tro om kjærlighet er lys?


Hva forskjellen på åndelig føde og det levende vann som Gud gir oss er vet jeg ikke. Jeg opplever sannheten fra Gud som kompakt lys, rennende som vann og nærende som brød.

Hensikt-se på ordet! Man ser hen til/mot noe. Et mål. En retning. Min hensikt er Gud. Så klart:) Jeg elsker Gud og vil nærmere og nærmere, fjerne flere og flere hindere mellom "oss" så vi kan smelte sammen.

Man har en overordnet hensikt, og fra den faller liksom mening ned i tilværelsen. Fordi det man sikter henimot og det som inngir tilværelsen mening er det samme; Gud. Det viktigste jeg kan gjøre er å elske, og om jeg ikke får det til ;gjøre det som skal til for å få det til.

Tanker på en tirsdag

Man har hele tida valget om hva man vil vise, fordi vi er en kanal som enten viser verden verden eller viser verden det guddommelige. Det hele spørs på hva vi identifiserer oss med. Spørsmålet blir: er jeg guddommelig eller menneskelig?


¤
Reinkarnasjon

Hvordan kan man bevise vitenskapelig at det var du og ikke en annen som levde det livet i si 1839 som du husker i detalj som om det var deg selv når man vet at vi kan ha en utrolig innlevelsesevne? Bare se hvordan vi tror vi er i virkeligheten når vi drømmer! Jeg mener det er en materialistisk feiltolkning når man tror man fysisk var denne personen. Om man kan bevise at det man har opplevd har forekommet kan det bety at en annen levde da og du fikk leve deg inn i denne personen via det kollektivt ubevisste. Om det ikke kan bevises, men snarere motbevises, kan forklaringen være at den levende forestillingen en hadde kun var en forestilling av ditt livs tema her og nå, som en drøm som kan analyseres og tolkes. En drøm i våken tilstand rett og slett.


¤

Leste en interessant teori idag; at de som sårer deg mest er de som elsker deg mest på sjelsplanet. Veldig deilig om det er sant. Jeg tror man bare kan elske om man ser noe å elske, altså noe elskverdig. Og dette kan bare være noe guddommelig. Så....Det betyr at jeg har vært for nærgående på folk. Ja, jeg har virkelig vært ekkel når jeg har vært nærgående med spørsmål , kverulert og dratt fram det jeg ikke finner nært nok det jeg mener er sant. Det kan ha føltes som en slags forfølgelse. Nå har jeg lært. Vel, håper poenget ble forstått kjære alle dere fine vakre mennesker. Å, Gud, om dere bare visste hvor vakre! Visjoner er fra et høyere plan og har et budskap. Mens hallusinasjoner er fra astralplanet pga dårlig karma man skal lære noe av. Dette kan muligens nyanseres og jeg blir glad om noen har en annen forståelse å fortelle meg om.
Teorien jeg leste stemmer, men jeg må tilføye at det gjelder alle, ikke bare vår verste fiende, fordi ingen kan unngå å elske en på sjelsplanet. Vi er såå glad i hverandre alle sammen egentlig:)


¤

Jeg har lurt på hva forskjellen på hallusinasjoner og visjoner er og om hallusinasjoner som visjoner har en misjon. Jeg tror jeg fikk et svar idag. En del av sannheten om det ihvertfall. Jeg har feber og fikk istad en følelse av at noen tenkte på meg og hørte meg, det var skikkelig nært og ekkelt. Fikk en følelse av at noen forfulgte meg. Da jeg la meg ned på senga og grein i trass mot dette sa jeg plutselig spontant unnskyld Gud, unnskyld Gud, og det var nok bare jeg som ble overrasket over det. Da jeg da spurte (Gud)hva jeg sa unnskyld for så jeg at jeg hadde fått igjen for når jeg selv har vært for nærgående på folk. Ja, jeg har virkelig vært en idiot. Nå har jeg lært. Vel, håper poenget ble forstått kjære alle dere fine vakre mennesker. Å, Gud, om dere bare visste hvor vakre! Visjoner er fra et høyere plan og har et budskap. Mens hallusinasjoener er fra astralplanet pga dårlig karma man skal lære noe av. Dette kan muligens nyanseres og jeg blir glad om noen har en annen forståelse. Det vil jeg gjerne vite om. Takk.

Speiling

En venninne av meg sa idag:hvis en står åpen og uten forventninger så kan en kanskje speile en annen klart? Jeg tenker da at nettop forventninger er kjerneproblemet i et forvirrende selvbilde. Har du mange forventninger til deg selv definerer du deg selv utfra hvor godt du har lykkes i å innfri disse. Lykkes du ikke er bilde av deg dårlig og omvendt. Og i begge tilfeller har du et falsk selvbilde! Du viser ikke deg selv når du løper rundt for å tilfredstille krav fra andre. Disse du tror du må innfri for å bli akseptert. Men er du avhengig av andres aksept? Er det ikke viktigere å elske seg selv og respektere seg selv fordi en har fulgt sitt kall og sine idealer? Er det ikke først når du respekterer og godtar deg selv slik du er at andre kan respektere og godta deg som du er?

Et forvirrende selvbilde er uklart av alle disse forventningene slik at en ikke ser gjennom speilet inn til hvem man er; ren og guddommelig. Jeg har ikke sett dette klart før. Jeg har virkelig ikke sett klart inn til hvem jeg er før i det siste og istedet har jeg definert meg selv ifølge alle forventninger jeg har blitt opplært til å følge. Jeg har vært bevisst at jeg definerer meg selv på falske premisser men ikke sett hva som er ekte. Dermed har jeg ikke hatt noe alternativ heller. Jeg mener det som er helt ekte, som ikke er menneskelig men guddommelig fritt og rent. Det ekte mennesket kan peke på hva som er guddommelig, men det ekte, som er sjel eller hva det er, viser direkte hva som er Gud. Jeg blir sint og har lyst til å rive av meg alle lagene som står i vegen. Det er som vinterklær.

Jeg våkner opp nå, altså. Jeg har hatt et falsk selvbilde! Når jeg ikke har trygghet fra kjærlighet kommer dette selvbildet og maska på.Og det kommer på når jeg er usikker fordi jeg ikke har innfridd mine teite forventninger i tilfredstillende grad. Men om jeg har respekt for meg selv vil andre få det. Om jeg godtar meg selv vil andre godta meg. Det ytre bildet av meg må vekk. Det overfladiske bildet definert av andre må rives bort for alltid. Jeg har blitt speilet så idotisk av mamma og pappa. Jeg har liksom bare vært det de ser fra utsiden uten innlevelse. Det er å sette noen i fengsel det!

Kjærlighet inngir mening.

Jeg tror det er Gud som innsetter sin kraft i verden så den oppleves som et paradis. Dette har jeg sett. Han fyller verden med sin kjærlighet og da blir den god å leve i. Dette oppleves kun om man er i forbindelse med Gud selv. Paradis og Guds rike er det samme; Gudsnærvær.

Kjærlighetskraften inngir alt mening, og backer også opp om det gode og sanne i det skapte så dette kommer til uttykk. Uten kjærligheten kan du ikke oppfatte meningen med noe du betrakter. Kjærlighet er kraften som man i meditasjon forener seg med noe med.

Guds sendebud

Jeg var usikker en periode om englene var virkelige eller om de bare ble vist meg som et bilde idet de kom med budskapet jeg hadde bedt til Gud om å få. Engler er jo kjent som Guds sendebud fra den kristne lære.Jeg tror nå at de er virkelige. Om man opplever deres vesen er det ikke lett å avfeie det som en forestilling bare. Selv om jeg aldri har takket de personlig får jeg de på besøk om igjen. De er fornøyd om jeg er takknemlig overfor Gud, antar jeg.

Før så jeg ca ti stk av gangen og det var alltid de samme og den samme talte til meg hver gang; med e'n enkelt setning som forløste problemet mitt. De talte bokstavelig talt med e'n stemme. Da var det jeg som gravde meg ned i meg selv og så de speile seg fra oven ned i dypet mitt. Nå er det de som kommer til meg e'n av gangen. Andre ganger er det plutselig Jesus jeg ser stå over meg og lyser ned på meg.

Jeg vet aldri hvem som kommer med svaret. Når jeg er opptatt av andre gjøremål, og altså ikke venter lyttende åpen på noe svar, kommer det budskap som jeg ikke bestandig kan se hvem kommer med. Men det er engler som kommer når jeg er i hverdagsbevissthet, og Jesus eller noe jeg oppfatter som Gud bare(ubeskrivelig)når jeg er mer henført til oven.

2 sekunders drøm

Jeg duppet av da jeg så på filmen:"Nausicaa, prinsessen fra vindens dal" og så to verdener på to sekunder. Den ene var vår verden, som var preget av konflikter pga dualismen. Den andre lå over og var fredfull fordi der var det enhet og ingen konflikter.

Om Gud

Jeg tror Gud står bak hver enkelts og menneskehetens prøvelser. De som Gud lar gi prøvelsene er ubevisste om det. De bare reagerer på noe negativt i dem selv de ser i andre som om de andre var deres speil.

Selv om jeg ikke tror på det kristne synet om at Gud er i himmelen fremfor å være i oss som en liten del som viser helheten av Han selv, tror jeg ikke ar Gud er meg og dermed at jeg er den som står for de prøvelsene som sendes meg. Denne forklaringen kom umiddelbart til meg nå: Jeg tror Gud sender en kraft og når den går gjennom mine bevissthetslag så vil Han av de bilder jeg har i disse lag manifestere noe tilsvarende i levende form slik at jeg skal få øye på det, erfare det og forhåpentligvis gjennomskue det og bli fri fra det.

Akkurat som det er soner under foten som tilsammmen representerer hele kroppen er det en Gudssone i oss, men den er ikke Gud på samme måte som sonen for organet nyre ikke er selve nyren. Så vi kan få kontakt med gud i oss,men det er ikke Gud med stor g.

Jeg vil ikke innbilde meg at jeg er Gud. Gud er ikke bare en kraft, tror jeg. Guds skaperverk er gjennomsyret av kjærlighetskraft fra Gud, men Gud er langt mer enn det. Vi er sjeler vi. Hver og en unik. Den ytre personligheten viser et bilde av sjelen som er langt mer levende. Ifølge Bahailæren er Gud løsrevet fra sitt skaperverk og jeg mener løsrevet fra det bør vi også bli. Gud er løsrevet. men likevel forbundet, fordi Han har denne biten som tilsvarer seg selv i alle skapninger. Jeg synes det er vanskelig å svare på: hva er Gud? Jeg står ved denne forklaring på dette tidspunkt: Vi kan bli ett med Gud, det tror jeg, "utslokkes", idet vi gjenkjenner den biten vi har i oss selv som oss selv,kanskje? Oj, det var en ny tanke. Uansett. Om vi gjør det vil vi ha større sjanse for å smelte inn det tilsvarende; Gud. (Fordi biten og Gud er ett.) Men vi er likevel ikke Gud. Men jeg står ikke for at jeg mener at vi er denne biten, altså. Jeg har ingen erkjennelse på at det er tilfelle. Det er foreløpig kun en teori.