Hvordan vil vi oppleve underbevisstheten på den andre siden?

Lurer på om man er hevet over den eller blir fanget inn som i drømme. Det håper jeg å få svar på av Gud. Det eneste nyttige jeg kan komme opp med er spørsmål,
svarene får jeg.

 For noen år siden, det er med tanke på det jeg lurer, vurderte jeg å tro at den indre verden var mer virkelig enn den ytre og om jeg derfor skulle gå inn i den med hele meg. Men siden jeg lurte på dette fant jeg i en bok av Paul Brunton en påstand om at den indre og ytre virkelighet begge er noe man må heve seg over.Derfor gikk jeg ikke helt inn og forlot den ytre. Mon tro om jeg ville blitt shizofren om jeg hadde gjort det?

 Leser om helgenen Birgitta for tiden, hennes aforismer etc. Emmanuel Swedenborg også. Digger slike gamle skrifter.

Noe annet jeg lurer på er i hvor stor grad Gud styrer hva vi opplever av sykdom og lidelse. Antakeligvis er det mye, er så skyldsbevisst og tenker at jeg selv er skyld i sykdom, men vet ikke i hvor stor grad det er.

Dødsskyld

Døden er ikke noe jeg frykter når jeg forventer det,
da slår jeg meg til ro med utfallet.
men når jeg er redd jeg er skyld i fallet frykter jeg døden,
skyldsbetinget og i frykt for å skuffe Gud som tross alt har villet ha meg her.

Når jeg er sikker på at Gud vil ha meg bort herfra stoler jeg på at det er iorden
at jeg forsvinner og at alt vil gå bra uten meg her.

Egenverdi og nytteverdi

Da jeg var en god del yngre mente jeg at jeg var verdifull i meg selv og mente derfor at jeg fortjente respekt, vennlighet osv av andre , selv uten å gi dette til andre selv! Tenk som dumt. Ja, jeg var verdifull men i uttrykket var jeg det slett ikke, ikke det minste, ihvertfall ikke i tenårene. Jeg mente andre var verdifulle også men viste ikke dette i handling fordi jeg opplevde det ikke, jeg bare mente det. Jeg opplevde ikke meg selv som verdifull heller selvsagt. Om jeg hadde opplevd andre som verdifulle ville jeg naturlig nok gitt uttrykk for det i handling, i møte med de, som følge av opplevelsen av de som verdifulle. Jeg ville vist de respekt, vennlighet osv. Jeg glemte altså den gangen at nytteverdien er det som er uttrykket for vår verdi. Jeg fortjener ikke respekt før jeg selv kan vise det og fortjener ikke tilgivelse før jeg kan tilgi osv. For når jeg kan vise respekt respekterer jeg reelt sett, det er ikke bare en mening, respekten er en realitet pga opplevelsen av verdien jeg skal respektere.
Nå opplevde ikke jeg andre som noe å respektere før Jesus gav meg respekt. da kom den helt inn og gjennomtrengte meg slik at jeg opplevde meg som respektert og kunne dermed også respektere andre fullt ut og ikke bare som fra utsiden, som en mening sinnet har om noe. Før jeg opplevde folk som verdifulle og til å respektere så jeg feil og mangler, ikke verdien i dem.  Samme med meg selv, jeg så feil og mangler. Men når man vil være til nytte og kan være det og i det glemmer seg selv ser man ikke sine feil og mangler fordi man bruker sine evner og har fokus på å bruke de.

Nå har jeg fått litt korreks på dette innlegget og vil tillegge følgende:

Om man nyter med kjærlighet, ja da oppløftes det jo fra materialisme. Jeg glemte å ta med i beregninga at en alkoholiker nyter ikke sin drikk, en bulimiker nyter heller ikke mat, de gleder seg ikke og dermed er det som intet å regne. Eller misbruk kan det kalles selvsagt. Så å nyte en posjon mat man vet kroppen trenger som i kjærlighet til kroppen er egentlig bare bra. Å tenke for mye på mat er uheldig, men det er det bare en spiseforstyrret person, som ikke har kjærlighet nok til kroppen sin, og kanskje heller ikke sjelen, som gjør. En som sulter tenker på mat fordi hun er sulten og lengtende etter neste tillatte måltid, og en som er besatt og avhengig tenker på mat. Det er mange avhengigheter som får en på siden av det essensielle, i kampen om tilværelsen med et skjold mot en brutal verden.

Jeg mener vi er satt til verden for å være til nytte, ikke bare å være, som en del alternative mener. Man skal ikke sitte i en hule og meditere. I himmelen er det ikke det man gjør og det er himmelen man skal forberede seg til.

Jeg tror også det er lettere å nyte, glede seg over ting og forhold, om man er til nytte. Da kan man nemlig unne seg det, man føler man fortjener det. Da jeg ikke klarte å jobbe nok frivillig til å føle meg nyttig nok var det ikke like lett å unne seg mat.

Klokker og Jesus.

Igår, skjærtorsdag jobbet jeg som klokker i Nordstrand kirke. Det fine med å være klokker fremfor kirketjener er at man kan sitte foran ved alteret under gudstjenesten. Da mange samlet seg for nattverd så jeg Jesus oppved veggen, først bare som lys, så mer markert. Jeg så først ansiktets mildhet, så så jeg det strømmet masse ned fra hans hjerte. Jeg forsto det var blod og jeg tittet opp på ansiktet han og så han led, og det var for oss han gjorde det i medlidenhet. Men så kom det et nytt uttrykk i ansiktet hans samtidig som blodet fortsatte å strømme, han gav velsignelse. Dette syntes jeg var forunderlig, at han samtidig som han led for oss velsignet oss. Kanskje jeg forstår det senere. Det kan ha noe med at blod er symbol på liv å gjøre. Vet ikke helt.

Nytte, ikke nyte.

Er det et felt jeg skjønner jeg har mye arbeid å gjøre på så er det min vektlegging av nytelsesaspektet ved tilværelsen. Jeg legger alt for mye vekt på nytelse som en kilde til glede. Jeg ønsker at det å handle for å glede andre, gleden ved sannhet og kjærlighet skal være min eneste glede og ikke vende dette ryggen ved å hengi meg til sanselige nytelser. Jeg finnes selvsagt glede i kjærlighet og det er det viktigste for meg mens jeg opplever det, men når jeg nyter glemmer jeg dette som er så stort og snevrer meg inn i nytelsen. Jeg har vært så opptatt av det og det er jeg flau over, jeg er det mye mer enn andre, nemlig. Jeg har vært anorektisk kanskje egentlig for å kjempe imot behovet for sansenytelser, men har ikke vært klar over helt eksakt hva jeg egentlig gjorde det for, så dermed klarte jeg det ikke. Jeg fastet ikke frivillig. Egentlig kun undertrykte jeg behovene, og ikke så mye hevet meg over de. Jeg har feilet stort på det området faktisk. Eneste jeg med den kampen vant var å overkomme grådighet, men det er svært lenge siden jeg så at det var et litt fremtredende trekk ved meg, så jeg løste svært lite ved den oppførselen.

Det søte liv er egentlig, for meg, et liv med kjærlighet, glede og intimitet med andre mennesker, noe jeg erstattet med søt mat i mangel på det. Jeg spiser ikke så mye pga nytteverdien av mat, veldig mye pga av smaken og konsistensen, og det jeg drikker er nytelsesdrikker som søt te og kaffe fremfor å bare slukke tørsten med vann. Smak/synsing er så fremtrende i meg og vårt samfunn selv om det er så lite viktig. Dette holder døra lukket for det åndelige. Det er materialisme. Det sanselige er, ihvertfall for meg, en stor del av livet, og det er jo helt forferdelig. Det fysiske er jo ment å være et redskap. Trolig også et redskap til glede, men helt sikkert ikke til nytelse.

Jeg mener ikke at det er galt å nyte sin mat. Det er nødvendig for å fordøye den. Men at man legger vekt på sin smak og nytelse i så stor grad at det overskygger fellesskapet, tjenesteviljen. Hvor mange er det ikke som mener hva en selv synes er behagelig og ikke behagelig er så viktig at man gir uttrykk for disse sine meninger? Hvilken nytte har det for andre? De er ikke her for å behage andre. Dette er ikke nytteverdi, det er å vektlegge det sanselige så mye at det blir galskap. Om noen misliker noe ved et utseende, noe ved en væremåte, noe ved det man hører, noe ved en annens mening, noe ved et arbeidsresultat eller arbeidsmåte, hva så? Det har ingen nytteverdi hva en måtte mene og som behager ens sanser. Hva som er til det felles beste er det som er interessant, det som er nyttig.

Tenk på alt folk gjør av destruktive saker; drikker alkohol eller ruser seg for nytelsens skyld, røyker, spiser usunn mat, har selvisk oppførsel osv. kun fordi det føles godt der og da. Å, om jeg bare kunne frelse meg selv fra dette så jeg kunne løst alle fra dette åk.

Sinnets sorte natt vil mange oppleve. Da tar Gud selv vekk ens glede ved det sanselige. Da er det jo enkelt. Da søker man gleden ved sannhet og kjærlighet fordi det er det man ønsker. Men når man må velge det bort selv med handling utfra egen viljes kraft er det ikke så lett.

Nøysomhet er ikke en dyd som settes så stor pris på i vårt samfunn, dessverre.

En bie driver ikke sin virksomhet med nytelse, den gjør nytte for seg og finner kanskje glede i det( hva vet vi om dens følelser?) Det jeg mener er at man kan finne glede i å gjøre nytte for seg, glede andre med sin virksomhet, føle nytteverdi. Det motsatte er jo å bare ta imot, konsumere eller ødelegge og være ubrukelig. Nytelse derimot er en selvisk greie. Vi skal bære frukt, det betyr å utvikle åndelige egenskaper og bruke de. De som ikke gjør det kastes på ilden sånn at de skjønner at de det de driver med er bortkastet eller skadelig sånn at de ser seg selv i et annet lys og kan endre seg og søke det gode og sanne for opplysning om nettop det.

Jeg våger å påstå at om det var mer samhold mennesker i mellom ville behovet for nytelse, og/eller vektleggingen av det, minimeres, og gleden ved å samarbeide og arbeide for felleskapet øke. At man da var motivert med tanke på nytten ved sitt arbeid for felleskapet og ikke de pengene man selv fikk ut av det. Nytelsen ville bli en felles glede som man i takknemlighet tok imot som fruktene av deres felles arbeid som Gud hadde gitt de kraft til å utføre.

Å gå inn i ens motsetning

Enheten favner alle forskjeller. Og det er det vi må prøve på også, favne alle forskjeller vha empatisk forståelse. Jeg gikk inn i min motsetning i natt. Ikke lett å komme gjennom. Man kan tro man får avstand ved å ta avstand, men det er motsatt. Tar man avstand er man veldig nær, opptatt og med snevert perspektiv. Jeg så masse mørk materie da jeg trengte gjennom til den andres perspektiv. Et ukjent terreng. Jeg skjønte hva som lå til grunn for den andres irrasjonelle oppførsel. Da jeg kom gjennom så jeg en stor hvit pose med noe mørkt inni bli dratt ut av munnen min. Nå er mitt perspektiv at jeg står jeg side om side fremfor imot og jeg ser horisonten og har mye mer rom for meg selv. En motsetning er bare en del av alt. En person som er ens rake motsetning er det bare på få enkle deler og det er derfor ikke verdt å blåse de opp til noe mer enn det er; til å omfatte hele personen. Man tenker det gjelder hele personen fordi man har blitt så fiksert på enkeltdelene at man har fått et snevert perspektiv.

Idag møtte jeg igjen min motsetning som gjorde e'n ting i forhold til meg, og denne ene handling var tilsynelatende en maktdemonstrasjon jeg først følte meg en smule truet og irritert over, men ved å gå inn i han innså jeg at det for han  kun var et uttrykk forargelse, og da, fra dette perspektivet mister handlingen sin påtrengende effekt.

Jeg vil ikke være noe spesielt.

Da jeg var ung, ville jeg ha respekt og brukte mine fordeler for å stå frem og gjerne oppnå ærefrykt. Dette skapte avstand mellom meg og andre. Det er ensomt på toppen, som det sies, men da var det viktig for meg å være en ener. Nå foretrekker jeg å ligge lavt når det gjelder ære. Jeg synes det er ekkelt når noen legger seg under meg som en lydig hund av respekt og ærefrykt. Jeg vet egentlig ikke hvorfor noen gjør det. Kanskje jeg har mer selvtillit og er mer trygg på meg selv enn de er? Jeg vet ikke, men jeg vil ikke lenger være bevisst mine sterke sider for å oppnå noe for egen del, som f.eks.respekt.

Jeg bruker ikke mine sterke sider for egen del mer, som for å vise meg. Jeg bruker de til nytte for andre og da kommer de frem mer naturlig. Når noen spør meg om noe ved meg legger jeg det frem på en måte som høres minst mulig ut som skryt for at de skal føle seg bra og ikke utkonkurrert. Nå vil jeg heller at folk skal føle seg vel i mitt nærvær istedenfor at jeg skal føle meg vel. Jeg trodde jeg ville føle meg vel om jeg fremstilte meg selv som noe fordelaktig før, nemlig, men sannheten er at jeg føler meg best nå andre føler seg bra. At de ikke føler seg truet fordi når de føler seg truet tar de avstand.

Jeg vet nå inderlig godt at det er ikke hvilken jobb du gjør som forteller hvor meget nytteverdi du har, det er med hvilken hensikt du gjør det du gjør. Om du gjør det for å høste fordeler av det selv eller om du gjør det for å glede andre er det avgjørende.

Jeg liker dårlig å ha makt over andre, at de legger makt i mine hender, underdanig. Jeg tar lett lederstillingen. Ikke noe galt med det, men jeg liker hverken selv å være over andre eller å være under andre. En leder skal ikke være over, derfor liker jeg det ikke når noen legger seg under og ønsker at jeg kommanderer. Jeg vil at andre skal føle seg trygge med meg, verdifulle og frie. De eneste menneskene jeg ikke klarer å gjøre trygge er de som baserer sitt verd på utseendet og sammenligner sitt med andres. Selv om jeg gjør lite for fremstå som pen vil likevel forfengelige damer med flere rynker og med mer fett på kroppen føle seg truet av meg fordi det er lite jeg kan gjøre for å få flere rynker enn jeg har på et øyeblikk. Jeg tror dette er kvinner som er ute etter beundring for sitt utseende.

Andre sammenligner menneskers formue, status, stilling, klær. Ja, er det ikke rart, at noen baserer sitt selvbilde på klær? Det er enda verre enn å basere det på sin kropps utseende. Men, men, så lenge jeg ikke er opptatt av å fremstå som bra (nok) i andres øyne fordi jeg er fornøyd med meg selv , vil andre føle seg vel. Jeg er fornøyd med meg selv så lenge jeg kan være til glede for andre. Når jeg mislykkes med dette pga sykdom blir jeg skuffet. Jeg ser ingen konkurranse i det selv om det kan høres slik ut, jeg bare ønsker å være til glede og ikke til sorg, det er alt.

Jeg har blitt mer bevisst på at min smak betyr svært lite, mine følelser og min mening. Det er sekundært fordi det er ikke givende for andre, ikke meg heller. Det som er interessant er ny forståelse av himmelske anliggender, englenes syn på saker. Min smak er ingenting i forhold. Selv ikke om smaken er smittet av dem. Da er den ikke mer enn fromhet, fordi smak er noe ytre noe som tilhører verden. Vilje derimot er noe essensielt viktig.