Filter.

Hva kan grunnen til mangel på filter for inntrykk og  uttrykk være? Min årsak lå i å være i andre makt, tror jeg. Jeg var sårbar fordi jeg ble såret mens det ikke nyttet å forsvare seg. Når jeg tok tilbake kontrollen og forsvarte meg fikk jeg filter tilbake. Jeg ville en tid faktisk være ubeskyttet og dermed ble jeg det også.

Jeg tipper såkalt sensitive er sensitive fordi de har et tynnere filter enn andre. At sensitiviteten kan endres. Jeg er sensitiv men merker at filterets tykkelse endres, kanskje i takt med hormonelle nivåer? Man vet vel også at ved for lite søvn blir filteret svakt?

Tilfeldighet?

De som sier noe er tilfeldig har ikke undersøkt saken.

Å gjøre galt.

Noen ganger gjør jeg ikke så godt jeg kan. Noen ganger velger jeg heller noe ondt for å sjekke hvordan det virker og for å bli klar over om det føles rett eller galt,  for å få bekreftet at det er søppel, for så å hive det. Noen ganger kommer søpla uhemmet, da er det oppgulp av søppel hivd på meg fra mine foreldre . Andre ganger kommer den ut med min tillatelse.

Eneste jeg får dårlig samvittighet for angående oppførsel som har effekt på andre er når jeg vet jeg sier noe som jeg vet kan såre. Utenom det kan jeg ikke huske å ha bedt Gud og det sårede menneske om tilgivelse for noe. Det er gammelt skrap som kommer; noe jeg har hørt fra mine foreldre og som såret meg og som er prentet inn som et kastemerke. Å bli bevisst at det er galt fordi det såret meg har ikke vært tilstrekkelig for å bli kvitt det og bryte mønsteret. Når jeg tar det ut på min sønn, bevisst på at det sårer, men uten kontroll på tunga (uten å ville såre egentlig ),da skjer det en større bevisstgjøring enn når jeg bare er lei meg for det som har skjedd meg. Da tror jeg kastemerket blir borte i bevisstgjøringen.

Man kan si jeg da viderefører og ikke har gjort jobben med å bryte mønsteret, men jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror jeg bryter mønsteret når jeg har en klarhet/bevissthet over det jeg sier ubevisst, og fordi jeg etterpå går til sønnen min og viser hvor lei meg jeg er for det jeg sa, sier at jeg ikke mente det, trøster osv. Noe som ikke skjedde da jeg fikk høre det av mine foreldre. Om jeg ikke fikk noe unnskyld kan det tolkes som om jeg fortjente det og at det derfor prentet seg inn?

Kanskje jeg tar feil, og at det vil bringes videre, men jeg har ihvertfall funnet ut at det holder ikke å bare skjønne på egen kropp at noe gjør vondt og er urett, jeg må kjenne det i medfølelsen med andre også.

Om "man gjør så godt man kan alltid" er sann må den gjelde på alle områder for å være gyldig. Man kan si man gjør så godt man kan alltid, men at forutsetningene ikke alltid er gode.

Sitater av Carl G. Jung

When an inner situation is not made conscious, it appears outside as fate. I dont give a damn for a career if it has to be based on the premise of restricting the research and concealing the truth. You meet your destiny on the road you take to avoid it. What you resist persists. Emotion is the chief source of all becoming-conscious. There can be no transforming of darkness into light and of apathy into movement without emotion. The longing for light is the longing for consciousness. There is no birth of consciousness without pain. If one does not understand a person, one tends to regard him as a fool. The meeting of two personalities is like the contact of two chemical substances; if there is any reaction, both are transformed. http://blog.gaiam.com/quotes/authors/carl-jung

Korsvegkurs

Jeg følte meg ikke bra igår, med anspente og verkende øvre ryggmuskler iblandet følelser/underbevissthet. Jeg er glad jeg dro på korsvegkurset selv om jeg var psykisk opphengt i noe ubevisst materiale i magen da jeg gikk. Jeg passet på å grine litt på vegen før jeg kom frem for å lette på trykket ved å late som jeg hadde kontakt med en person jeg har tillit til, og da kunne jeg gråte lydløst når jeg var der idet jeg bare skulle motta inntrykk fra foredragsholder og ved meditasjonen. Jeg var frivillig hjelper på kjøkkenet m.m. Jeg fikk da også delta på kurset, og uten å betale. Under en meditasjon en prest ledet skulle vi forestille oss at vi fikk øye på Jesus mens vi sto sammen med døperen Johannes. Hva gjorde du da? spurte presten. Jeg fulgte etter Jesus og hadde respekt for han først og fremst. Etterhvert tynnet menneskemengden seg ut og jeg var ikke langt bak Jesus da han snudde seg og så på meg med et blikk som virkelig så meg, og med uskyldig, åpent og interessert blikk med naturlig respekt som et barns, og ikke ærbødig /høytidelig. Han spurte: hva søker du? Jeg innså da at jeg ikke lenger søkte kjærlighet, jeg søkte ikke å støtte meg til han eller dvele i han som en avhengig unge som sultet etter trygghet og omsorg, forsvinne i han som i symbiose. Jeg sa: jeg søker livets (det evige) kilde, og så for meg en brønn med vann. Han ba meg følge han og viste meg et fjell uten vegetasjon, kun med tørr brun jord. Jeg gikk etter han mot toppen, og nær toppen pekte han på et mørkt kors. Han sa jeg skulle korsfeste meg og ofre abmeg og ofre absolutt alle ting. Jeg så jeg gjorde det, ble knust fullstendig for å bli åpen innvendig, og blødddig, og blødde masse, sær. Jeg tenkte i kveld også på at Gud bor ikke i en fjern himmel men har tatt bolig hos oss. Hver bolig. Himmelriket og Gud er i vårt hjerte, helt nærvværende i våre liv. Jesus hadde ikke en egen bolig, han bodde hos mennesker og veiledet dem. Jeg tenkte også på at englene en gang fortalte meg at jeg ikke skulle kritisere mitt liv (etter å ha sammenlignet det med andres og deres verdier) men elske det fordi det er helt slik Gud vil det skal være og det er slik jeg vil det skal være også, så jeg bør heller bry meg om det og stå for det enn å bry meg om at kanskje andre ikke respekterer (forstår)det liv jeg har valgt å føre. Se det er Gud som har fikset det slik ifølge mitt kall. Jeg har hele tiden ønsket å perfeksjonere meg for å gjøre Gud fornøyd men det er helt teit å tro Gud først er fornøyd senere, jeg blir jo aldri perfekt, kun Gud er det, men jeg kan og er hele tiden fullkommen når jeg er opptatt av Gud, som fyller meg og elsker slik at jeg kan komme til min fulle rett.

Virkningen av rosenrot og dagens trening.

Jeg var i tvil om jeg tok korrekt dose (for meg) de to dagene jeg tok rosenrot før idag fordi jeg ble så trøtt av 1 tablett a' 250 mg. Mange steder står det at ved høye doser (1 g) blir man beroliget og trøtt istedenfor stimulert. Men jeg ble trøtt i hodet men stimulert i kroppen. Jeg fikk en ide igår kveld om at det uklare hodet muligens skyldes overskudd av energi som var satt seg fast der og ristet hodet for å bli kvitt energien samtidig som jeg prøvde å uttrykke følelsene tilknyttet energien. Det funka. Idag hadde jeg så mye energi at det nesten ble skummelt fordi jeg droppa jobben og gikk og gikk. Jeg gikk derfor like godt hjem og hentet treningsbagen og trente før jobb. Da hadde jeg gått kjepefort i 50 minutter og vært innom to butikker på vegen. Jeg elsker denne urten altså!!!!! Den gir energi slik at man presterer bedre på trening og man har overskudd mentalt og seksuelt. Hadde dt vært igår hadde jeg gått og agt meg for å sove 1 time etter at jeg tok urten, så det er verdt å la urten få litt itd på seg. Denne gangen var det dag 3 den var tilpaset kroppen min. De to forrige dagene hadde jeg foruten tretthet litt vondt i hodet og magen som bivirkning men det var langt fra plagsomt vondt.

Nå skjønner jeg hvordan jeg orka å gå 80 minutter på tredemølle med helning på SATS den vinteren jeg gjorde det, hvorfor jeg flørta med menn jeg egentlig ikke var interessert i samtidig som jeg hadde sex med min daværende ektemann. Ha-ha.. Jeg brukte schisandra og så rosenrot!

Og hei! Jeg er glad!. Jeg har overskudd! Jeg er ikke stressa! Og jeg har go selvfølelse/selvtillit! Åååå, jeg er så fornøyd!

Dagens trening, endelig sterk nok til å ta i bruk stang i benkpress som gutta:

Benk: 7 kilos manualer: 17 rep. 9 kilos manualer: 9 rep. 20 kg stang:  7+6
Step-up: 5 kilos manualer: 12+12+12
Beinpress: 45 kg: 17 ikke helt dype. 39 kg. dype: 12+12
Mage "sykling": 32+32+32
Broen(yoga) 3rep.
Skulderstående: 1 rep 
Leg ext.:45 kg: 10. 59 kg: 8+10+8
Face pulls:20,5 kg: 12 rep.
22,5 kg: 11+11+11

Selvrespekt

Jeg blir meget fornærmet når noen stiller kritiske spørsmål til min oppførsel. Jeg reagerer så kraftig at reaksjonen er nødt til å bygge på minner. Jeg ble veldig ofte stilt kritiske spørsmål til av mamma som barn. Jeg setter da opp en vegg og føler meg udugelig, og jeg legger vedkommende for hat for å stille slike ukjærlige spørsmål. Da jeg var liten følte jeg meg presset til å svare fordi jeg var avhengig av min mors anerkjennelse. Hva er leksjonen? Jo, grunnen til at jeg føler motstand er at spørsmål stilt uten varme og respekt ikke fortjener svar! Når jeg gir etter for presset og svarer bekrefter jeg dermed at jeg er uten verdi, og det er egentlig det som opprører meg.

Jeg har ofte beundret de som ikke føler seg presset til å svare for seg. Jeg har lurt på hvordan de får det til. Jeg har dessverre blitt veldig sint for at det er mulig å være så respektløs at noen stiller spørsmål. Og når dette har skjedd har jeg gått inn i en ond sirkel der jeg har vært like kald mot sønnen min, helt motsatt av hva jeg så for meg at jeg ville gjøre. (Jeg så for meg at jeg ville anerkjenne han, ta han på alvor osv) Jeg har prøvd å få andre til å slutte å stille spørsmål uten hell, og jeg har håpet jeg skal slutte å bli sint, men begge deler er umulig. Det er heldigvis en tredje mulighet jeg ser nå. Det er å slutte å svare og dermed bevare selvrespekten, Respekt fra andre trengs ikke om jeg har den for til meg selv.