Endelig

Jeg har klart å tilgi pappa, det siste laget jeg måtte tilgi. Jeg har allerede innfunnet meg med pappas svakheter og forstått grunnen til de. Men jeg har ikke sett hans kjærlighet før Gud viste meg det nå; en gang utstrålte han det, en slags lykke. Det var den lille fliken jeg trengte for å bli glad i han igjen. Jeg har trodd han ikke elsket meg i alle år etter skillsmissen da jeg var ti og han ikke ville ha meg boende hos seg i Kenya uten at jeg selv betalte flybilletten(jeg hadde ikke så mye penger). Og jeg har ikke klart å motbevise meg selv. Jeg klarer ikke elske de som ikke har noe kjærlighet. Det blir som å møte en vegg som stenger mitt hjerte. Jeg kommer selvsagt ikke til å forvente noe av han. Det kuuleste med dette er at det sorte under meg, det jeg frykter er borte. Det er ikke noe mer å frykte nå som jeg tror på kjærligheten i pappaen min. Pappa som jeg elsker sååå mye. Hadde han visst hvor mye jeg har elsket han og savnet han hadde han spist opp sin egen kropp ti ganger i rå tilstand, i forargelse over at han ikke har vært der for meg, det er jeg sikker på. Nå tipper jeg at jeg ikke vil komme til å være like aggressiv framover. Frykt avler jo vrede. For jeg har funnet glede og fred.Pappa og barnet mitt og Jesus er ett for meg nå. (Jeg har feber og skal slutte å fantasere mer nå. Peace and love:)