Gud kaller meg dit jeg ikke er trygg. Først var det hovedsakelig inn han kalte meg med sitt lys,
og lyste opp mitt ukjente indre. jeg fikk glemme det ytre og glemme meg selv. Etterhvert måtte jeg overlate kontrollen til Gud; stole på at han tok seg av mitt indre så det kunne forløpe fritt som i meditasjon.
Etter mange år ville han ha meg ut i verden
med det lys i mitt indre jeg hadde funnet. Jeg så på meg selv, men jeg så ingen guddommelig kjærlighet. Jeg ba om det og fikk kontakt med det som integrert, endelig.
Nå kaller man meg til å gi opp kontrollen til de gode kreftene i det ytre. Det er fryktelig skremmende, jeg har grått masse idag, men det er også forløsende og tilfredstillende for sjelen. Den vil dette så veldig.
Finne det guddommelige der. Forene det indre og ytre, se Gud gjennomtrenger alt, det er inget skille mellom indre og ytre, bare Gud er. Å, jeg gleder meg. Men, frykt først, frykt må forløses først. Tillit, tillit, tillit. Jeg vet Gud er i alle, men å stole på det i praksis; legge meg i hendene til andre, og nå tenker jeg spesielt på fremmede, det er tøft for meg.
Jeg skal snart ydmyke meg overfor en mann med stenansikt. Være sårbar og svak.
Det har min sjel godt av. Kanskje stenansiktet blir mykere?, men det er ikke viktig for meg.
Jeg er bare vant til å være ydmyk overfor Gud,jeg. Hm, stenansiktet er også meg og jeg er ikke farlig.
Stenansiktet bare tenker seg om.
og lyste opp mitt ukjente indre. jeg fikk glemme det ytre og glemme meg selv. Etterhvert måtte jeg overlate kontrollen til Gud; stole på at han tok seg av mitt indre så det kunne forløpe fritt som i meditasjon.
Etter mange år ville han ha meg ut i verden
med det lys i mitt indre jeg hadde funnet. Jeg så på meg selv, men jeg så ingen guddommelig kjærlighet. Jeg ba om det og fikk kontakt med det som integrert, endelig.
Nå kaller man meg til å gi opp kontrollen til de gode kreftene i det ytre. Det er fryktelig skremmende, jeg har grått masse idag, men det er også forløsende og tilfredstillende for sjelen. Den vil dette så veldig.
Finne det guddommelige der. Forene det indre og ytre, se Gud gjennomtrenger alt, det er inget skille mellom indre og ytre, bare Gud er. Å, jeg gleder meg. Men, frykt først, frykt må forløses først. Tillit, tillit, tillit. Jeg vet Gud er i alle, men å stole på det i praksis; legge meg i hendene til andre, og nå tenker jeg spesielt på fremmede, det er tøft for meg.
Jeg skal snart ydmyke meg overfor en mann med stenansikt. Være sårbar og svak.
Det har min sjel godt av. Kanskje stenansiktet blir mykere?, men det er ikke viktig for meg.
Jeg er bare vant til å være ydmyk overfor Gud,jeg. Hm, stenansiktet er også meg og jeg er ikke farlig.
Stenansiktet bare tenker seg om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar