Å ikke godta at grunnen er en svakhet hos mennesket

Jeg har gått fem på gang på gang. Jeg har funnet meg i analysen av meg som egoistisk eller ukjærlig som årsak til oppførsel som ikke tilfredstilte andres behov. Jeg har i det meste av livet vært fortvilet fordi jeg har trodd jeg er mindre kjærlig enn andre. Men Gud griper inn med en dypere grunn til min oppførsel gang på gang. Denne gangen tok det et par - tre måneder før jeg fikk det motsatte av vrangforestillingen tilbudt i ånden. Det tok så lang tid tror jeg fordi jeg hadde akseptert den og ikke bedt Gud om oppklaring.
Hvor mange ganger må jeg være så dum at jeg ikke husker at grunnen til alt er god? Selv om jeg ikke har lyst, og selv om jeg gir faen i noe, betyr det ikke at jeg ikke kan bry meg. Jeg har grenser bare. Jeg skuffer bestandig så jeg har det best med å være alene. Hvorfor forventes det at kvinner skal være ett stort høl som skal romme alt , ta imot all mulig skit? Alltid skal bry seg om all mulig drit og uinteressante ting. Please på de mest vanvittige måter? Ja, jeg avviser det som er kjedelig og overfladisk. Jeg vil ikke høre på det! Og hvorfor skal jeg gi deg nytelse? Blir du klokere av det kanskje?Det er ikke det at jeg ikke har kjærlighet, det er bare det at jeg ikke har lyst. Og nei, det er ikke egoistisk å si det. Jeg er kresen og tenner ikke på allverden.