Angst

Jeg har hatt sosial angst når jeg ikke føler meg vel med meg selv. Det er noe ved meg jeg ikke tør vedstå fordi jeg tror andre ikke aksepterer det. Det har handlet om en følelse jeg har jeg tror andre ikke vil tolerere om jeg viste jeg hadde den. Det kan være hvilken som helst følelse. Grunnen til at jeg noen ganger kan stå bak min egen følelse og andre ganger ikke, handler ikke om en bevisst holdning fra min side, men at sjelen svinger. Noen ganger er man helt fremme i verden uten rom i seg selv. Andre ganger er man godt plantet inni seg selv og kan takle hva det måtte være. Jeg tror denne svingingen harmonerer, om ikke styres, av hormoner fordi dette er et mønster som gjentar seg hele tiden har jeg lagt merke til. Vi svinger inn og ut fra kontakt med underbevisstheten. Når følelsene har vært overveldende har den sosiale angsten gått over i panikk. For alene kan jeg tørre og få ro til å hengi meg til følelsene. Det er når jeg legger lokk på noe som presser på at det skapes en voldsom hjertebank etc.

Det er særlig når jeg har overskudd på søvn at jeg føler meg ubeskyttet. Om jeg sitter på bussen og slapper av og er trøtt uten at jeg skjønner det og faktisk lukker øynene så kan jeg få ubehag (småangst) fordi drømmeverdenen glir inn i hverdagsbevisstheten.

Nå kjenner jeg meg selv og har ikke disse problemene mer. De er løst ved å forstå meg selv og ikke minst ta vare på mine behov for å føle og sove:)

Sannheten skal sette dere fri, sa Jesus. Når man finner ut hva som er sant i betydningen ekte/naturlig/sunt, ens egen natur, vil man bli ved det og ikke lenger ha noe å frykte. Man er fri. Fri til å være seg selv på enkelt vis. Bare de smålige vil kritisere det ekte. De tør ikke være ekte selv. Det skremmer dem å se naturlige mennesker fordi de er redd de selv ville blitt krenket om de var det. For det har de erfart som små da de også var naturlige. Det er de med mest frykt som er mest skremmende. De ser seg forskremt rundt med et skummelt uttrykk i ansiktet som sier: ikke kom nær meg! Men lar du de være i fred vil de ikke skade noen. De vil bare være i fred og leve naturlig. De ser etter "spøkelser"fra fortiden.

De som er snille og naturlige og ikke vil komme til å fordømme deg lar andre være i fred med sitt indre og ytre liv, mens de fryktsomme kveler hverandre med sin frykt.

Magnesium, it's a jungle out there!

Mange får ikke i seg nok magnesium. Men magnesium man får kjøpt som tilskudd er bundet til diverse saker. Og mange av disse er ikke bra. Så jeg vil hermed gi råd til hva du skal velge.



Du skal ikke velge:

Aksid : den opptaes ikke mer enn 4 % og man blir utrolig tørst av den. Den kan fungere som et middel mot forstoppelse, men sitrat og epsom-salt er da sunnere alternativer. Oksid er vedlig billig.

Aspartat (nervegift)

Glutamat (nervegift)

Stearat

Hydroxid

Karbonat

Orotat : kan øke kreft, er dyrt men øker de fysiske prestasjonene til atleter.



Velg heller:



Glukonat:

Denne er ikke så enkel å få tak men gir et godt opptak og har ingen kjente skadevirkninger. Fåes dog på http://www.alfavitaminsonlinestore.com/



Malat: (ved tabletter på 1000 mg er det kun 150 mg rent magnesium)

Malat gir energi og inneholder malic acid som funker mot fibromyalgi. Det renser nemlig ut opphopning av aluminium. Det hjelper mot smerter og søvnløshet. Magnesium lycinate kan også hjelpe. Det opptaes godt. Det blir gitt til anginapasienter ved anfall og til forebygging da det bedrer blodsirkulasjonen til hjertet.( De med fortykning av hjertet"hypertrophic obstructive cardiomyopathy (HOCM)" skal ikke ta lycinate.)Se på innholdsfortegnelsen. Det er ikke alle merker som har den ønskede dosen av det vi vi vil ha.



Magnesium taurat er magnesium og en aminosyre ved navn taurat /taurine. Taurat hjelper mennesker som har hjerterytmeforstyrrelser. Det styrker og roer hjertet. Man kan fint ta dette uten å lide av hjerterytmeforstyrrelse fordi aminosyren finnes i mange matvarer vi spiser jevnlig.



Magnesiumsitrat er billig og opptaes greit. Det gir lett løs avføring så det bør inntaes sammen med mat og fordelt utover dagen. Gjerne som pulver.



Glykinat: Magnesium kelat kommer gjerne med glykinat. Denne er relativt billig og bra. Jeg merket stor forskjell på stressnivået mitt da jeg begynte med " Chelated Magnesium 180 tabs by Carlson Labs". Den opptaes godt. Det vet jeg fordi den ikke gir løsere avføring til tross for inntak av 3 tabl. dgl.



Dolomitt er en naturlig form for magnesium som også inneholder kalsium.

Dette kan man ta etter å ha tatt høyere doser noen måneder først.



Magnesium kan taes slik:

250 mg morgen og kveld på tom mage (unntatt magnesiumsitrat). Malat trengs i mye større doser.



Om kvelden taes også sink og b-vitaminer (spesielt b6)for å bedre opptaket.

B vitaminer hjelper til å roe ned for kvelden.

Magnesium får alle muskler i kroppen til å slappe av, inkludert blodårer.



Magnesiumsulfat er noe for seg selv. Dette er det samme som epsom salt/engels salt. Magnesiumet i dette opptaes bra men gir bare løsere avføring og ikke opptak i kroppen. Men sulfatet renser ut giftstoffer, så å ta et fotbad med magnesiumsulfat er detox. Ikke ta fotbad hver dag fordi det tørker ut huden.



Magnesium hjelper mot migrene, autisme, AD/HD, fibromyalgi, muskelspenninger, hjerterytmeforstyrrelser og depresjon.



Depresjon: ta tilskudd av d-vitamin i høye doser, inositol, johannesurt og magnesium.

MIgrene: ta tilskudd av magnesium, 400 mg b2(riboflavin) og prøv gjerne Q10 som hjelper noen.

Hvordan kan noen tro det vakre er tilfeldig og ikke skapt av en intelligent skaper?

Et ideal motsatt av hva en er.

Det er kanskje typisk, og en nødvendighet, å ha et ideal som er ens rake motsetning?
Er det ilagt oss fra Gud, dette idealbildet, for at vi skal slipe ned vår medfødte karakter?

Jeg er en typisk rebell og hørte som tenåring av foreldre at jeg var frekk og av veninner at jeg trengte en kjæreste som kunne temme meg. Jeg ble målløs av utsagnet. Er det ikke ok å være en opprører, liksom?

Jeg undrer veldig på om det er ok nå for tiden, når mitt ideal trer så sterkt frem. Idealet av den fromme,
tykkhudede jenta som ikke reagerer på noe, men forholder seg uredd og rolig til alt mennesker finner på.
Hun sitter i stillhet. Ja, det er kanskje meg som ånd. Som menneske er jeg en kriger.

Men jeg må legge ned mine våpen nå. For det som er er som det skal være. Jeg skal ikke forandre noe eller noen, men se det som er for hva det er og være en hånd som gir fra kilden der det trengs.

Å dømme

Å dømme en handling er ok. Å dømme et menneske er galt. Å dømme en følelse, en vilje, verdier og tanker er galskap siden de ikke kan forhindres i å eksistere. Å dømme det som skjer inni og utenfor er idioti fordi det som har skjedd kan man ikke forandre. Man kan bare velge mellomm å godta det som skjer i troen på at det gode står bak, eller ikke akseptere, hate og dra seg selv og andre ned i grøfta.

Man kan saktens dømme og være tolerant samtidig også. Kalle noe "stolthet" f.eks i hodet men være overbærende nok til ikke å gidde å reagere på det og ville forandre den andre med kritikk eller annet. Vi kan dømme, men ikke med hardt sinn og sterk vilje m.a.o. Vi kan dømme med humor og godvilje.

Perfeksjonisme og menneskeliggjøring av det spirituelle

Perfeksjonisme har ikke noe med åndelighet å gjøre. Jeg har vært plaget av det, og Guds engler på sin side har omtrent ledd av ideen om å dømme noen for noe som helst. "Hva mener du, Gud?" spurte jeg, etter å selv ha dømt meg selv som udugelig. "Elsk din skjebne" var svaret. Og jeg skjønte at mitt liv var slik det var fordi Gud hadde ordnet det slik. Det var altså helt iorden slik det var. For en lettelse! Gud ser ikke ned på meg og anser meg for å være et dårlig menneske selv om jeg jobber mest med den indre verden. Han ønsker at jeg skal gjøre det. Og idag minnet min kjære venninne meg om at vi skulle fokusere på de evner vi faktisk har og bruke de og være takknemlig for det, uten krav om å være mer enn man er. Gud forventer ikke det umulige. Gud ser hvilke hindre vi har. Hvorfor skulle Han forvente noe som ikke er realistisk å få til? Men straks vi ber om noe fra oven er de på pletten straks fordi de ønsker at vi skal bli mer og mer opplyste.

Lignelsen om treet med de modne frukter handler ikke om at vi skal avle frem prestasjoner, men dyder. Og det krever indre arbeid. Et arbeid altså Gud støtter og hjelper til med hele tiden om Han får tillatelse.

Endelig overbevist om at jeg tok feil.

Jeg vil gjerne fortelle hva som endelig fikk meg til å bli overbevist. Jeg har jo flere ganger her inne tatt opp temaet om det å kritisere og oppdra andre (sette andre på plass) er rett eller galt og nå har jeg tatt et steg videre i retning av å finne ut av dette. I mitt tilfelle var det galt å sette min mor på plass da hun ikke klarte å fylle rollen som min far ettersom han hadde forlatt oss, og ikke hadde noe til overs for oss barna, fordi jeg kritiserte henne ikke for hennes skyld men min egen og broren min sin. Jeg ville oppnå noe selv.Jeg lyttet ikke til budet om å hedre sin far og sin mor og konsekvensen ble å bli møtt med hat og forakt. Jeg var frekk nok til å fortsette dette "jeg vet bedre enn deg"-rollemønsteret når jeg så hvor dumme og blinde mange voksne var. Ingen dyder ble utviklet hos meg uten ydmykhet.

Mange har sagt at konstruktiv kritikk er greit,og ikke annen kritikk, men det sier ikke noe om grunnen og derfor ikke noe å slå seg til ro med for meg fordi jeg mente jeg gav mamma konstruktiv kritikk selv om jeg gav den i håp om egen vinning på lang sikt. Jeg håpet hun ville se oss mer, være sammen med oss og ikke bare forakte oss og at min oppdragelse ville gavne henne fordi hun trengte å utvikles til en bedre mor etter mitt syn.

Grunnen til at man ikke skal kritisere andre er enkelt og greit den at man har ikke noe med fra hvilket verdigrunnlag andre velger å handle. Jeg syntes ikke mamma eide moral og at hun bare handlet egoistisk, nemlig. Men det er hennes rett å handle slik. Og det ikke mitt ansvar å ordne opp i det så lenge hun ikke ber om hjelp direkte.Det jeg skulle gjort, men ikke hadde lært, var å snakke om hvordan hennes handlinger, og oftere, hennes manglende handlinger, påvirket meg. På den måten hadde jeg tatt ansvar for mine føleser. I stedet la jeg ansvaret for min efølelser på henne. Bebyrdet henne og ble naturlig nok avvist. Jeg fylte rollen som pappa forlot. Pappa hun følte mye bitterhet mot. Pappa var autoritær og hadde alltid det siste ordet fordi han trodde han visste best og tok best avgjørelser.

Jeg er glad jeg ikke lenger er usikker på om det jeg gjorde var rett eller galt. Å avlære seg dette mønsteret vil nå skje lettere siden jeg ikke har noen unnskyldning for å fortsette. Jeg har heller ikke noe behov for å ta ansvar for andre lengre siden jeg ikke trenger noen spesielle personer som voksen.

Jeg har lært en annen ting ved autoritær oppførsel som også er galt de siste dagene. Jeg vet jeg henger etter på dette punkt og det er flaut å fortelle det, men jeg gjør det likevel. Jeg prøvde å dra med meg sønnen min i barnahagen til tross for at han ikke ville fordi han var engstelig for det spesielle som skulle skje den dagen. Det skulle bare være noe hyggelig, men i fremmede omgivelser. Jo mer jeg presset han jo sterkere var motstanden. Interessant å se det så tydelig,egentlig. Det sier noe viktig om krig. Men han endte altså opp helt hysterisk og jeg kunne ikke levere han i den tilstanden så vi ble hjemme den dagen. Først ble jeg sint fordi han fikk vilja si ,og tenkte det skyldtes oppførselen hans. Men det er en svært overfladisk forklaring. Han fikk vilja si fordi jeg skjønte jeg var nødt til å ta hensyn til han. Noe jeg burde gjort hele tiden selvsagt. Jeg skulle aldri forsøkt å presse han i det hele tatt. Da jeg skjønte det, også fordi jeg så motstanden økte proposjonalt med presset jeg la på han,følte jeg meg som en ond dust og snakket med Gud om det. Jeg spurte til slutt om Gud mener det noen gang er greit å tvinge barn i det hele tatt og svaret var ja, men kun når du skal redde de fra noe som kan skade dem. Ja, det var noe annet det, enn å tvinge han til å bli med på noe andre trodde han ville synes var morsomt. Han er sjenert. Det er et faktum jeg bør lære meg å forholde meg best mulig til så han kan overkomme det, ikke miste for mye pga det og ikke bli tvunget og dårlig behandlet pga det. Når det ikke nytter med lokking og forklaringer må jeg stoppe der. Om det skulle bli et mønster at tvang kom etter andre forsøk (som bestemt men vennlig si hva vi skal, forklaring, lokking, overtalelse)ville han trolig følt motstand lenge før jeg kom til siste forsøk:)

Ja, slikt lærte vi ikke da jeg gikk barne-og ungdomsarbeiderlinja. Vi lærte ikke om grensesetting heller. Merkelige norske skole. Jeg tok den linja for å lære disse ting fordi jeg kommer fra en skakk-kjørt familie som ikke lærte meg mye om hverken det ene eller det andre.

Nå skal jeg la folk være i fred og handle så ondt de bare vil. Angrep er ikke det beste forsvar, det er bare krig. Men forsvar av de utsatte skal jeg aldri slutte med. Det var ikke bare bare for meg å heve moralen fra øye for øye ,tann for tann til en rettferdighet som innebærer mer enn hensyn til egne følelser.

Det var ikke uten grunn at Gud sier vi skal passe egen sti og ikke se på andres. Idet vi fokusere på andres trår vi selv feil.