Tanker jeg får speiler mitt sinn

Jeg har lurt lenge på hva stemmene i hodet er for noe for jeg vet ikke helt. Jeg tror det er tanker vi hører, og de kommer fra kilden til alt, som er Gud, dog ikke direkte fra Gud. Og vi eier ikke tankene personlig.

Hvis jeg tenker noe dumt, unyansert og negativt hører jeg en korrigerende tanke som gir et sannere, mer utfyllende og positivt syn på saken. Når jeg bare ser e'n side får jeg høre den andre, altså, men kun når jeg selv tenker mangelfullt og negativt=usant. Dette skjer når jeg er lite klar over hva jeg tenker fordi jeg er opptatt av et gjøremål.

Jeg tenker at det er hjelpere som korrigerer meg, men jeg vet ikke. Det jeg før kalte intuisjon oppleves nå mye nærmere som om det var en som snakket ved siden av meg. Det er derfor fristende å si det er en hjelper som snakker. Jeg vet at den som spør får svar og all info er der ute så det er fordi man lurer på noe man får høre noe. Og har man et åpent sinn overfor det høye så er det ikke rart om det siver ned noe passende heller? Akkurat hvorfor og hvordan det skjer vet jeg ikke, men mon tro om ikke mørke tiltrekker seg lys av seg selv og? Dessuten tviholder jeg ikke på noen tanke så det er rom nok til nye. Og gjett om jeg er glad for de nye jeg får!:) Det er det daglige brød, er det ikke?.

Om det er mellomledd til denne kilden eller ikke i form av hjelpere er jeg ikke sikker på m.h.t. hverdagens budskap, men når jeg spør Gud direkte om noe ser jeg noen bære budskapet frem. Med hverdagens budskap mener jeg de positive korreksene og hint om ting jeg har godt av å vite som omhandler nærstående framtid, ting jeg er i ferd med å glemme etc. Og ved slike tilfeller ser jeg ingen hjelper, så hvordan kommer dette til meg?

Faktisk er det også noen ganger som om stemmen er inni meg, en høyere intelligens kommer gjennom meg. Plutselig nedfelles det og trenger seg frem, noen glupere og for meg nye tanker idet jeg, ikke lurer på noe, for da stenger jeg av, men når jeg stiller åpne spørsmål. Så tanker er fra forskjellige nivåer av intelligens.

Og ved nattestid når mitt sinn er stille og jeg ligger og finner spørsmål å stille er det noe som svarer på hva som helst jeg lurer på øyeblikkelig og uten anstrengelse fra min side. Da er det som intelligensen i seg selv lever. Det er kanskje intet vesen, men kraften som har intelligens?

Tanker jeg tenker ser jeg ikke. De er usynlige inni hodet, mens tanker jeg bare får, og som kan minne om stemmer, ser jeg objektivt. De negative er ikke noe vits i å høre på. Men de opplever jeg å komme fra undersiden, mens de bedre tankene kommer fra siden eller, enda bedre; fra oven. De fra siden er de som utfyller en tanke som er mangelfull og gir umiddelbar forståelse av noe, påminnelser, hint, advarsler etc. De som kommer ovenfra er sann intuisjon; den høyere bevissthet.

Om det ikke er et vesen som kommer med tanker / bærer stemmen i hodet, er det da bare hver enkelt sjel som tiltrekker seg svar utfra hva de spør seg om, og at det er en automatikk i dette?

Gud viste meg for mange år siden at hvis jeg bare gav slipp på alle tanker jeg bar på, som jeg anså som mine, så ville de ikke bli borte, men komme sammen med alle andre tanker som finnes. Og om jeg lurte på noe kunne jeg bare hente tankene fra dette store stedet istedetfor å skulle tenke meg til ting med det lille jeg eide av kunnskap og hente ting kun fra egen minnebank. Og det gjorde jeg da selvfølgelig og det er kuult å kunne hente tanker.

Men det blir jo noe annet å få de servert. Da har jeg ikke engang bedt om dem! De bare legger seg fint inntil de andre mangelfulle eller gir meg det jeg trenger å høre.

Det er derfor fristende å si de blir meg gitt av noen. Men det er vel overtro siden jeg ved andre anledninger kan merke sjelers nærvær, og det har ikke vært det når jeg får tanker servert. For hjelpere er sjeler, er det ikke?

Jeg synes det er så forunderlig og er så takknemlig for at Gud bryr seg om oss så mye at det sendes ut det vi trenger til enhver tid. Ja, det er så vakkert.


Da en fortalte hun hadde en stemme som befaler fikk det meg opp fra innbildning og overtro fordi jeg skjønner da at det kun er speiling av oss selv vi ser inni oss når vi er objektive til våre tanker.

Tidligere var jeg destruktivt selvkritisk og fikk da objektive tanker som var kritiske mot meg som var plagsomme. Men den gangen tenkte jeg at det var mine egne tanker siden de var så negative og velkjente. Nå er jeg ikke selvkritisk på den negative måten mer , jeg slår slik oppførsel fra meg og det samme med tilsvarende tanker om de skulle prøve å få innpass.

Ettersom jeg skiftet fokus, fra negativt til positivt og fikk gode og kompletterende tanker istedet for negaative trodde jeg( til nå )at de kom fra en hjelper eller noe.

De kompletterende tankene kommer altså fordi jeg selv er slik at jeg liker å komplettere! De gode tankene er bare i mitt sinn, og ingen forteller de til meg. Der var jeg ute av overtroens gjørme, ha ha!

Om det er sånn at tankene jeg får speiler mitt eget sinn hvem skal jeg da takke? Jo, jeg kan fortsette å takke Gud som bringer de til meg. Jeg får visst tanker som fortjent, ha ha (siden de speiler mitt sinn).

Men intuisjon er noe annet,altså, der vet jeg at det er vesener som er budbringere, for det har jeg sett. Og det er på et høyere nivå så det er enkelt å skille. Selv om jeg nå skjønner at de gode tankene kun er fra eget sinn vil jeg ikke identifisere meg med de. Jeg ble løsrevet fra dem med pur vilje for mange år siden,som beskrevet i dette innlegg, så det vil jeg ikke forandre. Tankene jeg tidligere anså som personlige og som jeg holdt innenfor en viss grense i meg ble sluppet rett opp i en stor himmel som bærer alle tanker og erfaringer. Da oppgav jeg skillet mellom personlig og kollektivt minne.

Minnebanken er noe jeg benytter meg av. Jeg trenger ikke huske på noe fordi jeg får påminnelser når jeg trenger det. Hm, tenk at det er en automatikk i dette og ikke en som kommer til meg med det! Forunderlig. Nesten enda større at Gud har innrettet det sånn! Alle får det de trenger med en selvfølgelighet, liksom. Kjære Gud er god.

Essensen av lastene

Det såkalt onde viser en ubalanse.

Forfengelighetens essens er glede,
gleden over å glede.

Essensen av dovenkap er fred,
en fred man kan gi til utrygge.

Essensen av sjalusi er kjærlighet.
Kjærlighet er å unne alt.

Essensen av grådighet er begjær.
Begjær det du trenger.

Essensen av hovmod er visdom.
Ikke hold den inne.

Essensen av stolthet er respekt.
Gi Gud æren og deg selv takknemligheten.

Essensen av frykt er frihet.

Essensen av gjerrighet er forsiktighet.

Essensen av sinne er rettferdighet.

Når du har blitt som det negative har du bare gått litt for langt.

Å være opptatt av hva andre mener.

Man er opptatt av hva andre mener så lenge man ikke er sikker på hva en selv mener. Det er en måte å finne ut av hva man selv mener på. Kanskje er man også usikker på om man kan akseptere en viss handling en selv gjør. Da er man på vakt for hva andre kan si på det.

På samme måte kan det være med ens søken etter svar på viktige spørsmål også, og opplevelser av en guddommelig eksistens. Man ser eller hører det utenfor og finner på den måten ut om det stemmer med en selv. Og så kan det integreres.

Om man ser kjærlighet utenfor seg er det lettere å finne frem til det samme i en selv og vise det selv.

Jeg ville nevne dette fordi jeg har merket meg en viss ikke-aksept av dette blandt noen mennesker, men jeg vil si det er helt naturlig, gavnlig og nødvendig. Å være usikker er liksom ikke noe bra det. Det er så tullete holdning. Hvem er sikker på alt uten Gud?

Det er de som til tross for sin frykt gjør det de vil som er modige, ikke de som lar seg stoppe av frykten, forakter den, identifiserer seg med den og skammer seg over den.

Det er for noen mer enn andre lett å sitte fast i en følelse uten å få gjort noe for å endre den ved å være herre over den, spørre seg hva man er usikker på og konfrontere seg med det.

Hva andre måtte mene er kun viktig for å finne ut hva en selv mener.

Å slipe det grove

Det er snakk om å skille mellom godt og ondt fordi vi ønsker det gode. Det som tilhører lyset og ikke ligger i skyggen av Guds rike. Du også foretrekker en edel oppførsel fremfor en vulgær, grov og nedrig, gjør du ikke? Du også ønsker vel at mennesker rundt deg er hensynsfulle mot deg og ikke bare tenker på seg selv? Når man vil la seg inspirere av idealer om det perfekte mennesket, et fullgodt og sant menneske, må man skille mellom det uedle og det edle. Vi er alle diamanter, ja, men slipingen skjer når vi får påkjenninger i verden.

Prøvelser og belastninger i verden sliper oss og jager oss til Gud. Så våre fiender er egentlig våre beste venner, selv om det er tøft.

Jeg tror en himmelsk og fullkommen verden finnes fordi ideen av den finnes. Men jeg tror vi kan utvikles i det uendelige og forfines ved å velge bort (ofre i kristen språkdrakt) det grove for det fine etterhvert som vi finner en bedre erstatning for noe vi allerede kjenner til. Jeg kan ikke tenke meg det finnes en grense på hvor fint noe kan være.

Det får meg til å tenke på Eric Pearl. Han hadde ikke hatt noe med det åndelige å gjøre før han plutselig kunne heale og påsto at han var kanal for den fineste, høyeste energien som fantes. Hvordan kunne han vite hva som er den høyeste? Den energien han formidler er slett ikke høy, jeg har testen den. Energien hadde ikke høyere intelligens enn et normalt menneske har. Jo finere energi jo bedre kan den løfte det tyngste i oss.

Hva betyr det å ha et rent hjerte?

Jeg synes det er godt sagt av Zeth om selvrettferdiggjørelse. At den eneste synd er selvrettferdighetsgjørelsen. For det er jo en slags dom å påstå for seg selv:" jeg er skyldfri". En dom det er opp til Gud å foreta, ikke noe menneske. Dermed stenger man døra for Gud og all ens ydmykhet er borte.

Med kontakten til vår essens vet vi selv hva som er rent og urent, sant og usant. Med urent mener jeg at man er klar over at man forgriper seg/krenker eller utnytter noen.
Jeg tror noen handler ondt når de sier til seg selv at de har rett til å gjøre som de gjør til tross for skadene det bringer fordi de har en grunn de mener er god nok. Med det i tankene dreper folk hverandre, voldtar osv. En voldtektsforbryter sa: "Ingen sier nei til meg. Jeg har rett til sex.". Eller idealer om en ren menneskerase. Den farlige selvrettferdiggjørelsen, altså. Er vi usikre på om det vi vil gjøre er ok burde vi spørre himmelen om de synes det ser pent ut.

Man kan bruke metaforer som lukket hjerte, men også snakke om hva som bor i hjertet. Det siste tror jeg handler om hva man vil ha, hva man begjærer. Om man trekkes mot det gode og edle, eller dveler ved det negative med en fordømmende holdning, utnytter andre etc.med sitt materialistiske syn.

Bahaullah skriver at Vennen (Gud) og fienden kan ikke bo i samme hjerte, så en må kastes ut. Grovt skissert betyr det vel det lavere og det høyere selvet. Man kan vende bevissthen opp eller ned.

Jeg registrerer negative tanker som er basert på frykt og kommer ,gjerne i form av selvkritikk fra under hodet mitt i auraen. De feier jeg bort. Og jeg registrerer tanker som kommer fra over hodet mitt. De tar jeg velkomment imot fordi de er nærmere sannheten.

Jeg henter de negative tankene inn i bevisstheten med mine spørsmål av usikkerhet. Jeg opplever da at jeg går ut av meg selv og betrakter fra utsiden. Vi vet at sannhet kun kan forståes subjektivt, så det er bare overfladisk det man ser der ute. Et eksempel på en slik overfladisk betraktning er å kalle noen utålmodig. Det sier ingenting om en person.

Og når jeg spør oven fordi jeg er usikker på noe får jeg svar derfra. Hele tiden henvender vi oss til det høye eller det lave. Midt imellom står vi hvor vi forsøker å tenke oss til ting og innbilde oss ting uten at det blir særlig tilfredstillende.

Å lære om ondskap på kroppen

Når man som barn opplever noe fælt man ikke forstår er mulig at noen kan gjøre mot andre blir det som om man nagles fast ved minnet,
helt til man velger å gå inn i og finne seg i oppførselen som en var vitne til, tar den inn over seg, til den faktisk blir ens egen mulige væremåte fordi man kjenner den på kroppen når man setter seg inn i et annet menneske.

Jeg uroer meg for at ved å ta innover meg og lære på kroppen en dårlig oppførsel blir det noe jeg lettere tyr til. Ja, det må kreve ekstra selvkontroll når man lærer om ondskap, ved å være empatisk for å forstå og tilgi ens nærmestes dårlige oppførsel.

Når man opplever noe horribelt er det lett å skyve det tilside i sinne, frykt eller avsky fordi man ikke finner seg i det .Man har ikke oppdaget en slik dårlig oppførsel i seg selv.

Må man forstå den "slemme" for å komme over en fæl hendelse eller finnes det andre måter?

Jeg har ikke funnet en annen metode, fordi jeg trenger å forstå for å overkomme noe og for å tilgi. men jeg er ikke glad for å lære om ondskap, ta ondskap innover meg og bære alle mulige dårlige sjakktrekk i mitt sinn. Men når jeg altså prøver å sette meg inn i den situasjonen jeg tidligere ikke klarte å finne meg i kommer jeg også i kontakt med de følelsene jeg ikke gav uttrykk for fordi jeg ikke fant meg i det. Sorg, skuffelse etc. For når man bare blir sint og avfeier har man ikke blitt ferdig med det. Når man bare blir rystet.

Men jeg har kanskje godt av å lære om andre måter å være på, bryte ut av min måte å reagere på? Men hva er det som er bra med det egentlig? Er det for at jeg skal romme hele mennesket på godt og vondt i meg og tilgi og ha overbærenhet med alle? Se gjennom all mulig dårlig oppførsel og inn til kjernen av deres vesen med forståelse av at skoen trykker?

Det å bare gråte over det som har blitt gjort mot meg har ikke forebygget at jeg selv kan være like slem. Jeg har visst måttet overkomme det onde ved å ta det innover meg og forstå det som om jeg selv gjorde det onde som ble gjort mot meg. Jeg må bli ond (kjenne på ondskap)for å kunne være klar over det onde sånn at jeg kan velge å ikke være det.

Man kan ikke stå imot det man kan forstå. Man viser ikke motvilje mer, fordi man ser gjennom det for hva det er.Det er umulig uten innlevelse. Jeg tror jeg må ha empati med den som voldtar meg før jeg kan overkomme redselen for voldtekt. Ha et sinn som rommer både hans og mine følelser og tanker. Tenke; jeg er ikke redd for å bli voldtatt fordi jeg har empati med alle uansett hva de finner på.

Om jeg identifiserer meg med den oppførsel som jeg har opplevd andre ha, er det meg? Nei, det er bare en handlingsmåte.

I bibelen fant jeg nå i Matteusevangeliet etter hint om å lese der fra en hjelper eller noe følgende:
Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre han uren når det kommer inn i han. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. (og han forklarer videre at det er fordi det ikke treffer hjertet men fordøyes og går tvers gjennom og ut.

Så om jeg identifiserer meg med en handling er det ikke urent før jeg utfører den.

Det man gjør og er klar over er ondt idet man gjør det er ondt. Første gang man gjør noe som sårer noen uten å vite at det sårer er man ikke ansvarlig for skyld for på samme måte. Bevisst hevn er ondskap. Og hevn kan gjøres etter nøye utspekulering eller utfra ukontrollert sinne. I begge tilfeller er det rettferdiggjort i eget sinn før handlingen utføres.Jeg har opplevd å være den onde ifølge mine definisjoner, som reaksjon på svik. Jeg tror ikke noen ønsker å måtte gå så langt at man blir ond for å bli sett og hørt, så jeg synes ikke ondskap er så ondt bestandig. Det er motivet for handlingen som avgjør. Og her kan man renvaske seg på alle punkt om man tør stole på at man egentlig er snill og god:)

De gangene jeg har vært slem har jeg vært det fordi ingenting annet nyttet, som jeg kom på. Etterpå kan jeg angre og ville prøve å finne andre måter å takle problemet på. Det er mye som kan skiftes ut:
Fra å kjefte til å spørre, fra å kreve til å be om, føle takknemlighet istedetfor stolthet, være vennlig og bestemt istedetfor autoritær på den negative måten osv.

Gleden ved stillhet

Gleden ved stillhet
er en annen type glede.
Du er stille, Gud,
fordi du lytter.

Du er stille for å gi meg fred
når jeg trenger pause,
og gir meg frihet under verdens betingelser:
ved å gi meg:
ikke for mye penger,
ikke for mange oppgaver
og ikke for mange venner som krever.

Slapp?

Trøtt og uopplagt? Kanskje det kan hjelpe å se på kostholdet?
Her følger en liste over stoffer som kan være akkurat det du mangler for å få mer energi.

A vitamin i store mengder gir energi. Hold deg under 15000 mg ved inntak over lengre tid,for å unngå overdoserings-symptomer.

E vitamin er stimulerende.
D- vitaminmangel kan være årsak til vinterdepresjon.

B1 som ved mangel kan gi for lite magesyre og opphav til forstoppelse og energiløshet.

B2 og B8 gir livskraft.

B5 og krom virker mot tretthet.

B12, B9 og jern- mangel fører til blodmangel.

B10 (paba) stimulerer stoffskiftet.

Magnesium malate (beste valget for de med fibromyalgi) gir energi, men alle former er viktige for dannelse av energi,
dessuten kan mangel gi forstoppelse med påfølgende slapphet.

Kalium-mangel kan gi muskeltretthet og utmattelse, apati, fortoppelse og depresjon.

Natrium-mangel pga meget svetting: tretthet og utmattelse.

Sinkmangel kan føre til depresjon, fødselsdepresjon og manglende interesse i å lære noe. (Hvite flekker på mer enn e'n negl tyder på mangel).

Jodmangel: tretthet,sløvhet, langsom puls, lavt blodtrykk, depresjon og nedsatt tankeevne.

Omega 6 (planteoljer) er stimulererende i motsetning til omega 3 som er beroligende.

(Utdrag fra boka av Eva Lydeking. )

Selvutvikling, men hvordan?

Jeg har strukket meg etter idealer i beundring, blitt kjent med de og så integrert de som en del av meg. Funnet de i meg etter først å ha funnet de utover meg selv.

Til motsetning har kritikk av "dårlige egenskaper" eller mangler på dyder selvfølgelig ikke hjulpet, fordi en forestilling om at noe mangler eller er dårlig ikke stemmer med virkeligheten man ser over det laveste syn på virkeligheten. Å forsøke å dra seg selv opp etter håret eller la noen over deg gjøre det skaper bare lidelse. Det er kun aksept av deg selv som frigjør deg til å være spontan nok til å vise/oppdage nye sider ved deg selv.

Vi har nemlig alle egenskaper inni oss, kjente og ukjente. Og de kommer frem ved forskjellige situasjoner.
Kanskje din mor som min kalte deg utålmodig fordi du ikke gadd å stå å lytte til hennes materialistiske tanker når hu skulle ønske du ville gjøre det. Men det er ikke sånn at noen er utålmodige. Man bare viser tålmodighet der man med sin vilje finner det passende. Vi er født med et spesielt temperament og personlighetstype. Ikke sammenlign deg med andre og tenk du burde være annerledes. Gud har skapt deg slik så vær trygg på at du er helt iorden som du er.

For å bli kjent med, utvikle og ta i bruk Selvets egenskaper/dyder som tålmodighet, toleranse, rettferdighet, varsomhet osv. kommer vi i ulike situasjoner hvor disse egenskaper passer inn. F.eks. ba jeg til Gud en gang om å la meg bli kvitt min selvopptatthet. Da ble jeg gravid og måtte sette et lite barns vilje foran min egen. Men jeg lærte også at ens annen vilje like godt kunne være som min.

Hvis vi vil utvikler vi dyder, som medfølelse når vi møter lidelse, rettferdighet når vi møter urettferdighet, tålmodighet ved motgang, mot ved prøvelser osv.

Vi kan be Gud om å få utvikle bestemte egenskaper/dyder, og Gud vil berike ditt liv slik at det gir deg denne mulighet. Alt av det som føles godt og vondt som møter deg i livet er til for at du skal kunne bli kjent med nye sider av deg selv eller nye nyanser av disse. Du er her for å erfare hva du består av og hva som er varig i deg.

Andres mening betyr lite i forhold til din egen. Så følg din egen.
Ikke forvent at du skal vise medfølelse, vennlighet, rettferdighet, tålmodighet, kjærlighet, ydmykhet osv bestandig, fordi det er en robots oppførsel, ikke en omtenksom helgens opførsel, som i fred finner ut hva som passer inn der hun kommer. Om du forventer å bestandig vise den dyd du tror andre vil anse som den mest perfekte vil du bli selvopptatt av selvkritikk og ikke være ledig til å gi det du kan når du får mulighet til det. Å være robot er et svært trangt fengsel å leve i.

Våre gaver er også stengsler. Å kunne analysere er en bra egenskap, men den kan være i vegen for å leve spontant. Å være snill kan på upassende steder bli dumt. Kanskje blir du en støtpute for andres sinne istedetfor en støtdemper for en i sorg. Bruk dine egenskaper med omhu. Din objektivitet, din subjektivitet. Bruk de der det passer.Men du kan stole på at du gjør det om du gir deg selv frihets rom i asept av den du er med dine sterke og svake sider.

Jeg lurer på om idealer kan manifisteres i det hele tatt. Fordi idealene er perfekte, og vi er det ikke. Ideer avler kun ideer, til inspirasjon, og som delvis kan vises i vårt uttrykk. Man kan kalle idealer ledestjerner og realiteter.

Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".

Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.

Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.

Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.

Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.

Kontroll over tilværelsen

Er det slik at den som er redd for overgrep er det fordi han selv kan overgripe?
Og om han ikke kunne overgripe aldri ville vært redd for det?

Er den som ikke stoler på andres ærlighet selv ikke sikker på om han klarer å være ærlig?

Er tyven redd for å bli bestjålet fordi han selv har en tendens til å ville ta?

Er den som er sjalu sjalu fordi han selv kan finne på å svike?

Slik den som sprer glede forventer å finne glede i andre?
Og den som gir forventer å få og også får?

Møter den som krever krav?

Den som opplever arroganse og blir sint av det er arrogant selv
mens den som hever seg over det han ser i andre har overkommet det i seg selv.
Er det ikke så?

De mennesker vi lever med er oss selv.
Når jeg ikke vil vedkjenne meg en del av meg selv
vil Gud vise meg den når den trer frem i andre.
Gud vil ikke at noe skal være skjult.

Vi styrer vår tilværelse om vi vil romme alle delene vi består av.
Da har vi kontroll. Har vi den over oss selv har vi ikke noe å frykte i andre.
Og det er fred.