Sinne

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint på et annet menneske.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til sinne å finne.

Når jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert, og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig. Og man kan ikke være myk om man er redd for å være sint. Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut de unødvendige grunnene til frykt, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd.

Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin." Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje, tenker jeg da.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir selvsagt tomme ord. Man kan begrunne utsagnet med den erkjennelse en selv har funnet. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull. Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre.

Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv og andre. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. De aller, aller fleste er redde for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade.

Bulimikerens ulvehunger er en fortvilet kamp for å holde inne en varulvs sinne.

Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil lære den andre en lekse ved å såre. Den som blir mest såret av å såre med vilje er den som sårer. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er så har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det finnes en del mennesker som er grenseløse.

Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.

Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.

De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.

Frykt er kanskje årsaken til sinne, men essensen av sinne er rettferdighet.

Å ta plass

Jeg gikk bort fra gruppen sammen med en dame,
og spurte: "snakket jeg for mye?"
Hun så på meg med sløret blikk og lo
en litt unaturlig lang og lys latter.
Jeg spurte igjen, og hun gav det samme svar.

Enten var hun usikker fordi hun ikke oppfattet mitt budskap,
eller så tørte hun ikke si direkte ja.
Men min frykt for å ta for meget plass ved å snakke for mye
ble da erstattet av en ny tanke;
at den damen kunne ha unnet meg å tale det jeg gjorde.

Og da først, etter å ha forstått det,
kan jeg unne meg selv det, istedenfor å være redd
for å snakke for mye. Og jeg innså også det at hva den damen måtte mene var mye mindre viktig enn hva jeg selv mente.
Men nettop ved å interagere kunne jeg finne ut hvor jeg sto.

Hva er for mye, liksom? Mer enn andre? Hva om de ikke engang vil snakke? Det er tull å tenke slik som om respekt og overbærenhet ikke finnes.

Noen har faktisk flere ord enn andre og;)

Sinne, eller?

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til å bli sint å finne. (Hvorfor har ingen fortalt meg det??:)

Så neste gang jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig.

Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut grunnene til frykten, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd. Fordi det finnes ingen grunn til å være redd.
Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin."

Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir tomme ord. Man kan begrunne det med den erkjennelse en selv har funnet ut. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull.

Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Gnomen som ble til fasthet.

Æsj, jeg våknet av ringeklokka idag og så rett inn i et nedrig rike av gnomer. Som om jeg så inn i en hule lik den de syv dverger fra eventyret jobber i, bare at dvergen jeg så var små- ekkel og små-stygg, og hulen ikke hadde edelstener men var brun. Det var en gnom. En liten brun nisse med samme farge som sine omgivelser. Gnomen tilhører jordelementet, så det var ikke rart porten inn var der den jordelement-styrte magesekken, der jeg pleier å ha vondt, og som jeg får akupunkturnåler for å styrke.

Akupunkturbehandlingen har fått meg ned på jorda. Før ville jeg veldig gjerne hele tiden være guddommelig. Nå føler jeg meg jævlig innimellom. Den gnomen er slik at den gir f. Uansett hva man sier til den bryr den seg ikke. Den følger sin vilje. Den føler seg kanskje allerede avvist, til å leve i jorda uten lys og er gretten av den grunn kanskje? Den står der i åpningen og er ikke til å rikke.

Jeg har blitt dratt ned hit jeg har forsøkt å unngå i hele mitt voksne liv.

Æsj. Jeg vet jo det guddommelige må komme naturlig innenfra, og viljen min kan ikke få meg guddommelig. Kanskje greit jeg slutter å prøve så hardt?

Men å vise seg slik jeg er; menneskelig, med nedrige følelser som redsel og sinne, og aller mest "gi faen"-følelsen, er vanskelig. Jeg har virkelig ikke styring på følelsene mine for tiden. Seriøst. Jeg mangler sinnekontroll fordi jeg gir f. i å ha det. Tenk det! Hvor ondt er ikke det å gi f. i ? Jeg har bestandig vært redd for at mitt sinne skal skade andre og jeg er sliten av det og dritt lei av det. Jeg har holdt tilbake og jeg har vært redd for virkningene og jeg har unnskyldt meg sååå mye.

Og det er det jeg har unngått å ville konfronteres med. Nå ble jeg tvunget fordi tiden var inne. Behandlingen gjør meg ekte. Men dette ekte er ikke bra. Jeg er ikke en fin person. Jeg føler meg ihvertfall jævlig og oppfører meg deretter. Men selv om jeg er tapt bak en vogn er jeg ikke fortapt. Jeg tror Gud bryr seg selv om jeg er en dust og en dritt.

Jeg gikk inn i riket til gnomen for å forløse. Å lukke døra ville jeg ikke i visshet om at den var der fortsatt. Jeg fikk løsnet noe. Men det å forholde seg til denne siden av meg, den som gir f. i andre og er sta er ikke lett. Jeg prøvde med kjærlighet. Utrolig kanskje? Men det funka fint som forløsningsmiddel. Jeg håper bare jeg klarer å velge den bort. Problemet er at jeg ikke klarer. Jeg får direkte innflytelse fra den nå. Dritt. Hør på meg. Jeg snakker slik som den er. Tenk, jeg, er sånn. Jeg er nedrig!! Jeg blir så fortvila fordi jeg vil være annerledes enn det. Jeg vil være en helgen, dvs. en som kan heve seg over slikt.

Jeg kunne ikke møte de jeg skulle idag, fordi jeg så at de fleste av dem var under innflytelse av det samme lave riket. Jeg må overkomme eller få på avstand det før jeg kan ha avstand til deres "gi f.-holdning". De prater fra levra, tar all den plass de trenger og virker ikke å bry seg om å oppføre seg estetisk pent og behøvlet.

Det var morsomt i begynnelsen (det begynte for noen uker siden) da jeg utforsket det å tørre å gi faen i hva andre måtte mene om meg, snakke fra magen og gjøre som jeg ville, ikke som alle andre ønsket, ikke lenger være selvutslettende. Men nå har det blitt for mye av det, synes jeg. Etter en gåtur bestemte jeg meg for å samle meg litt. Og da merket jeg at jeg hevet meg over det og fikk en større avstand. Nå er det ikke over styr.

Egenvilje er bra det, bare det blir styrt i riktig retning og ikke skader andre på vegen.

Jeg får tenke at det var gøy å eksperimentere med og erfare at jeg ikke ble avvist eller foraktet av å si rett ut hva jeg mente selv om det ikke var positivt, stå på egen vilje uten dårlig samvittighet og gi uttrykk for irritasjon og sinne.

Sønnen min vil at jeg bare skal være snill. Men da jeg fortalte han hvordan alt vil bli om jeg sier ja til alt ville han heller gjøre sitt for at jeg ikke skulle bli sint (ikke mase for mye). Jeg er nemlig utålmodig.

At jeg falt ned og opplevde det så nedrig er fordi jeg har helt litt for meget over i det luciferiske. Ifølge Rudolf Steiner er det luciferisk å ville gjenspeile det guddommelige automatisk uten behov for den frie vilje. Disse vesener har nemlig ikke fri vilje siden de ikke har vært på jorden for å opprette den, som vi.

Ja, jeg har hatt som ideal å være automatisk guddommelig men jeg har heldigvis også ment at fri vilje er særdeles viktig, og hatt en kamp mellom disse krefter i uvitenhet om hva som er det beste. Er ikke det kristne ideal noe slikt også? Huff. Nå vet jeg takket være Rudolf Steiner hvor jeg har brukt for meget krefter i unødig streben. At Gud vil jeg skal velge det gode, velge det englene prenter inn av idealer. Idealer om nestekjærlighet, å møte mennesker dypt og seriøst etc.

Det gnom-aktige er ganske motsatt av det luciferiske på godt og vondt. Den tviholder på fri vilje men er ikke opptatt av det åndelige i det hele tatt. Så det gjelder å finne en god balanse og jeg skjønner nå viktigheten av å finne denne ved hjelp av opprydding i tro og forestillinger.

Jeg gjorde meg åpen for hva åndeverdenens forklaring på det med gnomen er og jeg fikk huske at jeg for ikke mange ukene siden skrev et dikt om å krype i brun gjørme og ikke se lyset, kun brunt. Jeg var da inne i den hulen gnomen sto i åpningen av. Og i drømme var jeg altså nå kommet ut. Jeg etterlot den forstenet fordi jeg så den med bevissthetens lys og beholdt altså fasthet. Stahet og egoisme ble forlatt og mistet liv. Jeg har vært nødt til å være meget egoistisk og sta i det siste for å komme meg ut av den hulegangen. Det var så slitsomt å krype at jeg ble uhyggelig som en gnom mot omgivelsene. Og jeg ble sint når jeg hadde et påtrengende behov for å grine. Nå er jeg ute og har det meget bedre.

Markering

Mammaen min har sagt at hun ikke gav meg kos og klemmer da jeg var barn og ungdom fordi hun var redd jeg ikke orket hennes nærvær. Hun har sagt "jeg trodde ikke du ville at jeg skulle gjøre det." Først nå, flere og sytti år gammel, husker hun at hun har blitt skitnet til i barndommen av pedofile overgripere.

Hun gir meg klemmer nå. Og hun har mistet det sløret av usikkerhet som liksom man kan se romme tanken " er jeg for ekkel til at du vil klemme meg?". At hun er svært opptatt av å være fysisk pen kan henge sammen med det som hendte henne i barndommen, for å kompensere for det stygge som preget henne.

Jeg tror jeg har det samme mønsteret. Å hevde seg på en eller annen måte, med utseende, klokhet eller prestasjoner kan føles beskyttende. "Ingen vil røre meg nå. De vil respektere meg nå".

En ordløs markering av sin grense. Man har jo lært at ord ikke nytter mot de som bare tar det de vil ha.

Takk fiende

Når en forsøker å ta makten over meg,
viske meg ut; min vilje i verden,
blir all min kraft konsentrert i mitt selv.
Takk fiende, du styrker meg.
Guds prøvelse er en øvelse i styrke.

Freden

Freden er i friheten.
Uroen er der du ikke tør
ta steget ut i den.

Båndtvang

Hvorfor legger du bånd på seg selv?
Har noen behandlet deg som en hund
så mye at du tror du er en?
Jeg har alltid tenkt at det er en del foreldre som er egoistiske, jeg, og ikke den normale "barn er egoister" ,om de ikke lar barn få utfolde seg og slippe å ta så mye hensyn at de ikke får leke i fred. Barn og voksne er ikke så forskjellige egentlig. Alle vil gjøre det de har lyst til uten å bli distrahert og stoppet. Og da handler det om å se at det er rom nok til alle, ikke behøve å krige om rommet.
Jeg synes det er mye bedre å gi barn tillatelse til å leke støyende på visse betingelser enn å hysje på dem. F.eks. at de kan gjøre det i et annet rom enn en selv er i eller ute. På den måten hemmer man de ikke.
Jeg fikk straff av faren min om jeg bråkte på veg mellom mitt rom og kjøkkenet der mamma var forbi en åpen stue der han sov middagshvil. Dette skjedde ofte. Hvorfor han ikke sov på soverommet i stedet er en gåte. For hvorfor skal bare barn tilpasse seg? For ingen er nødt til å hemmes og temmes om begge tilpasser seg av kjærlighet til hverandre. Og barn har aldri mangler kjærlighet til forelde, så det er ikke de det står på. De kan trenge en del forklaring etc., ja, men viljen står det ikke på.
Da jeg satt urolig ved middagsbordet ble jeg av pappa vist fra bordet og fikk ikke mat. Men jeg mener han selv kunne ha satt seg et annet sted i stedet, for jeg klarte ikke å roe meg. Jeg ble hivd ut av speider'n av samme årsak; klarte ikke sitte rolig å høre monologer. Fortsatt stikker jeg fra foredrag om det blir for mye uvesentligheter og jeg selv ikke kan komme med innspill før etter monologen.
Sønnen min sier til meg at han ikke klarer å være annerledes han heller, selv om han egentlig vil "ta hensyn" også, fordi han jo bryr seg. Barn har sitt eget uttrykk, er seg selv. Det kan ikke forandres uten at det blir kontrollert og unaturlig. Barn er ikke egoistiske, men de liker ikke urettferdighet. Det må ikke forveksles. For foreldres vilje er ikke viktigere enn barns.
Mamma sier jeg fikk mye oppmerksomhet. Sannheten var at hun følte jeg krevde det fordi jeg var så urolig. Så at jeg fikk oppmerksomheten er feil. Det føltes ikke som noe jeg fikk, unntatt de gangene jeg kom med noen gode vitser og skuespill.
Jeg følte alltid at jeg burde være stille, men klarte det bare ikke. Jeg var glad, de var triste. Pappa forsøkte med teip på munnen min. Jeg tok den av etter en kort stund og håpet de ikke forventet at den skulle sitte på.
Om vi virkelig vil ha våre barn opp og fram må vi stille oss bak dem og gi de rom til å utfolde seg naturlig. Ikke videreføre andre generasjoners idealer om at barn ikke skal sees og høres.
Om man gir ris er det viktig med ros, sies det, men om man roser for å uttrykke at en selv er tilfreds med en annen blir det ikke mye frihet igjen for den andre. Ros bør i stedet komme pga. glede på den andres vegne. Det er det eneste som støtter uten å være avhengig av mennesket som sier det.
Det samme med :"Jeg er stolt av deg" . Hvorfor ikke heller "jeg er glad på dine vegne?" For uten den betydningen av "jeg er stolt av deg" er det et tåpelig utsagn, synes jeg. Da også gir man ikke barnet bekreftelse, men tar æren og gir inntrykk av at det barnet gjør er viktig for ens velbefinnende. Ja, får barnet til å tro at foreldre er avhengig av at barnet presterer for å ha det bra. Det er frihetsberøvende.
Slike utsagn vitner om at en tror ens meninger om en annen har så meget betydning, at en selv er viktigst. Men synsing om andre er uinteressant og innskrenkende. Foreldrekjærlighet er å sette seg selv til side fordi en vil se barnet sitt. Barnet er ikke til for å tilfredsstille foreldre og beundre de. Og burde slett ikke måtte gjøre det for å bli sett, likt og tatt vare på.

Akupunktøren tok innersvingen på perfeksjonisten.

Akupunkturbehandlingen fikser meg bak min kontroll, fra innsiden. Bak min rygg så jeg ikke ser det. Da jeg oppdaget det ble jeg redd, for jeg tenkte konsekvensen kunne bli at jeg begynte å oppføre meg annerledes enn jeg ville. Hm, jammen har det ikke skjedd. Jeg blåser i å være føyelig, snill og lavmælt, og idag spiste jeg kjøttkake. Jeg har ikke rørt oksekjøtt på 20 år. Plutselig fikk jeg lyst på det og så ikke på det som urent mer, plutselig. Og jeg liker plutselig lilla igjen. En farge jeg har hatet i 15 år.

Noe har jeg oversikt over. Jeg er med når blokkeringer oppløses. Og folkens; jeg liker å være tynn, så slutt å snakk om det!! Det er å være liten i psykisk betydning jeg ikke liker.

Det rare er at jeg ikke har noe imot forandringen, og det skyldes selvsagt at det føles rett og det føles som meg, noe naturlig. Jeg følger ikke lenger en oppkonstruert mal som er umenneskelig. Jeg glir ut av nevrosen. Jeg så et bilde som viste hva akupunkturen gjorde med meg. Den trakk proppen ut av badekaret. Jeg er liksom ikke lenger innenfor et lukket system, avsondret fra andre i min "jeg kan ikkke være som andre, menneskelig, være ubehersket, sint, gjøre som jeg selv vil og har lyst til etc". Jeg har også sett bilde av:

Jorda bombes
og jeg brenner.
Himmelens mørke skyer lyner.
Lyserosa blomster visner
mens gule små synker ned i jorden.
Jeg står på sletten i stormvinden.

Jeg møter motstand når jeg sier hva jeg vil og jeg møter kritikk for at jeg sier ifra og er mer oppfarende. Men det måtte jo komme siden det er en grunn til at jeg har oppført meg annerledes tidligere. Jeg er en temperamentsfull person og jeg er sta, og nå er det nok. Jeg vil ikke være annerledes mer. Jeg vil ikke oppta bare en liten plass mer. Folk får bare kritisere, klage og snakke bak min rygg fordi de kan høre meg rope, grine og synge, og fordi jeg gjør det jeg har lyst til.

Jeg vil heller leve alene fordi andre avviser meg enn fordi jeg selv avviser meg før andre rekker gjøre det, og i mellomtiden legger bånd på meg i redsel for kritikk og avvisning. Jeg vet noen liker de som viser følelser også, og det samme gjør jeg. Det er trygt å vite hva andre føler og tenker, har lyst til og mener. Jeg fikser ikke å forholde meg til lukkede mennesker med hemmeligheter. At andre finner det mer trygt å la ting være under teppet får være deres sak som jeg ikke må la få styre meg. Jeg lar engler være engler. Roboter være roboter. Og dukker være dukker. Jomfru Maria skal få være seg selv, og så kan hun påvirke meg istedetfor at jeg skal prøve å bli lik henne.

Lucifer, Ahriman og englene

Jeg gikk midt i et foredrag av Finn Skårderud idag fordi jeg leste en så mye mer spennende bok på trikken på veg ned som jeg savnet å se mer i. "Engler" av Rudolf Steiner, der han skriver at luciferiske krefter forsøker å få oss til å bli som roboter, altså ikke benytte vår frie vilje, være gode men mekaniske, og så Ahrimanske krefter på den andre siden som vil ha oss til å tro vi er avanserte dyr; materielle bare. Når kristne viker fra det ahrimanske (kjødelige) havner de lett i den andre grøft og til idealet "snill og god, ikke tenke selv, bare lydig ta imot læren fra de man jo skal hedre". Samtidig snakker de om Lucifer som satan og tror dette er fristeren, altså det ahrimanske. Dette blir blindhet, overtro. For vi må bevege oss over disse to krefter, finne en balanse. Og det som får oss over er å få kontakt med de idealer englene innprenter i våre astrallegemer. Ja, dette står i boka utfra min forståelse. Interessant, syntes jeg, fordi mange med meg har sikkert blitt forvirret av det luciferiske ideal jeg nevnte i motsetning til ens eget ønske om å være levende og naturlig. Shamaner er opptatt av det naturlige menneske, at det ikke skal fordømmes og kalles dyrisk (Ahrimansk) og fritt for det tekniske Ahrimanske syn er det umulig at vi skal være syndige straks vi er naturlige. Heller tvert imot. Jeg har ikke studert Rudolf og teosofi noe særlig så ikke stol på det jeg skriver.

Tenker videre at dette luciferiske for meg har vært at jeg har trodd at å innfri andres forventninger var viktigere enn å velge mine egne ønsker. Jeg hadde lært det, at hva en har lyst til er mindre viktig, og å si "jeg har ikke lyst" er ufint, at en er egoist når en sier nei til andres ønsker og ved å få kritikk når jeg ikke innfridde forventninger forsto jeg det også.

Det gikk plutselig opp for meg nå, slik at jeg ser klart, at valget mellom min vilje og andres selvsagt må bli min, siden jeg er meg og må leve mitt liv slik jeg vil. Jeg må ville innfri andres ønske, det er noe jeg har kjempet for lenge, altså, men jeg har ikke sett at jeg ikke har guddommelig grunn til å føle dårlig samvittighet for å ikke alltid ville innfri andres ønsker. Det står jo i religiøse tekster at man skal gi når noen ber om noe, t.o.m. som om det var Jesus selv som står der bønnfallende. Jeg har ikke sett dette klart fordi jeg har kjent på forventningspresset og børen av dårlig samvittighet. En bør jeg ikke finner grunn til inni meg annet enn i form av et ønske om å ha noe å gi til mennesker. Det må dog være frivillig, ellers føler jeg bare motstand. Og om jeg får høre at jeg er slem, egoistisk etc. når jeg sier jeg ikke vil er det lett å glemme at en er god ( jeg vil jo være det).

Om det bare ble gitt rom for at jeg gjorde det på min måte så ville jeg vært god hele tida sikkert. Det gode beveger seg med oppmerksomheten, inn eller ut. Kanskje den ikke synes når den er på innsiden min for andre, men den er der likefullt. Andres vilje, min vilje og Guds vilje har lenge vært et foruroligende tema for meg som har ligget under overflaten og murret og av og til vist seg.