Hvorfor vendte vi oss bort fra Gud?

En på altnett spør "hvorfor vendte vi oss bort fra lyset/Gud". Det vil jeg finne ut av også. Det eneste jeg nå kommer på er at i boka himmel og helvete av Swedenborg sto det at i himmelen var det noen som sto vendt i retning kilden/lyset/Gud mens andre var vendt bort. Hva vendte de seg i retning av? Jo, seg selv. Da blir spørsmålet; hvorfor vendte de seg mot seg selv?
Jeg regner med at det er snakk om utviklingsforskjeller på disse sjeler, slik at jo høyere utviklet sjelene er jo mindre vender de seg bort fra Gud. Og jeg tror jeg vet hvorfor de ikke lenger har behov for å vende seg bort fra lyset. De som aldri vender seg bort mer er ett med Gud. Ingenting er i vegen mer. Det er ikke noe mer å betvile, og de kan kun se det guddommelige.

Hvorfor fristes man til å vende seg bort fra Gud og finner tilfredstillelse i å se på seg selv? Jeg tror det er et begjær som tilfredstilles. Det skjer et slags konsum idet en identifiserer seg med noe. Det å ta til seg noe som sitt eget er mettende på et vis. Det gir fylde, innhold, til et bilde en har av seg selv. Identifikasjon er en del av en skaperprosess kan man kanskje si? Det man identifiserer seg med kan være speilbildet/ det man ser fra utsiden (utseendet/kroppen) eller selvbildet/det man ser fra innsiden (følelsene og bildet man assosierer med det).

Er det vår skyld at vi vender oss bort fra Gud? Er det ikke Guds ønske at vi skulle avsondres for så å komme tilbake , men nå fremkjempende med egen lyst og viljeskraft gjennom alt som er i vegen? Og slik "bevise" for seg selv og Gud at vi elsker Gud og alt som hører Han til ved alt vi ofrer på vegen? Ikke bare nåde fører oss tilbake(som noen kristne ønsker å tro), altså, men også vår vilje. Ikke bare som et barn som er avhengig av mor og far , men som et barn som har blitt selvstendig og likevel elsker sitt opphav, med en visshet om at de er umulig å skille.

Hvordan passer rådet om å finne lyset inni seg når sjelene enten vender seg mot lyset eller seg selv?
"Innenfor" og utenfor" er fysiske begreper som ikke passer til himmelen og derfor kan man ikke sammenligne sjeler der og her. Med fysisk kropp finner man noen ganger lettest det gode/guddommelige utenfor, andre ganger inni seg. Hva det kommer av vet jeg ikke. I himmelen er det indre på utsiden står det i boka "Himmel og helvete" av Swedenborg, alle kan lese deg som en åpen bok.
Rudolf Steiner messet hele tiden om å meditere på ytre skapninger og på den måten fremelske deres vesen til å åpenbare seg. Steiner var et typisk hodemenneske (se enneagrammet) og de leter etter Gud utenfor seg, og derfor anbefaler han ( dessverre alle) å meditere på ytre objekter. Hjertemennesker, derimot, må utforske det ukjente indre først og fremst. Alle må meditere i den verden de er mest utrygge, der de ennå ikke har funnet den ubetingede kjærligheten, tenker jeg. Både de som utforsker den ytre verden (det indre i andre skapninger) og de som utforsker den indre, får samme utfordringer, som evnen til tillit/åpensinnethet til det de møter.

Det lille og det store jeg.

Jeg tror en løsning på følelsen av å være splittet mellom egoet og ens sanne selv er å minne seg selv på hvorfor i huleste vi er her på jorda. Er vi her for å la oss tråkke ned av de som har blitt tråkka ned eller er vi her for å vise at det finnes et alternativ til krig? At vi identifiserer oss med det storsinnede mennesket og ikke det smålige som er forskremt og fortapt, forvillet i denne mørke verden. Vi må huske vi tilhører en annen verden rett og slett.

Jeg tror ikke det er mulig å velge begge deler, vi er enten smålige eller storsinnede, fordi vi kan ikke stå på to steder på samme tid. Men at vi hopper fram og tilbake, ja, det er mulig. Forhåpentligvis er vi med tiden mer og mer storsinnet. Vi kan være i det store og se ned på det lille og ha frihet til å velge, men vi kan ikke stå i det lille og se det store og ha frihet til å velge. I det lille er det for liten plass til det.
 
Sønnen min ble glad da han skjønte hva jeg mente da jeg sa at ingen ler av han, men det han gjør eller sier. Fordi han ikke er kroppen andre kan se og reagere på, men at han er usynlig. Derfor kan ingen le av han. Han er ikke noe å le av, det er umulig, men alt ved han er mulig å le av, bli sint av, eller hva som helst annet et menneske føler og vil uttrykke.

Det å ta ting personlig derimot ansees som umodent osv, bla bla, men om vi ikke tar ting til oss vil vi ikke få en følelsesmessig forståelse av godt og ondt. Så vi trenger begge perspektiv, det høye som ikke kan vippes av pinnen og det barnslige som påvirkes av verden. Vi kan slutte å tro det er pga oss selv andre reagerer, men å slutte å føle på det andre uttrykker er å gå for langt.

Babyer er ett med Gud i begynnelsen. Når de utvikles rives de ut av symbiosen og danner et ego. Det er jo kroppslig først og fremst.  Babyer tror alt det fysiske er ett, noe som jo er sant også, men de trenger jo å bli bevisst at det er noe høyere enn ting. De erfarer skillet fysisk f.eks ved at babyen biter mammaen i fingeren og merker ingen smerte, men biter han i egen finger gjør han det. Kroppen er illusorisk fordi den ikke varer.  Den er som tanker og følelser inn og ut av vår bevissthet.

Det er bedre å ta igjen enn å være feig. Det er et nødvendig steg før man tør å stå i freden inni seg uten å ta igjen. Kjærligheten gjør en usårbar som et skjold av energi, mens frykt trekker alt vondt inn som i et åpent sort gap. 

Er det virkelig stimuli du trenger?

Typisk når en har lite energi ser man etter noe stimulerende som kaffe, sjokolade, tobbak eller stimulerende urter som en eller annen type ginseng, schisandra, holy basil, makarot, rosmarin eller rosenrot istedenfor å tenke tilbake på hva årsaken kan være og gjøre noe med den, som søvnmangel f.eks. Er det det som er årsaken er det ikke stimuli man trenger men det motsatte; beroligende midler, som massasje, beroligende urter som jernurt, legevendelrot eller pasjonsblomst, meditasjon, yoga, avsatt tid til nok søvn og kanskje det å finne ut av det som stresser en, enten det er problemer en uroer seg for eller andre faktorer som hindrer en i å sove godt og lenge nok, som forstyrrende lyder, stimulerende midler, sult, angst, alkohol eller annet.

Vidunderlige Birdy.

Har du hørt Birdy synge? Hvis ikke har du noe vidunderlig til gode å høre. Hun har sunget og spilt piano siden hun var 4 år og slapp ut sin første singel, "skinny love", som 14-åring. Hun bruker såvisst stemmen som et instrument men har også en stor følsomhet som vitner om en følelsesdybde det er rart kommer fra en ung jente. Hennes første album heter Birdy. Her er to låter jeg liker godt og det fulle albumet :

Just a game: http://youtu.be/gBcQjTKAOQI

http://youtu.be/QXwPUYU8rTI

Hele albumet: http://youtu.be/9DmxJ3ZW2zw

Shelter er enda bedre live fra London. Jeg fant ikke den på youtubecom med god lydkvalitet, men her er kjøpeversjonen: http://youtu.be/OQkq7rzC6Rs

Notater fra sengekanten.

Jeg var kjempetrøtt forrige natt men ble likevel inspirert og måtte derfor slå på mobiltelefonlyset og skrive, igjen og igjen, følgende:

Alle syndene (sinne, stolthet, misunnelse, hovmod, dovenskap, sjalusi, grådighet og gjerrighet) er ikke bare forbundet som perler på en snor, et kjede for seg selv adskilt fra dydene, slik dydene ( toleranse, kjærlighet, rettferdighet osv.) også er for seg selv. De er også i sitt innhold forenet ved at enhver synd er å finne i alle de andre syndene.

Forfengelighet regner ikke blant syndene, men jeg vil si forfengelighet er å finne i enhver av syndene og kan sies å være grunnen til alle sammen. Å ville bli beundret/sett opp til av andre istedenfor å se de likeverdig og tjene de, altså.

Forfengelighet har en underliggende uro, mens kjærligheten har fred. Uroen settes i gang av en tro på at noe ikke er i orden, ikke er bra nok etc. Kjærligheten er motsatt, alt er mer enn bra nok og derfor velsignes det med kjærlighet. Dessuten har kun den som er villig til å åpne seg og ta imot kjærlighet mulighet til å forandre seg til det bedre ved først å fri seg fra det mindre gode i den samme åpenheten, i møte med kjærligheten. En utveksling skjer og det skapes likevekt i individet.

Å ta ting personlig og bli fornærmet skjer ved å identifisere seg med andres uttrykk istedenfor å adressere det til den uttrykket kommer fra. Dette skjer lett når personen er selvopptatt.

Jeg har gått gjennom en krise fordi jeg ville ikke jobbe av plikt pga. frykt men fordi jeg faktisk ville det selv. Nå skjønner jeg at min vilje er det neste å kvitte seg med i denne sammenheng (også). Når jeg vil tjene andre blir det ikke tjeneste, det blir plikt jeg gjør villig. Tjeneste er å være tilstede for mennesker og gi de det de trenger. Ikke fordi jeg mener de fortjener det men fordi jeg føler dypt at de fortjener det. Jeg vil altså at min tjeneste skal være ektefølt og uselvisk. Uselvisk kan den bare bli om jeg fjerner min vilje (og påfølgende selvbevissthet) i det selv om denne viljen er på lag med Guds. Viljen min er i vegen fordi den tilhører ikke noe evig og rent. Den kan bare etterligne Guds vilje, den kan langt fra erstatte. Det er Guds vilje jeg må erkjenne når jeg tjener, ikke hva jeg i tankene tror er det beste.

Et problem med å tjene av kjærlighet dukker først opp i møte med min egen kropp. Der er det en konflikt.  Jeg tjener ikke den med kjærlighet. Jeg bestemmer over den med min vilje. Herre Gud jeg trenger hjelp. Saken er at en slik holdning har jeg i forhold til alt. Jeg vil bestemme. Jeg, jeg, jeg.

I dag, i bønnestunden på jobben, ble det listet opp hvilke egenskaper mennesker som ikke kommer til himmelen har. En av dem var selvhevdelse. Gjett om jeg har noe å luke bort! Et stort arbeid ligger fremfor meg. Håper jeg rekker å gjøre det meste før jeg dør herfra. Min vilje og selvhevdelse går hånd i hånd som to trassige tvillinger.

Jeg har lurt på hva folk legger i ordet ego mange ganger. Enkelt kan jeg si det er det samme som min vilje. Min egentlige vilje ifølge min sanne identitet er Guds vilje. Den er utvungen, spontan og naturlig. Jeg merket dette tydelig for et par netter siden da jeg gråt i fortvilelse over min sønns problemer fordi jeg ville løse de. Da betraktet jeg følelsene fra oven og tenkte at det er Gud som bryr seg om sønnen min via meg. Jeg gikk inn til han og vi snakket om problemet hans. Etter en stund var knuten løst og jeg kunne legge meg med fred i sinnet.

Til sist vil jeg si at jeg fortsatt innimellom lurer på om lidelse bringer frukter i himmelen. Om jeg kan være fornøyd og takknemlig overfor Gud for at jeg må lide. Om jeg kan være trygg på at det ikke er feil, må endres og at det er min skyld. Da Jesus for noen dager siden la hånden på meg og viste meg ære var det nettopp fordi jeg gjennomgikk lidelse på jorda. Jeg forsto da at man får mangedobbelt igjen for det man lider. I lidelsen fornedres man. Som belønning opphøyes man. Mine tanker om det er at for at opphøyelsen ikke skal gå til hodet (stolthet) på en er fornedrelse og påfølgende ydmykhet viktig å lære på jorda. . Heldigvis mottok jeg Jesu ære på sistnevnte måte, men det er jo fordi jeg har blitt fornedret av Ham. Man må få sin jord pløyd før noe kan såes, ikke sant?

 

From the Writings of Saint Rose of Lima

"If only mortals would learn how great it is to possess divine grace, how beautiful, how noble, how precious. How many riches it hides within itself, how many joys and delights! No one would complain about his cross or about troubles that may happen to him, if he would come to know the scales on which they are weighed when they are distributed to men."

 

"Lord, increase my sufferings, and with them increase Your love in my heart."

"Apart from the cross there is no other ladder by which we may get to heaven."

" Our Lord and Savior lifted up his voice and said with incomparable majesty:
'Let all men know that grace comes after tribulation. Let them know that without the burden of afflictions it is impossible to reach the height of grace. Let them know that the gifts of grace increase as the struggles increase. Let men take care not to stray and be deceived. This is the only true stairway to paradise, and without the cross they can find no road to climb to heaven.' " 

 

" When I heard these words, a strong force came upon me and seemed to place me in the middle of a street, so that I might say in a loud voice to people of every age, sex and status: 'Hear, O people; hear, O nations. I am warning you about the commandment of Christ by using words that came from his own lips: We cannot obtain grace unless we suffer afflictions. We must heap trouble upon trouble to attain a deep anticipation in the divine nature, the glory of the sons of God and perfect happiness of soul.' "

Alt er ferdig!

Jeg hang meg opp i disse ordene sist gang jeg hørte dem i kirka, " for alt er ferdig". Ordene hang ved meg etter det og har ennå ikke sluppet. Jeg ble plutselig glad av de uten å ha tenkt en tanke, og fordi jeg ble inderlig og spontant glad og lettet lurte jeg på hvorfor. Jeg tenkte da at det har noe med ansvar å gjøre og at jeg kanskje bekymrer meg helt uten grunn. Alt er allerede gjort rede for så jeg trenger ikke tenke meg til noe, men få svar fra Gud. Jeg er ikke nødt til å gjøre noe spesielt fordi alt er i orden. Jeg trenger ikke å bære byrden av ansvar for at verden og jeg har ondskap i seg fordi Gud tar hånd om det. Jeg trenger ikke å bære skam men la Gud oppløse den for meg. Jeg trenger ikke lage paradis på jorda, rette opp i noe, fordi paradis er allerede eksisterende.

Jeg kan ta imot det jeg trenger når jeg trenger det. Ikke bekymre meg fordi jeg ikke gjør nok fordi alt er gjort klart i himmelen for at vi kan ta imot ideene og føre dem ut på jorda. Om jeg er syk vil Gud med det rense meg. Jeg skulle ikke tenke at det var noe jeg burde ha gjort. Gud vil ha meg syk siden jeg er syk og da er det greit fordi da er det det beste for meg da og passer perfekt med hele universet akkurat da. Om noen skulle klage betyr ikke det at jeg ikke skulle ha vært syk. Klagingen har en mening i seg selv. Jeg er i Guds hånd som om Gud holder den ytre og indre verden jeg lever i, og kan hviske meg bak øret om Han vil fordi Han holder det hele.

Jeg har lagt listen for høyt. Det er nok mye stolthet i det som er godt å slippe.
Mon tro om ordene " kom, for alt er ferdig" er noe man har funnet på på bakgrunn av Jesu ord på korset (det er fullbragt)?

Paradis er tilgjengelig for deg nå. Det er bare å ta det imot. Og ikke tvil på at du er verdt det. Jesus led for å gi deg tilgang til det. Og han sa også vi skulle se på fuglene og blomstene som Gud tar seg av og som vi er mye mer verdt enn.

Å være den perfekte tjener er det dummeste prosjektet jeg noen gang har startet. Det ligger mye redsel i det. Jeg trenger derimot å innse hvor lite det er å frykte og dermed tjene på naturlig vis.

Søvnmangel og kalorier.

Idag sov jeg 12 timer. Sønnen min er i Hamar hos farens foreldre. Jeg har hatt en underskudd på søvn hver dag siden sønnen min ble født for 6,5 år siden. Jeg trenger 8 timer men har fått 6-7 timer bare. Jeg var glad jeg i det hele tatt fikk det til. Var neimen ikke sikker på at jeg lenger var i stand til å ha ro nok til det. Men huset er tomt pga høstferie så alt lå til rette for det.

 Ifølge undersøkelser på konsekvensene av søvnunderskudd sammenlignet med de som ikke har underskudd viser det seg at insulinsensitiviteten synker, apetitten øker, leptinnivåene øker med 19% og glukosetoleransen er reduert med 40%. Prestasjonsevnen reduseres også, og energiforbruket reduseres. Les dette selv om du vil her: http://www.friskogfunksjonell.no/sovn-og-overvekt-2/#more-3128