Heldigvis gikk misunnelsen av den blanke skalle fort over. Jeg lurte på hvordan jeg så ut som dame og tenkte etterpå at det er kanskje det bildet jeg bør slå meg til ro med. Det er det jeg i hovedsak er, men som jeg aller minst føler og ser meg som. Akkurat derfor vil jeg gå i den retning, og begynne med å spare håret. Kjærlig, rolig og snill er jeg som dame. Det har jeg til gode å erfare, bildet jeg fikk var totalt ukjent.
Etter å ha gått til manuellterapeut mange ganger føler jeg meg bedre. Og på det åndelige plan har det kommet innputt som har snudd opp ned på min tilværelse. Det var bare e'n setning fra en sjel som kom til meg, men den inneholdt så mye og prentet seg så dypt inn i meg at den endret mitt syn på livet og meg selv. Den gav meg en ro, smeltet bort noe gammelt og vondt og gav meg klarhet i forhold til noe essensielt jeg ikke hadde fra før. Setningens lys avdekket kjernen i min nevrose. Nå vil jeg leve, bygge meg opp og ikke bekymre meg så mye mer, fordi jeg ser at grunnen til å gjøre det er et falsk grunnlag å gjøre det på. Jeg har mer overskudd så jeg vil være mer sosial og komme meg ut mer. Jeg har meldt meg inn på Elixia hvor jeg skal trene ballett, styrke og yoga og jeg har meldt meg på et skrivekurs. Jeg har også lyst til å svømme innimellom. Dette er bare begynnelsen på livet mitt som voksen. Det starter nå.
Noe annet skjedde også nylig som også har gjort noe med meg. Jeg opplevde noe fysisk skremmende som gjorde at jeg lurte på om døden var bedre enn den frykten og smerten jeg kjente på, og fikk se inn i himmelen og kjenne hva begge verdener (den fysiske og åndelige) innebar. Det interessante var at smerten i den fysiske var mer verdifull å oppleve enn dødsrikets letthet og salighet! Merkelig tilknytning til verden!
Det er så mye jeg har tolket feil i oppveksten, tatt personlig og forstått som at jeg ikke er verdifull. Ved erfaringen av alle de udekkede behov.
Den indre uroen har mildnet og det gjør det lettere å være ute, reise, være spontan osv. Jeg er ikke lenger urolig for å være stygg og til bry, men tar inn inntrykk i stedet. Jeg tror det er plass til meg i verden nå. Jeg er ikke i veien som om jeg egentlig ikke skulle vært her selv om jeg ikke ble sett, speilet, respektert, regnet med og hørt.
Selv om jeg har følt meg hatet av min mor og avvist av min far så handlet det aldri om meg, men dem. Mamma hatet egentlig pappa, men i hans fravær fikk jeg det. Og pappa manglet verktøy til å kunne ta seg av meg, derfor mistet jeg klippen min som han var og troen på at jeg var verdt å elske, når han som jeg trodde elsket meg og som jeg elsket mest av alt og alle ikke felte en tåre da han forlot meg og ønsket at en annen skulle være min far.
Jeg håper inderlig at pappa klarer å føle kjærlighet og komme meg i møte når vi møtes i himmelen, fordi jeg trenger å se hans kjærlighet til meg.
Jeg skrev ovenfor at livet som voksen starter nå.
Det jeg har tenkt på er hva livet mitt inneholdt da jeg elsket livet og ikke hadde en bekymring i verden. Jeg var opptatt av å trene, bli bedre i ballett, bli sterkere, mer spretten og få bedre kondis. Jeg elsket å ha det som hovedfokus. Jeg merket gleden i dag på treninga da jeg la merke til at tankene var stilnet mellom repetisjonene på slutten av økta. Så nå gjør jeg det samme som da. Jeg har ikke funnet noen fullgod erstatning som er like engasjerende, eller skal jeg si altoppslukende? Nå som jeg har skiftet fokus over på trening er livet brått så mye bedre. Jeg spiste meg mett for første gang på sikkert ti år med vilje og tilfredshet i dag, og sitter her med muskler jeg kjenner har blitt brukt hardt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen bokstavelig talt. Jeg føler meg utenfor meg selv, spontan, ja det må bety at jeg ikke er så selvopptatt, nå som jeg har det så bra. Jeg er ovenpå rett og slett. Det er en så fremmed følelse!
Jeg skal ikke lenger forsure livet mitt med en mørk forgiftet sky over hodet av skam over at jeg ikke jobber, men glede meg over de mulighetene jeg har.
