Tilfeldighet?

De som sier noe er tilfeldig har ikke undersøkt saken.

Å gjøre galt.

Noen ganger gjør jeg ikke så godt jeg kan. Noen ganger velger jeg heller noe ondt for å sjekke hvordan det virker og for å bli klar over om det føles rett eller galt,  for å få bekreftet at det er søppel, for så å hive det. Noen ganger kommer søpla uhemmet, da er det oppgulp av søppel hivd på meg fra mine foreldre . Andre ganger kommer den ut med min tillatelse.

Eneste jeg får dårlig samvittighet for angående oppførsel som har effekt på andre er når jeg vet jeg sier noe som jeg vet kan såre. Utenom det kan jeg ikke huske å ha bedt Gud og det sårede menneske om tilgivelse for noe. Det er gammelt skrap som kommer; noe jeg har hørt fra mine foreldre og som såret meg og som er prentet inn som et kastemerke. Å bli bevisst at det er galt fordi det såret meg har ikke vært tilstrekkelig for å bli kvitt det og bryte mønsteret. Når jeg tar det ut på min sønn, bevisst på at det sårer, men uten kontroll på tunga (uten å ville såre egentlig ),da skjer det en større bevisstgjøring enn når jeg bare er lei meg for det som har skjedd meg. Da tror jeg kastemerket blir borte i bevisstgjøringen.

Man kan si jeg da viderefører og ikke har gjort jobben med å bryte mønsteret, men jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror jeg bryter mønsteret når jeg har en klarhet/bevissthet over det jeg sier ubevisst, og fordi jeg etterpå går til sønnen min og viser hvor lei meg jeg er for det jeg sa, sier at jeg ikke mente det, trøster osv. Noe som ikke skjedde da jeg fikk høre det av mine foreldre. Om jeg ikke fikk noe unnskyld kan det tolkes som om jeg fortjente det og at det derfor prentet seg inn?

Kanskje jeg tar feil, og at det vil bringes videre, men jeg har ihvertfall funnet ut at det holder ikke å bare skjønne på egen kropp at noe gjør vondt og er urett, jeg må kjenne det i medfølelsen med andre også.

Om "man gjør så godt man kan alltid" er sann må den gjelde på alle områder for å være gyldig. Man kan si man gjør så godt man kan alltid, men at forutsetningene ikke alltid er gode.

Sitater av Carl G. Jung

When an inner situation is not made conscious, it appears outside as fate. I dont give a damn for a career if it has to be based on the premise of restricting the research and concealing the truth. You meet your destiny on the road you take to avoid it. What you resist persists. Emotion is the chief source of all becoming-conscious. There can be no transforming of darkness into light and of apathy into movement without emotion. The longing for light is the longing for consciousness. There is no birth of consciousness without pain. If one does not understand a person, one tends to regard him as a fool. The meeting of two personalities is like the contact of two chemical substances; if there is any reaction, both are transformed. http://blog.gaiam.com/quotes/authors/carl-jung

Korsvegkurs

Jeg følte meg ikke bra igår, med anspente og verkende øvre ryggmuskler iblandet følelser/underbevissthet. Jeg er glad jeg dro på korsvegkurset selv om jeg var psykisk opphengt i noe ubevisst materiale i magen da jeg gikk. Jeg passet på å grine litt på vegen før jeg kom frem for å lette på trykket ved å late som jeg hadde kontakt med en person jeg har tillit til, og da kunne jeg gråte lydløst når jeg var der idet jeg bare skulle motta inntrykk fra foredragsholder og ved meditasjonen. Jeg var frivillig hjelper på kjøkkenet m.m. Jeg fikk da også delta på kurset, og uten å betale. Under en meditasjon en prest ledet skulle vi forestille oss at vi fikk øye på Jesus mens vi sto sammen med døperen Johannes. Hva gjorde du da? spurte presten. Jeg fulgte etter Jesus og hadde respekt for han først og fremst. Etterhvert tynnet menneskemengden seg ut og jeg var ikke langt bak Jesus da han snudde seg og så på meg med et blikk som virkelig så meg, og med uskyldig, åpent og interessert blikk med naturlig respekt som et barns, og ikke ærbødig /høytidelig. Han spurte: hva søker du? Jeg innså da at jeg ikke lenger søkte kjærlighet, jeg søkte ikke å støtte meg til han eller dvele i han som en avhengig unge som sultet etter trygghet og omsorg, forsvinne i han som i symbiose. Jeg sa: jeg søker livets (det evige) kilde, og så for meg en brønn med vann. Han ba meg følge han og viste meg et fjell uten vegetasjon, kun med tørr brun jord. Jeg gikk etter han mot toppen, og nær toppen pekte han på et mørkt kors. Han sa jeg skulle korsfeste meg og ofre abmeg og ofre absolutt alle ting. Jeg så jeg gjorde det, ble knust fullstendig for å bli åpen innvendig, og blødddig, og blødde masse, sær. Jeg tenkte i kveld også på at Gud bor ikke i en fjern himmel men har tatt bolig hos oss. Hver bolig. Himmelriket og Gud er i vårt hjerte, helt nærvværende i våre liv. Jesus hadde ikke en egen bolig, han bodde hos mennesker og veiledet dem. Jeg tenkte også på at englene en gang fortalte meg at jeg ikke skulle kritisere mitt liv (etter å ha sammenlignet det med andres og deres verdier) men elske det fordi det er helt slik Gud vil det skal være og det er slik jeg vil det skal være også, så jeg bør heller bry meg om det og stå for det enn å bry meg om at kanskje andre ikke respekterer (forstår)det liv jeg har valgt å føre. Se det er Gud som har fikset det slik ifølge mitt kall. Jeg har hele tiden ønsket å perfeksjonere meg for å gjøre Gud fornøyd men det er helt teit å tro Gud først er fornøyd senere, jeg blir jo aldri perfekt, kun Gud er det, men jeg kan og er hele tiden fullkommen når jeg er opptatt av Gud, som fyller meg og elsker slik at jeg kan komme til min fulle rett.

Virkningen av rosenrot og dagens trening.

Jeg var i tvil om jeg tok korrekt dose (for meg) de to dagene jeg tok rosenrot før idag fordi jeg ble så trøtt av 1 tablett a' 250 mg. Mange steder står det at ved høye doser (1 g) blir man beroliget og trøtt istedenfor stimulert. Men jeg ble trøtt i hodet men stimulert i kroppen. Jeg fikk en ide igår kveld om at det uklare hodet muligens skyldes overskudd av energi som var satt seg fast der og ristet hodet for å bli kvitt energien samtidig som jeg prøvde å uttrykke følelsene tilknyttet energien. Det funka. Idag hadde jeg så mye energi at det nesten ble skummelt fordi jeg droppa jobben og gikk og gikk. Jeg gikk derfor like godt hjem og hentet treningsbagen og trente før jobb. Da hadde jeg gått kjepefort i 50 minutter og vært innom to butikker på vegen. Jeg elsker denne urten altså!!!!! Den gir energi slik at man presterer bedre på trening og man har overskudd mentalt og seksuelt. Hadde dt vært igår hadde jeg gått og agt meg for å sove 1 time etter at jeg tok urten, så det er verdt å la urten få litt itd på seg. Denne gangen var det dag 3 den var tilpaset kroppen min. De to forrige dagene hadde jeg foruten tretthet litt vondt i hodet og magen som bivirkning men det var langt fra plagsomt vondt.

Nå skjønner jeg hvordan jeg orka å gå 80 minutter på tredemølle med helning på SATS den vinteren jeg gjorde det, hvorfor jeg flørta med menn jeg egentlig ikke var interessert i samtidig som jeg hadde sex med min daværende ektemann. Ha-ha.. Jeg brukte schisandra og så rosenrot!

Og hei! Jeg er glad!. Jeg har overskudd! Jeg er ikke stressa! Og jeg har go selvfølelse/selvtillit! Åååå, jeg er så fornøyd!

Dagens trening, endelig sterk nok til å ta i bruk stang i benkpress som gutta:

Benk: 7 kilos manualer: 17 rep. 9 kilos manualer: 9 rep. 20 kg stang:  7+6
Step-up: 5 kilos manualer: 12+12+12
Beinpress: 45 kg: 17 ikke helt dype. 39 kg. dype: 12+12
Mage "sykling": 32+32+32
Broen(yoga) 3rep.
Skulderstående: 1 rep 
Leg ext.:45 kg: 10. 59 kg: 8+10+8
Face pulls:20,5 kg: 12 rep.
22,5 kg: 11+11+11

Selvrespekt

Jeg blir meget fornærmet når noen stiller kritiske spørsmål til min oppførsel. Jeg reagerer så kraftig at reaksjonen er nødt til å bygge på minner. Jeg ble veldig ofte stilt kritiske spørsmål til av mamma som barn. Jeg setter da opp en vegg og føler meg udugelig, og jeg legger vedkommende for hat for å stille slike ukjærlige spørsmål. Da jeg var liten følte jeg meg presset til å svare fordi jeg var avhengig av min mors anerkjennelse. Hva er leksjonen? Jo, grunnen til at jeg føler motstand er at spørsmål stilt uten varme og respekt ikke fortjener svar! Når jeg gir etter for presset og svarer bekrefter jeg dermed at jeg er uten verdi, og det er egentlig det som opprører meg.

Jeg har ofte beundret de som ikke føler seg presset til å svare for seg. Jeg har lurt på hvordan de får det til. Jeg har dessverre blitt veldig sint for at det er mulig å være så respektløs at noen stiller spørsmål. Og når dette har skjedd har jeg gått inn i en ond sirkel der jeg har vært like kald mot sønnen min, helt motsatt av hva jeg så for meg at jeg ville gjøre. (Jeg så for meg at jeg ville anerkjenne han, ta han på alvor osv) Jeg har prøvd å få andre til å slutte å stille spørsmål uten hell, og jeg har håpet jeg skal slutte å bli sint, men begge deler er umulig. Det er heldigvis en tredje mulighet jeg ser nå. Det er å slutte å svare og dermed bevare selvrespekten, Respekt fra andre trengs ikke om jeg har den for til meg selv.

Sitatmix fra Jesper Juul

Anerkjennelse har vist seg å være et nesten genialt alternativ til moralsk fordømmelse. Jo oftere mennesker opplever at deres følelser blir anerkjent, jo bedre blir de til å integrere og sivilisere dem.

Når mennesker i alle aldre blir aggressive og krenker våre kulturelle grenser, er det derfor all mulig grunn til å interessere seg for hva det er/var som gjør at de ikke opplever seg som verdifulle og verdsatte medlemmer av de fellesskap de inngår i uansett om det er familien, parforholdet, kameratgruppen, institusjonen eller samfunnet.
Vår omsorg og interesse gjør den moralske fordømmelsen overflødig. Den er jo likevel for det meste bare selvrettferdig og skaper på lang sikt mer aggresjon og vold.

Maktmennesker bryr seg ikke om sinne, surhet og aggresjon fra sine undersåtter fordi de ganske riktig oppfatter disse følelsene som kritikk og forsøk på å få innflytelse i forholdet. Antagelig derfor blir disse følelsene stadig uthevet som «negative», selv om de faktisk er av de mest konstruktive vi har. Både voksne og barn signaliserer jo med disse følelsene at de ikke trives optimalt i øyeblikket.

 Barnet bygger opp et sunt og sivilisert forhold til sin aggresjon dersom hdet får lov til å oppleve at din aggresjon kommer til uttrykk på en sunn måte. La det gjerne se at du blir sint eller irritert eller gripes av avmakt, også i forhold til det. Barn tar ikke skade av foreldrenes aggresjon. Det er de (anklagende, fordømmende og nedsettende) ordene som de voksne sier samtidig, som kan ødelegge barnesjeler. 

Barn lærer på samme måte som forskere ikke som elever. De må forsøke, eksperimentere, få feedback og forsøke igjen og igjen før de kan trekke de riktige konklusjonene. Hvert forsøk på å belære dem for eksempel om hvordan man uttrykker aggresjon på en «pen» måte er dømt til å mislykkes. Hvordan kan jeg påstå det? Jeg har sett tusenvis av voksne som hele sin oppvekst er blitt belært og har fått underkjent sin aggresjon. De har oppført seg fullstendig dyrisk, uintelligent og destruktivt i ekteskapene sine, når de skulle skilles, når de følte seg avmektige overfor barna sine og så videre. De klarer seg en tid i det sosiale liv, men lider smertelige og håpløse nederlag i sine personlige relasjoner. Disse mennene og kvinnene er produkter av altfor mye grensesetting og fordømmelse. De er hverken onde eller umenneskelige. De har bare aldri hatt foreldre som har vært så konstruktivt usikre og villige til å lære av sine egne erfaringer, som du er.


Jeg er helt enig i at barn skal lære å omgås hverandre og de voksne på en ordentlig måte og uten å krenke andres grenser. Problemet er at denne læringen må være «opplevelsesorientert». Det betyr at barn må uttrykke sin egen aggressivitet, og oppleve andres, gjentatte ganger og i flere forskjellige sammenhenger, før de etter hvert lærer å forholde seg fornuftig til den. Slik det er nå, griper altfor mange voksne altfor ofte inn i konfliktene og fordømmer de aggressive uttrykkene moralsk. Man forlanger at barn allerede fra fireårsalderen skal kunne sette ord på sine grenser og sitt sinne, og det blir helt galt. De færreste voksne greier selv å leve opp til dette kravet når de har lagt av seg foreldre- eller pedagogrollen og når penheten og «snillismen» ikke lenger fungerer.

Når sønnen deres neste gang kommer hjem fra skolen med beskjed om at han har vært «slem», så gi ham en klem og si: «Du må virkelig ha følt deg tråkket på tærne. Hva gjorde han?» Dere må bli fortrolige med hans aggressivitet før han selv kan bli fortrolig med den. Dersom den ikke er velkommen i hans egen familie, vokser overtrykket og skyldfølelsen. Han vet allerede at det ikke er aksept for å spytte eller slå og jo oftere han blir belært om det, jo mindre blir hans muligheter for å lære seg selv å kjenne. Han lærer å fraskrive seg ansvaret for sine følelser og handlinger og eller å skyve skylden over på andre.

Her går min grense Forfatter: Jesper Juul Diskusjonen om ”ja” og ”nei” leder oss naturlig over på spørsmålet om å sette grenser for barn. Så lenge voksnes grenser ikke er absurde eller håpløst urimelige er det fundamentalt sett ikke noe barn vil mer enn å samarbeide med voksne. Når foreldre og pedagoger har vanskelig for å få barn til å forstå grensene som settes, har det som regel få og svært vanlige årsaker. Jeg kommer tilbake til disse senere. Betingelsene for å få sine grenser respektert og overholdt er: 1) At den voksne tar ansvaret 2) At den voksne er personlig 3) At den voksne ikke kritiserer Dersom disse tre prinsippene etterleves vil mange av de problemer foreldre har med å sette grenser forsvinne. Samtidig vil foreldrene få øyeblikkelig og velfortjent belønning i form av langt større ansvarlighet fra barnas side, i tillegg til gjensidighet. Den vanligste måten vi foreldre forhindrer oss selv i å bli respektert på, er når vi kommer med mer eller mindre automatiske og rutinepregede uttalelser og reaksjoner. Det er for eksempel svært vanlig at vi samtidig som vi setter grenser gir uttrykk for direkte eller indirekte kritikk av barnet: ”Ikke lek med pianoet. Du er da stor nok nå til å begripe dét”. Eller mer direkte: ”Du får ikke lov til å leke med pianoet. Du ødelegger alt, altså.” Om man øver slik indirekte eller direkte kritikk etter at man har satt grenser, kan man ikke regne med at grensene respekteres. Og dette er det et par gode grunner til. For det første er dette et godt, gammeldags dobbeltbudskap. I den første setningen (”du får ikke lov å leke med pianoet”) er budskapet: ”Her er min grense og den forventer jeg at du respekterer.” I den neste setningen (”du er da stor nok nå til å begripe dét”) eller (”du ødelegger alt, altså”) uttrykker man derimot en nedvurdering og mangel på respekt for barnet. Denne mangel på respekt og positive forventninger får man uunngåelig tilbake i form av manglende respekt for sine egne grenser. ”Ja, men han har aldri rettet seg etter det man sier til ham, så det er vel berettiget å ha negative forventninger?”. Nei, tvert i mot. Desto større grunn til å prøve igjen og satse med ny frisk. Manglende respekt for andres grenser kommer aldri fra barnet i første omgang. Det er alltid de voksne som begynner. Men det er flere problemer i denne saken. Kritikken får barnet automatisk til å føle at det tar feil, og jo mer feil det føler at det har, jo vanskeligere blir det å gjøre det rett. Derfor bør det klassiske ”FY” også avskaffes. HVORFOR? FORDI! I de siste år har det utviklet seg en litt annen praksis. Mange foreldre har – inspirert av den pedagogiske verden – fått for vane å sette sine grenser opp via forklaringer. Det er ofte en dårlig ide. For det første skjer det samme som når man kommer med direkte eller indirekte kritikk; barnet konsentrerer seg om forklaringen, bruker all sin kraft på å forstå den og ta stilling til den og kanskje til og med diskutere den. Den satte grensen blir derimot sekundær og derfor – etter all sannsynlighet – glemt. Det betyr ikke at foreldre skal innskrenke seg til å snakke om forbud og påbud. Men som tommelfingerregel kan man nøye seg med å gi barna en forklaring kun når de selv ber om det. Vel og merke ber om det på en slik måte at det merkes at de er interessert i forklaringen. Vi snakker altså ikke om barn som automatisk sier ”hvorfor det?” hver gang man henvender eg til dem, eller barn som er så vant til overgrep fra de voksnes side at de konsekvent ber om forklaringer som de senere kan slå de voksne i hodet med. Det handler om å bli tatt på alvor. Skal du lære barna dine å ta dine og andre voksnes grenser alvorlig, må du begynne med å ta barnet selv alvorlig. JEG-DU-MAN Etter å ha presentert eksempler på hvordan man ikke skal sette grenser, er tiden nå inne til å si noe om hvordan man setter grenser. Som nevnt er det viktig å ta ansvar. Det betyr for eksempel å si ”jeg vil ikke at du skal leke med pianoet” fremfor å si ”du får ikke lov til å leke med pianoet” eller ”pianoet må man ikke leke med”. Barn vil generelt være innstilt på å imøtekomme foreldrenes subjektive behov. Men de vil like naturlig som voksne sette spørsmål ved såkalte objektive kjensgjerninger. Barn vil gjerne respektere mennesker, men ikke nødvendigvis ting og regler. En av måtene å ta ansvar på er å formulere seg personlig. Hele tiden si ”jeg vil at…” eller ”jeg vil ikke at…” i stedet for å si ”du får ikke lov til…” eller ”det får man ikke lov til…”. Ved å ta ansvar for verdiene mine, normene mine, grensene mine på en personlig måte, gir jeg barnet mitt muligheten til å lære hvordan man tar ansvar for egne ting. Og det vil blant annet også si hvordan man respekterer sine egne og andre menneskers grenser. Tar jeg ansvar for egne grenser gir jeg barnet mitt mulighet for å ta dem på alvor. Legger jeg derimot ansvaret for mine grenser over på barnet, blir det – paradoksalt nok – umulig for barnet å respektere dem. I virkeligheten kjenner vi voksne godt til dette også fra for eksempel arbeidsplassen. Ingen av oss setter pris på å få ansvar som legges på oss nærmest ved tvang, eller som i tillegg ingen forventer at vi kan håndtere eller leve opp til. Selve resultatet av forhandlingen er stort sett underordnet for familiens ve og vel. Det er allikevel avgjørende at grenseforhandlingene blir ført på en måt som gjør at ingen av partene ender med å føle seg som tapere eller at diskusjonen var helt urimelig. Det er i familien som i den store verden: Grenser settes og endres via forhandlinger mellom likeverdige parter. Bruken av militære og politi skaper nye og mer livstruende konflikter. Det «strenge» nei’et (for eksempel dine foreldres?) er ofte uhensiktsmessig, fordi mimikken og stemmeleiet får barnet til å føle at det er noe galt med det. Og når man føler at det er noe galt med en, er det mer enn dobbelt så vanskelig å lære å gjøre det riktige. Derfor foreslår jeg at du lærer deg å si «nei» hver gang sønnen din gjør noe du ikke vil være med på - eller hver gang du må si «ja» til deg selv. Men gjør det på en vennlig måte! Det vil ikke si på en sukkersøt, klagende eller appellerende måte. Det vil si et vennlig og bestemt nei, akkurat slik du ville fremført det overfor en voksen person. Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén - og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din. All vår erfaring og forskning viser at dette lederskapet må ha en bestemt kvalitet for at både barnet og familien skal trives - nemlig autoritet. Barna skal ikke sitte i førersetet. Men voksenpersonen skal heller ikke være autoritær. Valget står mellom å utvikle sin egen personlige autoritet og troverdighet og å søke støtte og rettferdiggjøring i regler, grenser og konsekvenser. Man kan velge å abonnere på autoriteter, systemer, triks og metoder utenfor seg selv (som noen i barselgruppen gjør). Men da går man glipp av all den lærdom og personlige utvikling som ligger latent i relasjonen mellom mor og barn. Det er viktig for sønnen din at han vet hvor han har deg - og hvem moren hans er som person. Jo tydeligere du klarer å være, jo tryggere vil han føle seg. «Nei, ikke slik!» sier moren til en fireårig jente. Barnet vil gjerne vise sine kunster ved å hoppe ned fra en knaus på 75 centimeter i stedet for å bruke trappen. «Nå holder du meg i hånden så du kan lære å gå ordentlig.» Begge setningene kommer som aggressive kommandoer og er blottet for den omsorgen og ansvarligheten man formoder finnes i en mors hjerte. Datteren hennes reagerer «veloppdragent» og lydig. Men gleden i øynene er borte og kroppens vitale spenstighet avløses av en bøyd nakke og slepende skritt. Barn som får i overkant mye skjenn, har tyngre for å lære ved at de har en tendens til å stenge ute det som kommer fra de voksnes munn. Barna blir lite mottagelige, viser undersøkelsen.