Avstanden til mamma. Den store blokkeringen.

Jeg opplevde noe ugjenopprettelig i forhold til min mor da jeg var ti. Men det var jeg som utløste årsaken til at vårt nære forhold tok slutt,og det var hennes svakhet som var den grunnleggende årsak. Jeg ble oppfordret av vennene mine til å konfrontere henne med en kondom vi fant under senga hennes. (Hun hadde en ti år yngre elsker etter skilsmissen) Jeg ville egentlig ikke, av hensyn til mamma,for jeg følte det på meg at det ville såre/ydmyke henne om jeg gjorde det. Men gjorde det likevel for å tilfredstille mine venners nysgjerrighet.

Hun sto ikke for det hun hadde gjort, men så ned som om jeg var hennes far eller noe lignende (autoritært). Suun tittet ned, midt inni avstanden mellom oss. Jeg hadde påvirket henne til å manifistere den svakhet jeg visste var der men som hun aldri tidligere hadde vist meg. Hadde hun kjeftet på meg kunne jeg sagt unnskyld og gjenopprettet forholdet igjen, men hun hverken forklarte eller forsvarte seg. Jeg kunne ikke lenger stole på henne. Det var skuffende å oppleve at hun opplevde meg sterkere enn henne så tidlig.

Hun skulle ikke ha hatt sex om hun ikke kunne stå for det, og jeg skulle ikke ha konfrontert henne når jeg følte det var uriktig. Vi sviktet begge oss selv og hverandre. Og avstanden har ikke blitt mindre med årene.

Jeg klarte ikke romme henne som en mor med kjærlighet. Jeg hadde ikke denne guddommelige evnen som situasjonen krevde for å helbrede den avstanden jeg hadde skapt, eller rettere sagt den situasjonen hun hadde skapt med sin barnaktige reaksjon. Jeg var bare forundret over hennes reaksjon. Etter det var jeg ikke lenger beskyttet under hennes vinge, som i virkeligheten var en beskyttelse mot henne, for mot alt og alle utenforstående klagde og kritiserte hun. Og jeg passet på at jeg ikke ble kritisert ved å være som henne. For når jeg var under vingen hørte jeg alt hun ikke likte og visste dermed hva jeg skulle unngå. Men utenfor hennes vinge, etter episoden, haglet kritikken etterhvert over meg også. Vi tok ikke hensyn til hverandre mer. Den var liksom valgt bort en gang for alle da jeg trosset den ved kondom-episoden. Det var krig fra da av. Og ordet unnskyld var ikke i familiens ordforråd.

Ondskap, offere, perfeksjonisme og svakhet .

Når en profet fordømmer en handling er det for at offeret skal få bekreftet sin følelse av at det som skjedde mot det ikke var rett,og for at de som gjør ondt skal få bekreftet sin samvittighet som sier at det de har gjort ikke er rettferdig selv om de selv lider. Offer og angriper kommer sammen fordi offeret er åpen for det. Offeret er åpen fordi det trenger å å forstå noe. Det har visse mangler. Den som utførte ugjerningen trenger også å lære noe, og derfor kommer de sammen.

Man kan se en handling nøytralt uten fordømmelse, med forståelse, og likevel ikke anse den som god, og heller ikke som dårlig. Den føles ikke godt for offeret og heller ikke overgriper,men sjelen blir ikke ødelagt av dette. Det betyr ikke at det er riktig å ikke prøve å forhindre at det skjer. Om man ser en overgriper og et offer og kommer til unnsetning når handlingen er utført kan man istedenfor å hamre løs på overgriper gi kjærlighet til offeret og på den måten spre kjærlighet istedenfor mer av det onde(fordømmelse) ved fokus på overgriper. Så hvor man har fokus er avgjørende. Er fokus på oppdragelse av andre og bruk av tvingende makt eller er det ved oppbyggende kjærlighet der det er mottakelighet for det?

Å være opphisset over verdens ondskap fjerner ikke ondskapen ,nei den får bare mer næring av oppmerksomheten. Ved å fokusere der noen er mottakelig for veiledning eller kjærlighet i andre former kan man forebygge ondskap. For ondskap er bare tegn på mangler. Er man oppfylt av kjærlighet vil ikke ondskap få plass og bunn til å gro.

Hvordan kan vi kjenne det guddommelige uten å være åpne? Hvordan være åpen uten å innrømme mangler? Når man innrømmer en mangel vil man ønske å dekke behovet og be om påfyll fra kilden til alt som er. Et menneske som vil fremstå som fullkommen og ikke vise mangler vil bli ensom, fordi ingen kommer inn til hans hjerte og kan gi han noe.

Om man er ydmyk overfor livet klager man ikke over det som skjer om det ikke skjer akkurat slik vi selv skulle ønske. Og man har ikke behov for å legge skyld på noen med kritikk av svakheter. Å oppføre seg som om en selv var(en fordømmende)Gud gir et budskap til andre om at de ikke er tilfredstillende og verdt å elske.De har lagt ansvaret for egen lykke på andre istedenfor å rette på egen holdning.

Vi levende skapninger er satt sammen der vi har kvaliteter og svakheter. Kvaliteter stikker ut og inn i svakhetene til andre. Hadde det ikke vært for svakhetene hadde vi ikke vært ett som menneskehet fordi vi hadde ikke hatt noen forbindelse. Vi er ikke fullkomne først når svakhetene er styrket,vi er fullkomne når vi aksepterer og elsker alt som er. Da er vi opplyst av kunnskapens lys som gjør det mulig å forstå. Det man forstår kan man ikke være imot.

Er egentlig intet urent?

Er en voldtekt ikke urent selv om han utnytter noen fordi fra hans side, som jo er den viktige siden å se på om man skal dømme han for urenhet eller ikke, er det bare mangel på kunnskap og empati etc. som fører til at han kan tillate seg en slik handling?


Er alt rent? Jeg tenkte før at det er bare tanker som kan gjøre noe urent. Det som er er ikke urent i seg selv. Det blir bare fornedret ved misbruk. Det kan da føle seg urent fordi det har fått noe det ikke ville ha i og på seg.


Det er urent om det er på feil sted. Bæsj hører hjemme i do. Søppel på søppelhaugen. Men noen, bakterier, spiser bæsj,så urent er det ikke. Og søppel kan måker spise. En pikk en ikke ønsker i seg føles urent. Men den er ikke uren i seg selv. Hverken mannen, tanken bak handlingen eller handlingen i seg selv. Det er bare uorden/ikke ryddig/kaos.


Så er "et rent motiv" et uttrykk man bare kan forkaste?
En ren samvittighet: noe ligger der som bør ryddes bort. Det tilhører ikke hjertets sfære.
Den rene jomfru Maria er kanhende en som i myten om henne aldri gjør noe upassende. Upassende er et ord som kunne blitt brukt istedet for urenhet. Fordi en ren samvittighet er ren,ikke for upassende tanker,for man har ikke dårlig samvittighet bare pga tanker, men upassende gjerninger. Man kan ikke si: det var en uren gjerning.
Et rent motiv er et motiv fritt for baktanker. Et edelt motiv er bedre å si, synes jeg.

Kristendommen har selv forurenset oss med skam ved å si at det finnes urenhet. Hvordan kan noe Gud har skapt være urent? Det kan være upassende og det kan være lavt, men urent? Ordet urent er så negativt ladet.Det blir mer edelt om man ser nøytralt på ting.

Igår tenkte jeg at om det ikke var for menneskets svakhet,feilbarlighet og sårbarhet ville det ikke vært mulig å elske det. Men jeg som har unngått å elske mennesker fordi de ikke er bra nok! Man kan ikke elske noen som er uten lyte, da har det ingen sjarm. Sjarmen kommer fram i alle sprekkene.Vi må ha et sted å trenge inn for å forstå. Det vi ikke forstår kan vi ikke virkelig elske,kun se opp til. Gud kan ikke annet enn å elske fordi han trenger ikke noe fra oss siden han er perfekt. Så han er bare et speil som reflekterer tilbake det vi gir Han.

Jeg elsker min tvillingsjel tross hans mange lyter og kan se at han likevel er fullkommen. Han er fullkommen selv om han har mangler. Fullkommen kjærlighet ser ikke annet enn fullkommenhet.

Jeg har så vanskelig for å trenge gjennom til Gud når hjertet er breddfullt av tårer, men jeg fikk kontakt med engler omsider, da jeg gikk meg en tur. Jeg fikk svar på spørsmålet om Gud bryr seg om våre handlinger. Den minste lille ting gjort bevisst og rent for andre er uendelig stort for Gud, sa en engel til meg. Og jeg kom til å huske at Gud har sagt det til meg før også. Bare at da viste Han meg ikke samtidig hvor stor betydning det faktisk hadde.

Og svar på spørsmålet om på om det jeg gjør gavner Han på noen måte fikk jeg se at Gud er overalt og ikke som en person (far) der oppe som belønner og straffer med kritisk blikk på våre handlinger. Dette var svaret jeg fryktet å få. At Gud ikke er som en far. Men da jeg fikk vite det var det ikke fryktelig i det hele tatt. Heller tvert imot. Jeg pleier ikke å tro at Gud er som en far, men jeg rydder opp i kollektive forestillinger for tida. At Gud ikke er som en far i himmelen betyr ikke at det er lurt å forholde seg til Gud som om Gud er det når vi trenger hjelp (som et barn).

Jeg har aldri bedt om bekreftelse på at det jeg gjør er godt i Guds øyne. Jeg burde kanskje ha gjort det for nå er jeg plutselig usikker på hva Gud liker. Og jeg trenger nettop bekreftelsen fra oven. Ikke fordi jeg trenger noe for å ha gitt,men for å vite hva jeg yter som gavner.

Jeg kan ikke støtte meg på mennesker som er redde. Hvordan kan de støtte meg så jeg kan forløse min redsel?

For en lettelse å slippe mennesker som går over grensene mine!
Det har føltes som om noen vil ha overtak på meg.

Jeg vil ta meg av mennesket meg alene. Ikke lenger søke en erstatning for den faren jeg aldri hadde. Jeg kan elske meg selv på den måten at jeg drar omsorg for min egen redsel. Da kan jeg lande i meg selv.

Redselen min omhandler Gud. Om jeg bare gjennom alt i meg kan forstå at jeg intet må prestere, intet må forstå med hodet,intet må unngå, intet må oppleve for å leve videre i Guds favn. Ja, det er redsel for at Gud ikke lenger skal være stolt av meg jeg er redd for. At jeg ikke anerkjennes mer. Men jeg vet at det ikke er prestasjoner det går på, det funker også dårlig sammen med min motstand mot forventningspress. Gud gir nåde. Hva kan jeg gjøre for å oppnå den? Og etterpå, hva da? Jeg vil fortsette å ønske å gjøre noe for å få den.

Vel, et svar fra Abdul Baha fant jeg som kan besvare dette: Undervisningsarbeidet bør under alle omstendigheter drives aktivt av de troende siden de guddommelige bekreftelser avhenger av det. Skulle en bahá’í unnlate å delta fullt, energisk og helhjertet i undervisningsarbeidet, vil han utvilsomt bli berøvet velsignelsene fra Abhá-riket.

(Undervisning betyr ikke undervisning i Bahaitroen, som jo bare er en ramme,men om Gud.)

Jeg ønsker at Gud skal bry seg, at Han som en far er glad på mine vegne, stolt av meg når jeg gjør noe bra osv. Jeg savner så jævlig å føle at det jeg gjør spiller en rolle, for ikke bare de jeg tjener men også meg selv. En som bryr seg om at jeg utvikler meg. Har Gud en fordel av min utvikling? Jeg grein så mye igår omkring dette at jeg var ved å spy. Det ligger dypt i magen dette. Jeg vil dø,men jeg vil også leve. Om det er aldri så egoistiske så må jeg også finne mening med å leve for egen del.Jeg har funnet ut at det er meningsfullt å gi til andre,men om det for Gud ikke spiller noen trille hva jeg gjør fra eller til betyr det ingenting for meg om noen blir glad.Jeg vil gjøre Gud glad.DEt er alt som betyr noe. Men han er langt borte nå. Eneste respons jeg får når jeg henvender meg er tanker jeg har tenkt før.Jeg skal tydeligvis enda lenger ned før jeg får noen åpenbaring.

Å motta og gi kjærlighet.

For the love of God, do something for the man!

Man elsker ikke nødvendigvis mennesker straks man elsker Gud.
Man kan elske Gud for det Han gir, elske Han i følelsene og i tankene,
men elsker man ikke mennesker elsker man heller ikke Gud -i praksis.

Kanskje er det sånn at man elsker mennesker med omtanke
om man elsker Gud i tankene, elsker mennesker i følelsene om man elsker Gud følelsesmessig og elsker mennesker med praktisk bistand om man elsker Gud som tilstede i verden? Ren spekulasjon.

Bahá'u'lláh sier for Gud: Elsk Meg, ellers kan Min kjærlighet på ingen måte nå deg.
Jeg tenkte det samme om mennesker i går natt. Elsker jeg ikke mennesket er jeg uimottakelig for dets kjærlighet. Om jeg selv ikke elsker hjelper det ikke om alle verdens mennesker elsker meg. Jeg vil ikke kunne føle det, mitt hjerte er lukket.

Man må ikke gi for å få, men man må gi for å bli i stand til å motta. Det er en
vesens forskjell i de to påstandene, fordi den ene gir lett assosiasjoner til prestasjon og det å fortjene, den andre til menneskets følelsesmessige funksjon.

Og sånn rent personlig har jeg falt fra mennesker som har vist redsel og barnaktighet. Det begynte med mamma da jeg var 10 og jeg følte at ingen er til å stole på, men om jeg ikke elsker mennesker tross deres frykt kan jeg ikke elske dem. Saken er vel den at jeg ikke må trenge noe av dem og bare sette pris på å kunne utveksle kjærlighet med noen og dele på det vi opplever i livet?

Sort by

Du visner når du lukker av for andres kjærlighet
i troen på at bare du selv må gi,
prestere, være andre lik
eller vise deg unik.

Du fortæres fordi du utelukker deg selv i avsky
til den sorte ensomhetens fengselsby
fordi du trenger noe du tror ingen vil tilby.

Når du vet det gir mening å tjene og gi
ikke glem å tilgi hvert sekund av din tid.
Det er den største gave ;det gjør andre fri.
Sådan tar du imot andre for det de har inni.

Vi er prester, gudinner og konger
men også hvite, bløte kropper
som smelter sammen ved et ord i et rop
vi gjenkjenner og gjenkaller;
bønnen om kjærlighet som gjennom oss runger.

En uventet felle

Jeg har vært i en felle,men jeg kom opp fra den igår. Fellen er å sammenblande uselviskhet med selvutslettelse. Jeg har vært nedfor fordi jeg savner ekte kjærlighet i livet mitt,og bukket under ved tanken på at jeg ikke lenger vil forvente det. I samme slengen ville jeg oppgi meg selv og bare være til for andre. Jeg oppgav å møte kjærlighet fra andre her på jorda og ble med det samme nedslått i dypt mørke.Dermed kom det opp gamle minner som jeg som barn tolket til å bety at jeg ikke er noe verdt. Det ble ikke så lett å gi kjærlighet da.

Jeg kan ikke lenger innbilde meg å klare å bare gi og ikke motta kjærlighet. Det er ikke hva uselviskhet handler om. Jeg fantaserte om og å sulte meg til døde. Men så fikk jeg masse kjærlighet fra skytsengelen min og det gikk opp for meg at om jeg får kjærlighet fra den kan jeg jo like godt fortjene å få den fra levende skapninger.

Kjærlighet er en tilstand hvor man gir og mottar og begge deler er velsignet. Jeg visste dette med hodet,men likevel klarte jeg å gå i fella. Den fella ligger i oss alle sammen,tror jeg,fordi vi har dette som en kristen arv i oss: "Utslett deg selv og du er en helgen". I virkeligheten er man en falsk martyr.

Det er ikke noe i vegen for å søke kjærlighet (Guds tegn) fra andre selv om noen new-agere liker å tro de kan være uavhengige av andre. Men det tilhører det falske i tiden. Og det er ikke av kjærlighet. Pappa tenker også sånn, fordi han vil ikke skylde noen noe, sier han. Vi er ett i kjærlighet, så hvordan kan man være uavhengig(av kjærlighet)? Om det kommer fra ens indre eller ytre betyr ikke noe.

Jeg vil så visst ikke oppgi håpet om kjærlighetsforening. Man trenger ikke frykte at man nærer noe forgjengelig ved seg selv,fordi ekte kjærlighet nærer ikke det,siden det går rett på sjelen. Jeg tipper sjelen er som et speil hvorved den høye kjærlighet speiles uansett hvor den kommer fra. Speilet vendes opp, ned, ut og inn. Det er bare personlig kjærlighet som bekrefter persona, vårt forgjengelige selv. Og ja, det er det jeg er uinteressert i.

Jeg er lei av alt som bekrefter det lavere enn det ekte nå. Jeg er møkk lei av å se folk ikke ha styr på sin seksualitet slik at de søker avspenning, nytelse etc istedenfor kjærlig forening. Selv har jeg nå fått den under styr så derfor var det mulig å tenke at jeg kunne leve i sølibat og ikke håpe på noe fra noen mer. Seksualenergien er endelig ikke lenger blokkert i det lave, den finner sin veg opp og omkring av seg selv. Takket være jevnlig yoga. Skulderstående og hodestående skal ifølge Dion Fortune få energien opp så den kan brukes til annet enn å søke en utveg i de nedre chakraer. Hun har også en teknikk for transformasjon av energien i boka om sex og ekteskap.

Fullkommen kjærlighet

Nå tenker jeg at å elske noen fullstendig er å elske både pga o'g på tross av på en gang.Om man ikke elsker personens svakheter elskes ikke personen fullstendig. Personen er både mørke og lys i dynamikk, så å kun elske det ene er betinget kjærlighet. Å ha overbærenhet med svakheter er en dyd,men det er ikke kjærlighet i seg selv. Personen elskes pga kjærligheten vi er ett i, og alt elskes; vedkommende elskes fullstendig, og det kan kalles fullkommen kjærlighet, også fordi den ikke har noen grenser og den er er fra en tilstand med frihet.

Kjærlighet er ikke noe man gir,men noe man er i og handler utfra. I kjærlighet finnes ikke frykt og derfor kommer heller ikke sperrene (gjerrighet, sjalusi osv) opp og forkludrer tilværelsen. Kjærlighet i praksis er spontan, viser autentisitet og en naturlig imøtekommenhet. Man ser den andre fullstendig og vil ta del i vedkommendes byrder samt tilby det vedkommende mangler for på dynamisk vis å skape fullkommenhet.

Syndene og frykten for å dø

Før tenkte jeg at syndene oppsto pga en mangel, mangelen på kjærlighet og opplysning/visdom. Det stemmer nok, men nå ser jeg også at de oppstår pga frykten for å dø:

Grådighet kommer av frykten for å dø.
Misunnelse oppstår av frykten for å dø.
Stolthet oppstår av frykten for å dø.
Gjerrighet oppstår av frykten for å dø.
Sjalusi oppstår av frykten for å dø.
Hovmod oppstår av frykten for å dø.
Dovenskap oppstår av frykten for å dø.

Grunnleggende sett, altså.

Når vi er i deres vold er vi ikke nær Gud,og dette manglende nærvær er det som kalles helvete. Vi er utestengt fra Gud og oss selv.

Hva så med vårt begjær? Begjæret er vår lyst til å elske, vår tiltrekningkraft til det guddommelige/ sanne. Det er viktig å ikke misforstå og søke noe annet med det enn det gode og sanne.

Hvordan ser ubetinget kjærlighet ut i praksis?

For å kunne gi det, må man kjenne det grunnleggende behovet i den man står overfor?

En som klager over noe kan noen tro trenger trøst, men hva med oppklaring? (Rense den andres mørke med sitt forståelses lys).
Å jatte med noen man er uenig med er ikke kjærlighet, heller ikke å si ja når man vil si nei. Heller ikke ved å ta på seg andres ansvar, bekymringer eller følelser.

Kjærlighet vil sette fri; fri fra laster, overtro, negativt syn, vrangforestillinger, fordommer, feilinformasjon, stive holdninger,fangenskap i egne følelser eller tankespinn, fri fra autoriteter, dogmer, kunnskap og tillærte handlingsmønstre.Den er også fri fra selviskhet.

Hvordan setter vi andre fri fra disse ting på en klok måte uavhengig av de tillærte oppførselsmåter og utenom å selv være en rollemodell?

Ubetinget kjærlighet er hevet over betingelser som å være snill, lydig/vise respekt for autoriteter etc.
Jesus refset fariseerne og kjøpmennene. De som utnyttet og påla andre byrder.
Byrder bibelen ber oss ta av hverandre.

Når er det klokt å refse? Når ingen åpning for noe annet er der?

Den refs jeg har opplevd har kun vært å få slengt kallenavn. Det gjorde ikke Jesus etter hva jeg vet. Det er jo ikke konstruktiv kritikk. Og er oftest bare projisert svakhet man ikke har overkommet i seg selv.

Konstruktiv kritikk krever omtanke og innlevelse, er derfor kjærlighet i praksis, hvis den er uselvisk fri for stolthet, vel og merke.

Ute av seg for anerkjennelse

Jeg har gang på gang i mitt liv vært ute av meg; avhengig av andre fordi de ikke gir meg det jeg ønsker,nemlig anerkjennelse. Først mamma. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra henne før jeg bare måtte innrømme at anerkjennelse måtte jeg bare gi opp å få. Det tok tid før jeg ville gi opp å få det fordi sorgen ved en slik innrømmelse er stor.Det samme med pappa. Det har vært vanskelig å gi slipp på han også uten først å ha blitt anerkjent. Fordi anerkjennelse er det som setter en fri. Fri fra dem. For i anerkjennelsen elsker de deg som du er,fullstendig. De som ikke finner det andre steder og på det vis kan rive seg løs er det synd på,synes jeg. De er ute av seg konstant,og forferdelig forferdelig triste. Jeg møtte en gang en healermann. Han bekreftet hele meg. Jeg er svært takknemlig for det. Jeg følte meg virkelig elsket.

Når man er vant til å ikke bli anerkjent er det lett å gå i en felle som er å gå inn i en relasjon som er lik den man er vant til. Den uten anerkjennelse. Men Gud kan anerkjenne hver og en av oss slik at vi ikke trenger å anstrenge oss for å bli godtatt av andre.

Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen i det å ville bli godtatt av andre og ikke føle seg fri pga dette motivet.Men det er motivet som er fengselet. Jeg vil at alle skal bli fri til å være seg selv,fordi alle er vakre slik de er, selv om ikke alle vil anerkjenner det. Det er bortkastet tid og sorg å vente å bli anerkjent av mennesker som kanskje ikke anerkjenner seg selv engang og venter på akkurat det samme. Hvordan gi noe man selv søker? La oss gi det andre trenger. La oss anerkjenne hverandre. La oss se bak forsvaret som er skapt fordi de ikke er anerkjent.

Hvem jeg er:

Jeg er guddommelig og valgte å erfare det å være menneske i troen om at jeg ikke ville glemme hvor jeg hørte hjemme. At jeg ikke ville la meg oppsluke av verden men huske himmelen når jeg opplevde verdens trengsel. Jeg vil at mennesket jeg har skal bære preg av himmelen så det kan vise verden at himmelen er en realitet. Ved å tale om erfaringer med himmelen, ved å handle når jeg har glemt egen persona og er uselvisk, og ved å vise livet, som er guddommelig, flyte fritt i årene ved å være autentisk så det stråler ut.

Kjærlighet og glede og liv er ett. Men dette mennesket jeg har fått er ganske stridig mot andres forventninger og krever mye. Jeg tror rett og slett ikke det ønsker å være til for andre hele tida slik det har en forestilling om at det bør være. For det har et begjær etter sannhet og vil tenke,og et ønske om å bli ren. Jeg lar det få det som det vil, og lar det få leve ut de behov som ikke stilner over tid for at hun skal kunne gi slipp på verden etterhvert på alle områder.

Tro som kan flytte fjell

"Hva betyr ordtaket om tro som kan flytte fjell og hvordan flytte det med en tro som et sennepsfrø?

Jeg har ikke kommet fram til noe fullstendig svar. Jeg har kommet til tanken om at man må identifisere/gjenkjenne objektet man vil flytte, og ha kjærlighet/omsorg for det nok til å ville bære det. (Man må ha overbærenhet:)Man må også tro at alt er mulig ved Gud. Om man er sikker på at Gud står bak en, er det ingenting i vegen for å klare noe. For Gud er allmektig og kan bryte sine lovers begrensninger.
Jeg tenker på det jeg kjenner til fra healing. Det fine er sterkere enn det grove og lys letter det tunge mørket. I healing bruker man fin energi (eller er det lys?) til å oppløse det tunge som sitter fast. Mørket må vike for lyset. Det lette overrumpler det tunge. Se bare på barn hvordan de overrumpler de gamle med sin spontane kraft:)

Tankekraft i seg selv holder ikke, tror jeg, for å flytte noe. Man må ha tro på at alt er mulig for Gud, ha viljen på Guds side og ha gått over i kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør at man spiller på lag med Gud. Man overlater det til Gud å løfte med sin kraft.

Gud oppfyller ønsker når du har litt tro og meget tillit. Fjell kan symbolisere noe tilsynelatende uoverkommelig eller noe som ikke beveger seg i livet ditt, som et fastlåst ekteskap for eksempel, som kunne trengt en endring. Har du tillit vil du kunne tenke nytt og få til en endring. 

Det er lurt å ta et skritt tilbake så man ikke blir overveldet av fjellets størrelse og tror det er overhengende fare og mister fokus og tro. Om du får se med Guds blikk kan det som ser uoverkommelig ut i dine øyne ikke virke så stort likevel.

Det kan også bety at tro kan skape store endringer i livet og at Gud fjerner det som blokkerer for deg. Det som er mellom deg og Gud fjerner Gud om du søker kontakt med Ham.

Tillit er det viktige her. For i sitatet om fjellet står det at Jesus sier at om du har tro som et sennepsfrø(altså bare litt tro)vil du kunne si til fjellet: Flytt derfra til dit! Altså er det ikke troen, men tilliten til at Gud gjør resten, som er avgjørende. Du står for den utløsende årsak, men Gud for den grunnleggende og endelige årsaken til at det skjer. Gud skyver den med sin store kraft som er forbundet med vår lille. Slik er det med ånd. Vår ånd er forbundet med den store ånd.

Frihet

Vi skal avidentifisere oss med tankene og tenkeren, med følelsene og det uforløste barnet. Vi er ånd. Vi er ikke kjærlighet heller, slik Jesus forestiller. Vi er ikke sjelen/bevisstheten som rommer, eller lyset som åpenbarer det sjelen rommer. Vi har en sjel med evnen til å tenke og forestille oss ting, til å forstå og til å huske. Men vi er ikke disse verktøy vi kan benytte for å få erfare det vi ønsker å erfare. Det vi ønsker å erfare er det vi trenger å få visshet om for å frigjøre oss fullstendig. Den hellige ånds kraft hjelper oss i dette arbeidet ved å rense oss for det vi vil frigjøres fra, og Jesus ved å åpenbare det sanne og kjærlige som vi vil heve oss opp til og integrere som vårt eget selvs essens.

Uvitende

Ja, jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet: på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har hatt BETINGELSER for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket.
Man må, MÅ, oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Jeg har holdt meg til de som tror på Gud,jeg,og de som har tro på ubetinget kjærlighet. Men alle sentreres om kjærlighet. Vi kan ikke stoppe det uansett hvor selvsentrerte vi er.

Når vi er til for hverandre,
ikke har noe imellom å snakke om-
tenk:det å snakke om Gud, for et hån mot Gud det er,
Gud som er kjærlighet og har kalt oss til å tjene........

-for det er den eneste lykke, det eneste meningsfulle.
Det å tro man må noe, og bør gjøre det man vil, blir en avsporing fra kjærligheten
som er det eneste som bør være mellom mennesker.
Et vennskap handler om å være til for den andre i kjærlighet.
Den nærhet det skaper går rett inn til alt som måtte stå i vegen for kjærligheten i den andre
og får det frem så det kan gjøres noe med;
som å rydde problemer unna, og bekrefte lengsler.

Beviset på at Kjærligheten finnes er (uselviske handlinger fra )en uselvisk holdning.
Å sette seg selv til side og anerkjenne den andre så denne kommer fram med hele sitt vesen. Og så bry seg om at denne skal finne fred og lykke.
Man kan ikke forvente at andre tror ens kjærlighet er ekte om man får betalt for sine tjenester eller forventer den samme kjærlighet tilbake.

Jeg er ingenting verdt. Kjærlighet er det som inngir verdi, som inngir mening.

Å ikke tørre å hengi seg til kjærligheten, det er kjedelig det.
JEG kjedet MEG. Mitt lille selv sto i vegen for min lykke.

Jeg skal nå fortelle min mamma at jeg savner henne og vil ha henne tilbake i mitt liv. For nå vil jeg bry meg om henne.-
Og jeg vil flytte dit jeg drømmer om,men har latt meg stoppe fra å flytte fordi min far bor der. Men jeg vil ikke lenger bry meg om at han ikke klarer å elske meg
fordi jeg vil elske han slik jeg gjorde da jeg var liten og ikke brydde meg om at han ikke elsket meg tilbake, bare jeg fikk elske han.

Og jeg vil spørre andre hvordan det går med dem og være til for å bry meg.

Jeg vil være Guds engel fra nå av og til evig tid.
Tenk jeg har satt betingelser for å bry meg!!! Har Gud noe slikt? Nei. For et forræderi mot Gud.

Gud sa til meg da jeg var 22 og spurte: Gud, hva vil du jeg skal gjøre, hva er meningen?- at jeg skulle gå ut og tjene andre.
Men jeg gjorde det ikke. Det var en ny og skremmende ukjent verden for meg.
Jeg var oppvokst med hevn, latterliggjøring, forakt og kulde. Jeg følte meg skjørt som et strå.
og kunne ikke annet enn å måpe til den forestilling jeg fikk se da Gud fortalte det.

Jeg måtte lege mitt hjerte først-
ikke lenger stoppe blodet fra å renne, så den fjernet giften i årene mine.

Jeg har bedt og fått svar.

Å velge kjærligheten fremfor begjæret

Hva gir livet mening? Om du gjør det som gir livet mening er du der du vil være. Kjærlighet gir livet mening og den er noe man gir andre. De gangene tiden står stille er de gangene vi er nære fordi vi har glemt oss selv og er åpne for kjærligheten som får strømme til andre. Hvordan bli trygge nok til det? Når vi er fri fra vårt lavere selv er vi uklanderlige og det er intet å beskytte siden vi ikke identifiserer oss med kropp, tanker og følelser og hanlingene våre mer. Dermed er vi trygge. Det lavere selv er ikke noe vi kan bli kvitt men heve oss over. Vi må slutte å begjære for egen del og gå over i kjærlighet, som er givende. Hvordan gjøre et slikt skift? Jo ved å innse hvor lite tilfredstillende og hvor meningsløst det er å være selvisk. At stresset vårt er frykten for å ikke være elskverdig nok. Men når er man elskverdig? Jo, når man elsker uselvisk! Grunnen til selviskheten er å ville få kjærlighet på en feilet måte. Å søke kjærlighet for å bekrefte vår personlighet er å være fanget. Å se at å gi kjærlighet er å få, er cluet. Vi er ikke personligheten og det å tilfredstille noe vi ikke er er bortkastet. Om vi gjør det hele livet har vi forspilt vår sjanse på jorden til å utvikle oss til å bli tjenere av det guddommelige. Om vi er selviske og fanget ved identifikasjonen med det lavere selvet er vi åpen for kritikk fordi vi er kritikkverdige. Straks vi avidentifiserer oss trenger vi ikke noe maskeforsvar mer. Når vi hever oss er vi uklanderlige. For om vi kun bryr oss om å gi kjærlighet til andre for å gi de noe verdifullt er vi på den sikre sida; himmelen.

Tjenerinne

Jeg føler meg velsignet. Gud er så god. Å være hans tjenerinne er det fineste som er. Tenk Gud kan ikke utføre gode gjerninger på jorden selv, han er avhengig av mennesker som vil det for å se sin kjærlighet i praksis. Dyr gjør det uten spørsmål, men vi har fri vilje og kan velge å sette oss selv i vegen istedet for å sette kjærligheten fremst. Når vi gjør det Gud gjerne skulle gjort selv blir vi velsignet. Å tjene Gud er å glemme seg selv og hjelpe andre utfra kjærlighet.

Idag tenkte jeg at om jeg skal dø om få timer er det eneste jeg vil rekke å gjøre å gjøre noe for andre.Jeg har vært så ofte opptatt av mitt image når jeg er ute blandt folk. Når jeg heller glemmer hvordan jeg fremtrer og velger kjærlighet blir jeg lykkelig. Man har bare to valg; sitt lavere selv eller kjærlighet. Begjær eller kjærlighet. Velger man det første vil man føler frykt og få et forsvar. Velger man kjærlighet er det intet å forsvare. Det eneste som betyr noe er å tjene og det kan man uansett hva som skjer. Om det blir krig er man likevel lykkelig, fordi man kan tjene andre. Trøste dem, oppbygge dem osv. Gud har fylt meg med så mye lys.

Å få svar og bli bønnhørt.

Jeg tror det er selve engasjementet; den energien man legger i det, som avgjør om en får svar eller ikke
på sitt spørsmål. For det er slik med bønn også; energien du legger i bønnen setter igang noe som gjør at du får svar. Om du virkelig ønsker noe får du det. Spør du uten engasjement, som skjer når man ikke har tro på at det er mulig å få svar på spørsmålet, skjer inget. Det er ingen bomerang som sendes ut, ingen vind i den stillestående lufta. Om man har med seg hele seg i sin bønn er man engasjert nok til at under kan skje. Der du retter ditt spørsmål vil du få svar. Om jeg bare spør ut i lufta vil jeg få svar fra det mentale kollektive felt. Spør jeg til Gud vil jeg få svaret fra det jeg kaller Gud, som er den guddommelige gnist i meg. Om man spør i ren desperasjon eller i glad sterk nysgjerrighet har ikke noe å si. Begge deler er engasjement. Be og du skal få gjelder hver gang. Spør og du skal få svar likeså. Men tro det er mulig. En som ikke tror bare mumler for seg selv i sin bønn. Gud er til å tale med. Naken. Gud vil velsigne deg når du gjør Han kjent for andre. (Eksempel:Da jeg igår tok sønnen min med på å be slik at han hørte hvert ord jeg talte til Gud i kjærlighet fikk jeg straks kontakt med Gud og var fylt med kjærlighet. Idag da jeg takket Gud for Hans kjærlighet takket Gud meg i samme øyeblikk for å ha bragt min sønn inn i en opplevelse av at jeg kommuniserte med Gud.)

Vold

Vold er et problem overalt og handler vel dypt sett om et fortvilet forsøk på å tvinge til seg kjærlighet man ikke tror man kan få på. Og akkurat det er noe alle har gjort. Det er mange måter å gjøre det på.

Noen påstår de ikke har kontroll over sinnet sitt, at det bare svartner for dem. Men enten tillater vi oss å bruke vold eller ikke. Noe i oss sier det er greit ellers hadde vi ikke gjort det.

Jeg tror mye av det som provoserer til vold er basert på misforståelser. Jeg f.eks tolket det at mamma ikke gav meg respons da jeg ville prate, som at hun ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor. Men sannheten er sikkert den at hun ikke forsto meg og er ukonsentrert. Denne misforståelsen ble jeg sint av.

En annen misforståelse jeg har blitt svært fortvilet pga er når jeg ikke har fått respons pga det jeg tolket som feighet. At den andre ikke tørte å være ærlig tok jeg ikke hensyn til.

En tredje gang var da en ikke taklet en konfrontasjon, ikke ville høre, bare gikk. Dette var uforståelig for meg og jeg ble sint og tok det som en personlig fornærmelse, men nå vet jeg at han ble redd for å bli sint på meg.

Jeg misforsto disse gangene fordi jeg trodde andre var som meg selv. Jeg må huske å spørre den andre hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Vi er ikke her for å forandre på andre. Ikke for å tvinge til oss noe heller. Vår maktesløshet er vi bare nødt til å kjenne på. Det er greit å være fortvila og lei seg. Man er ikke svak da. Man er faktisk sterk når man oppgir kontrollen og gir slipp på egenviljen. Når ord ikke når fram er det mange som tyr til vold for å uttrykke seg, men om man heller kjenner på maktesløsheten og oppgir egenviljen vil man lage et rom for at man kan motta en ide' man ikke hadde tenkt på tidligere som en løsning på knuten.

Noen kjemper liksom for livet. Tror de må forte seg, ha kontroll etc. De er redd for å miste noe. Men hva er en redd for å miste?

Alle ufølsomme ord, alle hersketeknikker, det hele er vold om man tenker svart-hvitt. Alt som ikke skjer med kontakt med hjertet er en type vold som opprettholder skjoldet mennesker bærer. Enten er man hjertelig eller så er man det ikke.

Alle har ulik motivasjon til å være gode og sette andre foran seg selv. For meg er det kjærlighet til rettferdigheten som forteller meg at å bruke vold er feil de gangene jeg ikke føler medfølelse, og å ty til vold er vrangen av mitt ideal som er å sette andre foran meg selv. Det er heller ikke rett å ikke behandle andre med respekt.

Det er lett å tenke at den andre er så urimelig at man kan tillate seg å oppføre seg litt dårlig på en eller annen måte.
Det er da det er viktig å ha i bakhodet at vi alle har svakheter og ikke har ansvar for å forandre den andre med en noen form for tvang. Og ikke minst innrømme at vi ikke forstår den andre straks vi oppfatter at vi ikke gjør det, og be om forståelse fra denne eller om det ikke nytter; spørre Gud.

Det er når vi kjenner frykt ved å stå overfor det vi ikke forstår at vi kommer i forsvar og tar i bruk en av de mekanismene vi er vant til å bruke. Om vi kan være oppvakte nok i det øyeblikket vi blir redde/overrasket/provosert etc. kan vi unngå å gå i forsvar eller gi slipp på det forsvaret vi gjenkjenner vi tar i bruk.

For meg har det handlet om tillit til at andre har Gud i seg og vil det gode, sanne og ekte. Om de ikke vil det tilsynelatende, så kan jeg oppnå tillit til at de egentlig vil det. For å forstå andre er man nødt til å sette andre foran seg selv. Har man det som en grunnleggende innstilling kan det også skje at man gjør det.

Offerrollen og ensomhet

Om man er oppvokst med faenskap blir det en del av en. Så det er både og': man er offer og den som gjør andre og seg selv til et offer. Man er destruktiv fordi det er hva man er vant til og oppdratt til. Man må erfare noe annet så man kan se hvor feil det destruktive er. Offere som klager over det de har blitt påført vil jeg høre på hvis de har tro på noe bedre og vil dette. De som klager uten å ville ha forandring derimot vil jeg ikke høre på. De mangler noe for å komme seg ut av det vonde og finne kjærligheten og sannheten inne i seg selv. De er som umodne barn som vil bli tatt vare på. Men jeg har tro på at om andre ikke tar ansvaret for dem fra dem at det er mulig at de etterhvert står opp på egne bein. For noen vil det ta lang tid.

Det kan være forferdelig smertefullt og vanskelig det de har opplevd. Når de må innse at de har den samme ondskap som sine foreldre etc ringer det en bjelle så de tar ansvar for egne følelser og handlinger. Selv om man ikke er like egoistisk og hensynsløs som de en har vært offer for har man egoisme i seg. Den en har i seg selv er den eneste man kan bli fri fra. Og da er man fri til å bry seg om andre. Og ensomhetsproblemet er borte. Det man kan bli fri fra ved egoet, eller kall det gjerne det lavere selv, er disse tankene om at man må ditt og datt for å bli verdig kjærlighet. Disse tankene blir uviktige om man innser at det viktigste i livet ikke er å sikre seg kjærlighet men å gi. At det er ved å gi kjærlighet man er elskverdig.Man er ikke elskverdig når man er pen, flink, smart, rik etc. Man er det når man er til for andre i Guds tjeneste, for å si det med religiøse ord. Jesus sa noe slikt som : det dere gjør for disse minste små gjør dere for meg.Når frykten for ikke å være bra nok til å elskes overvinnes av ønsket om å gi kjærlighet har man vunnet over seg selv.

Et kjærlig hode

Jeg tror ikke det er dumt å utvikle et kjærlig hode fordi i vår utvikling går vi fra det astrale til det mentale (osv). For å gjøre det er vi avhengig av det feminine som tolererer og rommer følelser. Ned i det astrale kan vi motta visdoms lys(maskulint) som river oss løs og løfter oss opp fra dets skygger. Kanskje helvete betegner det å være identifisert med skyggene/det negative? Det oppleves jo som nedrig; man er på et lavt astralt nivå. Er man en filosof (visdomselsker) vil det være naturlig å bli en som tenker, ikke bare for egen del,men for alle.

Det var en ifølge enneagrammet type 5, som kalles hodetypen med hjertet i hodet, som med sin væremåte (omtenksomhet) gav meg ideen om hva jeg ville utvikle. Selv er jeg en følelsestype, som jeg tror du også er Randi, som godt kunne trenge å få struktur og disiplin, som en motvekt til følelseshavet. Det er like mye kjærlighet å tenke for noen som å lytte fant jeg ut, og det passet meg bedre siden jeg har et maskulint intellekt.

Kjærlighet vises i handling for andre uansett i hvilken form den kommer. Det er viktig å se i hvilken form den enkelte hovedsakelig gir sin kjærlighet og ikke forvente at noe særlig kjærlighet kommer på noen annen måte. Ingen av oss er Kristus som kunne gi på alle vis. Det er sårende å bli oppfattet som ukjærlig bare fordi en ikke viste kjærlighet i den form e'n ønsket å se den i. Ja, at kjærligheten i den form en gav den i ikke ble oppfattet som kjærlighet.Jeg hadde i utgangspunktet en evne til å lytte og et ønske om å hjelpe andre. For å ha noe å bidra med av verdi ville jeg altså søke sannheten.

Gud manifistert

Mange new-agere påstår de skaper sin egen verden med sine tanker. Jeg mener Gud hører våre tanker og ønsker som en bønn og oppfyller disse og tilrettelegger slik at våre ønskeforestillinger blir virkelighet. Vi kan ikke dermed skylde på Gud at verden ser ut som den gjør. Den ser slik ut pga våre ønsker, som ikke bestandig er gode. Gud lar de onde tanker bli virkelighet fordi det er vi som velger det. Vi styrer, Gud tilrettelegger.

Gud oppleves som utenfor en selv før man har nådd befrielsen. Om man ser det man ser inni seg eller utenfor har ingen betydning, det betraktes uansett som noe utenfor ens eget selvs rekkevidde. Dette varer så lenge en ikke har smeltet sammen med Gud.
Å kalle seg selv Gud når dette ikke har skjedd synes jeg ikke henger på greip, fordi så lenge man fortsatt er identifisert med jeget og ikke har snudd om på måten å betrakte på, kan man ikke kalle seg Gud uten å tale usant. Først når man har oppgitt seg selv og identifiserer seg med det guddommelige, er det på sin plass å kalle seg, ikke Gud, men guddommelig.

Gud er et mysterium jeg ikke kan løse selv om jeg skulle smelte sammen med Han, fordi Hans innerste vesen vil for alltid være ukjent. Det er det samme med oss. Vårt innerste vesen er like mystisk. Vi kan ikke fatte det vi er med analyser som plukker noe fra hverandre, forbi biter kan ikke være det vi er.

Det er et lite punkt som ikke lar seg røre og bli kjent med i Gud og meennesker. Alt vi vet er hva det stråler ut; kjærligheten i alle dets fasetter ( rettferdighet, toleranse, omsorg, mot osv.). Vi er guddommelige vesener og Gud er også et slags vesen siden han eksisterer. Spørsmålet som vanskelig lar seg besvare er: hva er han for slags vesen? Vi ønsker så veldig noe konkret, noe håndfast. Kanskje det var en av grunnene til at han manifisterte seg gjennom profetene?

Ved utspringet til energien er der intet. Er det ensbetydende med at Gud ikke finnes? Jeg spurte Gud hva han var om han var dette intet, hva det innebar. Først viste han meg et bilde av et bindeledd sto mellom det sorte intet og skaperverket. Dette bindeleddet er hva jeg har lært er helligånden. Så fikk jeg se nærmere, at Hans bevissthet er i det sorte intet og hans kjærlighet kom i form av Jesus. Det er altså via profetene han skaper verden og kan formidle sin kjærlighet. Profetene er Guds personlighet. Gud formidler sin kjærlighet via disse på samme måte som vi formidler kjærlighet via vår.

Barnet først, endelig.

Vi er ikke opplært til å tjene Gud, og derav kommer galskapen: Det er en galskap å ikke kunne glemme seg selv (noe man ikke tør i farlige omgivelser som barn) og det å sette egne behov foran andres, noe man dessverre gjør for å beskytte seg i møte med ondskap/ hensynsløs egoisme. Barn er født gode; de kan glemme seg selv og de voksne kan "hente ut" det gode i dem om de bare har tro på at det finnes der. Barn er gullgruver. Om voksne kun tror det er gråstein der inne vil barnet ikke komme fram med annet heller. Foreldre kan velge å betrakte sønnen sin som Jesusbarnet. Barn er selvsagt heller ikke som blanke lerret. Hvordan kan de komme på spørsmål om de er blanke lerret? Spørsmålene er linket til svarene de allerede har inne i seg.

Vi har ikke rett til å tvinge barn til det det ikke vil. Om vi har det som prinsipp må vi bruke vår kreativitet og empatiske evne for å finne løsninger i hverdagen. Gud gir oss altså mulighet til å utvikle oss,om vi vil. Om vi ikke vil ta hensyn til barnet og heller tvinge gjennom vår vilje går vi glipp av mye. Ikke bare at vi ikke får utviklet evner i større grad,men også hva disse evnene i bruk vil gi oss av erfaringer. Som det å føle nærhet og få forståelse for vårt barn, og oss selv dermed.

Når man får barn blir vi kalt til å sette barnets behov foran egne og å glemme oss selv i stor grad. For mange i vårt samfunn kan dette bli vanskelig, da det er mange hensyn vi føler vi må ta.For meg var det grusomt å bli gravid ved tanken om å miste friheten til å gjøre ting jeg har behov for. Dvs det jeg trodde jeg hadde behov for, som var tvangstrening. Jeg var en avhengig person som ikke klarte å sette hans behov foran mitt tvangstreningsbehov uten at det voldet meg smerte. Jeg kunne ikke ofre treningen min for noe eller noen. Så jeg tenkte prøve ut en mellomløsning hvor begges behov ble tilfredstilt. Jeg var redd det ville bli krig mellom de to viljene, men trøstet meg med at jeg sikkert kunne få til en rettferdig fordeling, at begge fikk vilja si og at vi kom overens hvis jeg bare prøvde. Jeg tenkte det skulle være mulig å tilpasse seg hverandre. Etter tre år gav jeg opp. Jeg så at det ikke gikk fordi jeg synes det ble hjerteskjærende og feil at jeg tvang han med meg da min sterke vilje skulle tilfredstilles. Min rastløshet, som var grunnet i frykten for ikke å bli godtatt om jeg ikke trente og så ok ut, forsvant da jeg omprioriterte. Den tillærte verdien jeg fikk hjemmefra hadde vært viktigere for meg enn den guddommelige verdien; å være god mot andre. Å være bra nok i andres øyne hadde vært viktigere enn å være god i egne øyne og med god samvittighet. Men når jeg fikk dårlig samvittighet var enden på det nær.

Nå har jeg satt hans behov foran mine permanent og jeg kan puste ut.Når han er fornøyd er jeg fornøyd. Når han er førsteprioritet går alt bra for det er øverst han hører hjemme. Da er han medgjørlig fordi han er fornøyd og strekker seg ganske langt for at jeg skal få det bra. Han blir en gullunge når jeg er god.

Endelig klarte Gud å bøye meg og sette meg på plass. Ingen mann har klart det. Det måtte en liten gutt til for å klare å gjøre meg til en voksen kvinne.Idet jeg ikke lenger er destruktiv overfor dette ytre barnet er jeg ikke destruktiv overfor mitt indre barn heller. Istedenfor å løpe vekk fra følelser i tvanstrening føler jeg på dem og er dermed mer nær med sønnen min. Istedenfor å tvinge han gir jeg heller slipp på vilja mi og er kreativ. Nå anser jeg meg ikke som ond mer. Jeg må ikke noe - annet enn å ta ansvaret mitt som mor, og jeg må ikke ha noe utenom det som trengs for å gjøre han glad. Jeg er ikke redd mer fordi jeg klarer å tilpasse meg, endelig. Jeg tar meg tid til å bry meg om hans behov,ikke hva vi burde gjøre. Jeg har lagt vekk tvangstreningen min. Jeg trodde det var viktig å være fri til å få trent tvangsmessig, men det er frihet å slippe å måtte. Det er frihet og gi seg rom til føle det jeg faktisk føler.

Å få barn kan hjelpe oss å skrelle av alt det teite vi har tatt på oss fra vi var barn, og bli naturlig som vårt barn igjen. Gud gir oss Jesusbarnet sitt i de små barna sine. Dette er noe jeg får bevis for stadig vekk. Når jeg takker Gud for noe mens sønnen min hører det, sier han når jeg er ferdig: vær så god!, og smiler,med den største selfølgelighet.

Mønster

Gud setter et preg på oss som vi kan forandre oss pga av. Om dette preget når til bunns som om det gikk gjennom oss som pepperkakeformer i pepperkakedeig slik at det gamle ikke får plass så blir vi nye mennesker. Om vi har fått et vakrere tre så river vi ut det gamle. Eller om vi ser hvor stygt et tre er river vi det ut fordi vi har sett et som er vakrere.

Vi kan rive bort ugress, men vi kan også felle hele trær om de ikke bærer frukt.
Jeg har ønsket å komme dit hvor jeg kan etterleve det å sette andre før meg selv. Dette kan man kalle en høytflyvende tegning i begynnelsen. Så jobber denne tegningen seg nedover og støter på mange forestillinger, tanker og følelser på sin veg som må korrigeres i forhold til idealbildet. Tema som selvutslettelse, grensesetting og egenverdi er eksempler på temaer som vil dukke opp imot dette bildet. Alt må bli riktig justert i forhold til mønsteret. Når mønsteret har nådd ned til den fysiske tilværelsen/første chakra kan det manifisteres i handling. Da er mønsteret integrert fullstendig og kan bli levendegjort.

Foreningen av barnet og den voksne i meg selv.

Jeg har nå funnet ut hvordan den voksne og barnet kan bli ett; nemlig i det de glemmer seg selv. Jeg har tenkt tidligere at barnet i meg søker kjærlighet utenfor seg for å føle seg trygg til å være seg. Og jeg har tenkt at den voksne vil vise kjærlighet til verden bare den blir trygg nok på den indre kilde. Men i virkeligheten søker barnet ikke å få kjærlighet, den søker bare et sted å være det det er; kjærlig. Jeg har skrevet tidligere at den voksne er forfengelig for å vinne kjærlighet, men om barnet har en tillit til at det kan være seg, kan den voksne glemme seg selv. Om "de" glemmer seg selv, dvs; hvis jeg glemmer meg selv i tillit til den ytre verdens grunnleggende godhet og i tillit til Guds kjærlighet, vil de være ett. Jeg vil gi kjærlighet som et barn; spontant, lekende og autentisk.

Er ondskap en sykdom?

Er ondskap en sykdom psykopater har(som ikke har blitt møtt med empati som liten) og som de overfører til barna ved å ikke vise empati selv? Jeg mener at mangel på empati fra omgivelsene som bitte liten gjør en syk på den måten at en ikke utvikler evnen til empati for seg selv og andre. Mangelen kaller jeg sykdom. Det er også hva jeg vil si er roten til det onde. Om man ikke får kjærlighet hvordan da være kjærlig? Vi er kjærlighetsvesener og blir vi hindret i det kaller jeg det kronisk sykdom med forskjellige symptomer.

Jeg reiv opp ondskapens tre med rota i natt. Ved å se hvor den stammet fra, ja,hvilken episode som utløste endringen av mine personlighetstrekk. Jeg tok den verste episoden jeg vet å ha opplevd, den som gjorde sterkest negativt inntrykk, og så etter om jeg har den samme negative tendensen i meg som det den personen hadde i seg. Og det hadde jeg og dermed er det forløst og borte, og jeg føler meg så bra. Den onde rot har grodd i uempatisk jord.

Jeg føler plutselig det jeg har visst jeg manglet hele tida og er endret i stor grad. Jeg er plutselig mild, god, oppmerksom på alt og alle, setter alle andre før meg selv, har omrokkert på prioriteringsrekkefølgen min, rastløsheten, stresset, engstelsen og kjedsomheten er borte. Jeg har det så bra for jeg er endelig KJERNEsunn!:)

Jorda den onde rot har fått feste i er en jord så fattig på empati. Ingen annen jord finnes for ondskapens rot, tror jeg. Og treet og rota er en illusjon og jorda kun en mangel og like fullt uten realitet. Det finnes bare kjærlighet, og mangel på tillit til den. Mangel på tillit er en mangel og derfor ingenting. Mangler du tillit lever du i illusjonens verden; du bygger deg masse dilldall og lever utilfreds. Vi har et valg om å ha tillit til kjærligheten i alle levende vesener hver dag. Mennesker er som gruver du kan utvinne gull om det er det du ser etter i dem. Om du tror de bare har kaldt jern er det ikke annet du vil se heller, fordi da putter du ikke lyset ditt inn i gruven.

Det er handlinger som skal dømmes som onde(, men også hensikt). De som følger en etikk som er psykopatisk; "det er greit å skade andre om det må til for at jeg får det jeg vil ha" tillater seg å utføre onde gjerninger pga denne tanken i bakhodet. Jeg unngår psykopater, you bet!Når det er sagt tror jeg alle har vært fristet til å være overmåte egoististisk som en psykopat noen ganger for å få det de vil. Derfor er det fint de finnes sånn at man får luket ut slike tendenser i seg selv.

Ondskap er en sykdom grunnet en mangel på empati det gror onde handlinger opp fra basert på tanker som har blitt gale pga denne mangel. Alt kan rette seg igjen ved empati som gir rom, og kjærlighetsenergien gir kraft til å snu om på tankene.

Og gjerningsmannen -eller damen (psykopati er likt fordelt mellom kjønn) er i Guds rike ikke dømt,tror jeg, fordi der dømmes man etter om man har gode frukter. Alt det negative og ingen frukter i det hele tatt regnes ikke og derfor står personen bare fattig i møte med Gud og den åndelige verden. Personen dømmes og straffes i denne verden etter sine ugjerninger slik at det ikke blir nødvendig at det gjøres på den andre siden(også). Det er ikke Gud som hiver det dårlige tre på ilden, det er det personen selv som gjør når den innser sin åndelige fattigdom, skyld, sitt savn etter kjærlighet eller hva det måtte være. Jeg tilgir alle psykopater fordi de kan ikke noe for at de ikke fikk empati og det rommet det gir dem til å undersøke sitt indre følelsesliv og handle basert på det det forteller dem. De har ikke grunnlaget som skal til for å være gode. Jeg tror vel ikke akkurat at de får en æresmedalje i himmelen for å være en foraktet person, men jeg tror ikke de får det noe ille når de forlater det fysisk legemet heller.De får det nok bedre enn de noen gang har hatt, og blir ydmyke når de ser hvor arme de selv står og at de elskes tross alt de har gjort. Her på jorden var de de største, på den andre siden blir de de minste. Men alle har sin styrke på visse områder,selvsagt.

Smerte og lidelse er ikke sykdom. Når definisjonen av sunnhet er fravær av lidelse og smerte sukker jeg. Det passer dårlig sammen med den åndelige veg og er basert på verdier som velbehag, trygghet og forutsigbarhet. Når noe ondt springer ut fra negative tanker - man kan kalle vrangforestillinger, siden de er omvendt av de himmelske,- det er sykdom. Ondskap smitter! Om ikke det er sykt vet ikke jeg.

En ond person er ikke besatt av en djevel eller påvirket av satan, men er så opptatt av seg selv at det nærmer seg besettelse. Den største frihet vi mennesker kan få er å være fri fra oss selv.

Å være svært influert av andre som er hensynsløst egoistiske kan også være som en besettelse-
som bringer frem det verste i en, som var man besatt av en djevel.

I møte med ondskap er det en line man må gå på; man må ikke være for sterk så man selv blir ond
og ikke for svak så en knekker under deres makt. Det er her det er viktig at Gud kommer inn og løsriver oss.

Styrke

Noen mennesker forbedrer seg ikke; er negative, nedlatende og kritiserende. Da er man destruktiv om man finner seg i så dårlig selskap, som bryter en ned mer enn det bygger en opp. Å være sterk handler ikke om å tåle det negative, holde ut og finne seg i det. Det handler om å se løsrevet og med hensyn til følelsene sine at dette er noe en ikke finner seg i og unngå det destruktive. Og det sterkeste mennesket ser etter om det negative det finner hos andre er en tendens det har selv. Da vil det ikke føle frykt for det det ser i andre mer fordi det er revet løs fra det i seg selv og dermed er det løsrevet fra det i forhold til sine ytre omgivelser også.

Sennepsfrøet og nåløyet

Sennepsfrøet er omtrent på størrelse med nåløyet. Er det noen forbindelse mellom de? Er det ikke dette frøet av tro/tillit som skal til for å komme gjennom nåløyet? Det er altså troen som fører en gjennom nåløyet.

And when Jesus saw that he was very sorrowful, he said, How hardly shall they that have riches enter into the kingdom of God! For it is easier for a camel to go through a needle's eye, than for a rich man to enter into the kingdom of God.(Lukasevangeliet)

If ye have faith as a grain of mustard seed, ye shall say unto this mountain, Remove hence to yonder place; and it shall remove; and nothing shall be impossible unto you.(Matteusevangeliet)

Empati

Jeg har hatt en minikrise de siste dagene som går ut på at jeg har følt meg overkjørt av sønnen min og
har følt at jeg ikke har nok å stille opp med og ikke har hatt nok avlastning. Etter dager i fortvilelse og samvittighetskvaler, mens han var hos farmoren og farfaren, kom det plutselig til meg idag et påminnende hint:
Ha tro på hans godhet og empati og henvend deg til den (ærlig og direkte). Da kan jeg ta det rolig. Puh! Det funker.

Hvorfor foreldrene mine sviktet

Jeg har lurt på det så ofte og lenge. Jeg har ikke forstått hvorfor. Vel pappa fikk ikke kjærlighet av egen mor, så det er forståelig, men mamma som sier hun hadde så god oppvekst forstår jeg ikke hvordan har hatt samvittighet til det. Hvor er idealene, ansvarsfølelsen og samvittigheten, har jeg lurt på. Jeg spurte derfor Gud, endelig: "Hva kommer det av at de sviktet meg?". Jeg kjente straks en stor håndflate bli lagt på mitt hode, og svaret kom i form av store vinger som ble lagt omkring meg, en på hver side. Jeg kjente kjærligheten fra dem og skjønte da at foreldrene mine sviktet fordi de ikke hadde nok av denne type kjærlighet. Jeg sa videre: "Jeg vil så gjerne bli ren fra hat og sinne pga det jeg har opplevd med forldrene mine". Da så jeg gyldent lys bli satt på mitt hode, og det tok form av en tykk gylden glorie. I kraft av den så jeg i et hellig perspektiv at alt er hellig. Det var vidunderlig og nytt for meg å kjenne denne fine energien av hellighet, og at jeg fikk se fra denne høyde hvor dette hellige var som fortryllende støv i luften.

Jeg har båret nag fordi jeg ikke har skjønt hvorfor de ikke har innrømmet egen utilstrekkelighet, og bedt om hjelp av mennesker og Gud. Jeg tenker nå at selv om de ikke gjorde rett vil jeg gjøre det, og utføre mitt kall. Jeg har kjent på alt det verste i meg og på allverdens ondskap i samme slengen, da det henger ihop. Men under det hele fikk jeg tak i viten og kjærlighet. Den viten og kjærlighet som foreldrene mine ikke hadde koblet seg til (i mangel på innrømmelse av egne feil) og som det onde oppsto i mangel av.

Følgende er et spørsmål Osho har svart på til en mann. Jeg liker det, og jeg trengte å høre det akkurat nå da jeg fant det:
(Ordforklaring: Misintepret=mistyde
interdependence=gjensidig avhengighet
notion=forestilling,begrep)


Through meditating, sometimes I feel like withdrawing from people and going away to be alone so I can really go deep into myself and be independent. But this upsets my girlfriend. What should I do?



You are misinterpreting. You are interpreting interdependence as dependence. That is a wrong notion, and because of that wrong notion, a wrong desire arises: how to be independent. Out of one error another error arises. You cannot be; and if somebody teaches you independence — there are people who teach this — they are teaching sheer stupidity. You are part, you are one with the whole, you are a wave in the ocean.

So the first thing to be understood: I don’t teach isolation, because I don’t teach the ego. I don’t teach isolation, because I want you to leave the ego, and not the world. The world is not the problem. The world is tremendously beautiful; it is pure joy; nothing is wrong in it. Something is wrong in you, not in the world. Drop the wrongness in you; don’t renounce the world. I teach you to celebrate the world, not to renounce it. I affirm life, and affirm it unconditionally.

So, if you want to leave anything, leave yourself. If you want to renounce anything, renounce yourself. And the only way, the only way to renounce oneself is to celebrate. Because whenever you are happy, you are not; whenever you are sad, you are; whenever you are depressed, you are; whenever you are delighting, you are not.

Rett og galt

Situasjoner er alltid nye og folk reagerer så forskjellig utfra humør, karakter etc at det er umulig å forutsi noe sikkert. I nuet er vi løsrevet nok til å skjelne nyanseforskjellene i nesten like situasjoner. Vi kan da også velge å åpne oss for kreativitet og intuisjonens påminnelser om gode råd eller tips om nye løsninger. I nuet er bevisstheten tom og det er derfor vi ofte rømmer fra den eller lar oss frivillig distrahere. Dette krever også mindre energi da det er en sløv tilstand med begrenset bevisshetsrom; en uoppvakt tilstand. Istedet kan vi åpne oss for friske innspill fra vår ånd så det som i en sjakt av lys kan komme inspirasjon.

Vi kjenner til erfaring av konsekvenser for en eller flere lignende handlinger som er noe veiledende, men om vi istedet kun baserer oss på de og er helt til stede i øyeblikket så vi kan ha en mer dyptgripende forståelse for hva som er rett og galt i forhold til situasjonen og de involverte er det enda bedre. Om vi skal bry oss om resultatet av våre handlinger vil vi være opptatt av framtid og derav illusjon. Det skaper stress og tunnelsyn.

Om du selv blir kalt uforutsigbar av andre burde du ta det som et kompliment om det var sagt med forakt aldri så mye, fordi at du er det er et tegn på at du er levende.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer. Kaos vil ta så mye energi fra oss i søken etter trygghet. En viss forutsigbarhet må vi ha for å være i harmoni/balanse og for å kunne glemme oss selv og heve oss opp og skue hva som er sant og hva som er forgjengelig.

Jeg er ikke opptatt av menneskelig myndighets mening om rett og galt, men Guds/Sannheten.Trenger vi kun de åndelige lover og ikke morallover? Jeg mener de kommer fra samme kilde og er i oss alle. Det er viktig at vi følger sosiale lover utfra kjærlighet til dem og ikke som en plikt, mener jeg. Gud gir oss ikke lover for at vi skal følge dem blindt, uten forstand og kjærlighet for det de innebærer. Moral-lover er bra som en ytre bekreftelse av vår indre sannhet. Vi behøver ikke å bli slave av ytre lover, men det er lett å bli det så lenge det er frykt og forfengelighet i oss. Men er vi bevisst blir frykten og forfengeligheten en målestokk vi kan se hva vi trenger å jobbe med utfra utfra.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer.De gode rammene er ideer fra Gud nedlagt av mennesker. Kaos vil ta så mye energi fra oss når vi skal orientere oss praktisk i verden. Men for å føle oss trygge trenger vi ikke en forutsigbar tilværelse/verden der alle følger de samme normer for oppførsel.Har vi indre trygghet er vi løsrevet nok til å ikke bli redde når den ytre verden er truende for vår helse og sikkerhet. (Man kan ikke kalle verden utrygg, det blir feil, siden følelser er i en selv). Det vi trenger er tillit til at vår tilværelse er styrt av kjærlighetens hånd uansett om det føles vondt eller godt det som skjer oss. Det er kanskje kun vår egen karmagjeld/det vi har på samvittigheten som bestemmer hvor trygge vi er på vår fremtid? Jeg ser det slik at de åndelige lover er skapt av kjærlighet på samme måte som morallovene. Og de henger fint sammen da de er basert på det samme.Er ikke alle Guds lover til for å lage stien uten avsporinger og for stort slingringsmonn(les:sjangleplass:)og rett fram til seg?

Høyere bevissthet eller Gud; same heaven! Det er ingen motsetning mellom å være sin egen mester og ha en mester i Gud. Man kan ikke være sin egen mester i forhold til annet enn mennesker likevel. Å stå opp imot Gud eller den høyere bevissthet fornedrer oss jo bare. Love me or lose yourself, kunne Gud ha sagt.

Eudaimonisme, den sunne egoisme

Eudaimonisme (av gr.), lykkemoral, etisk standpunkt som hevder at lykken er det høyeste gode. Denne kan forstås som sjelelig likevekt (Epikur) el. som størst mulig sanselig nytelse (hedonisme).

http://filosofi.no/etikk/egoisme/
Uttale: eudaimonˈisme
Etymologi: av gr. 'lykke'

Store norske leksikon:
Eudaimonisme – filosofi, lykkemoral, velferdsmoral; etisk lære som hevder at det moralsk rette mål for alle handlinger er å fremme lykke (trivsel, velferd) for den handlende selv (subjektiv eudaimonisme) eller for mennesker i alminnelighet (objektiv, universell eudaimonisme).

For eudaimonismen blir gjerne kjennetegnet på en god eller riktig handling at den er lykkebringende. Filosofiske representanter for eudaimonismen er f.eks. Aristoteles og Epikur; dens skarpeste motstander er Kant, som gjør plikten, uansett lykke og velferd, til grunnlag for moralen. I filosofisk språkbruk bør eudaimonisme holdes ut fra hedonisme, den oppfatning at legemlig lyst er det høyeste gode. Se også etikk, hedonisme, utilitarisme (http://www.snl.no/utilitarisme.)og:(http://no.wikipedia.org/wiki/Utilitarismen).Jeg finner eudaimonisme i familie med regelutilitarism:
Utilitarisme (av lat. utilis, nyttig), nyttefilosofi; filos. teori el. lære som hevder at alle handlinger må bedømmes etter sin nytteverdi. Repr. bl.a. J. Bentham og J.S. Mill med slagordet Størst mulig lykke for det størst mulige antall(sitat fra Caplex)og handlinger bedømmes etter moralske normer og man straffer ikke, men forebygger nye kriminelle handlinger. Utdatert er såkalte aktutilitarisme som bedømmer etter handlingenes konsekvenser.(For hvem kan forutsi og bestemme handlingenes konsekvenser?)

Sjekk dette som Steien skriver om egoisme.Veldig bra skrevet. Ikke noe tull eller tomprat.http://egoist.info/rasjonell_etikk.html

Den onde rota

Jeg vil få revet opp den onde rota som består av å tro det er ondskap innerst inne i folk, og når jeg spør meg hvor den kommer fra husker jeg det. Det var en gang jeg opplevde å tolke min mor til å være hensynsløs. Hun sa at vi skulle flytte fra Moss til Oslo og hva jeg måtte mene (da jeg protesterte) ikke betydde noe. Da jeg fortsatte å protestere og argumenterte i forsvar av meg og broren min kastet hun en tung ting etter meg. Jeg husker godt at jeg hørte det klikket inni hodet mitt og jeg skjønte at virkningen muligens ville bli livsvarig. Jeg så det som om hjernehalvdelene delte seg og at broen mellom var knekt.Og jeg sa det full av harme i stemmen til henne også.

Når mødre eller fedre ikke tror på barnets godhet vil den heller ikke vise seg for dem. Om man henvender seg til andre i tillit til deres empati vil de vekke den også. Det er egentlig opp til enhver. Så å kalle noen uempatiske blir feil, for det er hvordan vi selv henvender oss til andre som avgjør hva vi blir møtt med. Min mor henvendte seg på jakt etter medynk ved å klage. Det funka ikke for å oppnå medfølelse når hun ikke gav uttrykk for å ha tanke for andre enn seg selv. Jeg har ofte tenkt at jeg er ukjærlig, uempatisk og uten medfølelse fordi jeg istedet reagerte med irritasjon og protesterte på hennes utsagn opp gjennom tida. Jeg har egentlig ikke før i dette øyeblikk sett at hun manipulerte når hun oppførte seg slik. Hun hadde ikke tillit til at jeg skulle bry meg og derfor manipulerte hun.Og det var med god grunn hun trodde det når hun selv ikke brydde seg om meg. For med tanke kun for sitt egne ønsker var hun smart nok til å fortså at jeg ikke ville bry meg om kun henne. Jeg tenkte på meg selv og lillebroren min (siden hun ikke gjorde det )som begge hadde det bra i Moss og ingen av oss ville flytte til en stor by. Jeg har alltid tenkt at det var mamma som var egoistisk i denne situasjonen, men det er virkelig ikke hele sannheten. Jeg brydde meg ikke så mye om at hun var sliten av å pendle og var kanskje den største egoisten der og da. Og da kommer vi til det som slo meg igår: den som opplever andre som egoistiske i en situasjon er det selv. Begge tviholder på egne interesser og er så fanget av situasjonen at de ser kun en side av saken og kun i svart hvitt, hvor det sorte er pålagt den andre.

En bahaivenn og terapeut har snakket om at vi ALDRI bør reagere. Ordet reagere står for at man agerer i retur på andres oppførsel uten den nødvendige distansen til å bestemme selv hvordan en vil oppføre seg ,- man er fanget i forhold til en annens oppførsel eller følelsesuttrykk.

Jeg tror at jeg reagerte i protest fordi hun ikke gav uttrykk for at hun tenkte på oss i samme slengen. Hun hadde bare tanke for seg selv som et lite barn som ikke har evne til å ha overblikk og ta ansvar for flere enn seg selv.Jeg protesterte nettop de gangene hun var som et barn med kun tanke på seg selv. Jeg ville så gjerne ha en mamma som brydde seg om meg.

I dette tilfelle hvor roten er ond skal treet opp og kastes på ilden. Det er sikkert en lov i universet som trekker en person til å bli egoistisk i møte med en egoist.
Vedkommende e'r ikke en egoist selv om motparten ser det slik når skyggen av dem selv er kastet ut på den andre- skyggen som dekker blikket for den andre og det det innebærer. Nei, de bare ivaretar den part som ikke er ivaretatt for å skape den helhet Gud ønsker. Å bare bry seg om seg selv er barnaktig fordi det overlater til den andre å ta seg av helheten. Om dette protesteres mot viser det seg en egoist. Aksepteres dette, f.eks i tilfeller der den barnaktige faktisk er et lite barn,vil den andre ta vare på begge og ikke kun seg selv.

Jeg har tenkt ofte at jeg reagerer på svakhet men har ikke kommet til en beskrivelse av hva jeg mener med det. Nå vet jeg det:)Det er svakheten av å ikke ta ansvar og det å ikke takle konfrontasjoner på redelig vis. Da mamma var i konflikt med andre kom hun til meg med sitt syn på saken som ikke innebar omtanke for den andre part. Jeg gidder ikke å ta den andre i forsvar fordi hun selv ikke gidder å bry seg om begge parter i en konflikt. Hun ønsker kanskje der og da at jeg kun har omtanke for henne, men det kunne hun bare glemme. Modne mennesker har omtanke for alle involverte i en sak! Hva som får noen og ikke alle til å bruke tankevirksomheten sin på andres ve og vel og ikke bare sitt eget er et annet spørsmål:) For det lurer jeg på pga mamma og pappa som begge ikke ville ta rollen som foreldre. Hm,jeg tror det handler om å være fanget av "verden" og de dertil skapte "behov". Behovet for å fenge andre innbærer en haug med andre behov. Under behovet for å fenge ligger et barn som ønsker omsorgen den voksne delen av det ikke gir fordi den er opptatt av å fortjene kjærlighet fra andre.

Å tilgi og tolke andre negativt.

Vi kan ikke forstå et menneske og det vi kaller ugjerning med fornuften/hjernen. Hjernen kan ikke gripe sannheten om et annet menneskes indre på en helhetlig måte. Hjertet må være med. Men hjertet er stengt om man ikke har tillit til den andre og tror den negative fortolkning av den andre pga en den såkalte ugjerning er sann. Negative tolkninger av andre kan aldri være sanne. De er alltid overfladiske og uempatiske,- de er gjetninger. Så for å tilgi må man ha tillit så hjertet kan være med slik at man kan skue sannheten om den andre. Vi må altså ha tillit til at ugjerningen ikke skyldtes noe ondt i den andre for å få se hva som faktisk var grunnen og den utløsende årsak.

Å ikke tilgi er mer ondt enn å gjøre noen vondt som ikke var i hensikt om å skade. Det er å putte noen inn i et skap av skyld hvor de kanskje må stå resten av livet.

Troen på at vi innerst inne er onde er en dyp rot i meg jeg ikke tror på men som sitter der likevel og jeg banner på at den gjør det i dere også. Hvor pokker kommer den fra? Det er det verste vi noengang har fått innplantet og det er ren og skjær galskap som kommer ut av det. All galskap og faenskap kommer fra den stammen og rota i oss. Når jeg bare får opp den rota tror jeg under vil skje.

Reinkarnasjon i et Bahaiperspektiv.

But let us return to our subject. In the Divine Scriptures and Holy Books "return" is spoken of, but the ignorant have not understood the meaning, and those who believed in reincarnation have made conjectures on the subject. For what the divine Prophets meant by "return" is not the return of the essence, but that of the qualities; it is not the return of the Manifestation, but that of the perfections. In the Gospel it says that John, the son of Zacharias, is Elias. These words do not mean the return of the rational soul and personality of Elias in the body of John, but rather that the perfections and qualities of Elias were manifested and appeared in John.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 286)

A lamp shone in this room last night, and when tonight another lamp shines, we say the light of last night is again shining. Water flows from a fountain; then it ceases; and when it begins to flow a second time, we say this water is the same water flowing again; or we say this light is identical with the former light. It is the same with the spring of last year, when blossoms, flowers and sweet-scented herbs bloomed, and delicious fruits were brought forth; next year we say that those delicious fruits have come back, and those blossoms, flowers and blooms have returned and come again. This does not mean that exactly the same particles composing the flowers of last year have, after decomposition, been again combined and have then come back and returned. On the contrary, the meaning is that the delicacy, freshness, delicious perfume and wonderful  289  color of the flowers of last year are visible and apparent in exactly the same manner in the flowers of this year. Briefly, this expression refers only to the resemblance and likeness which exist between the former and latter flowers. The "return" which is mentioned in the Divine Scriptures is this: it is fully explained by the Supreme Pen [Bahaullah] in the Kitáb-i-Íqán. Refer to it, so that you may be informed of the truth of the divine mysteries.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 287)

Have faith, not cling in insecurity as a victim.

You must have faith enough to not cling desperately for a healing answer. When you are clinging you occupy the room in which the spirit will take place.
And you must not expect anything either. When the desperate person gives up, the spirit will come by to visit. You do not have to have much faith, a little breath is enough, but that little breath of spirit is necessary to make the holy spirit connect with you. Hm, that may be the reason why people who didn't have a faith in their childhood have difficulties coming in contact with the spirit; they don't have any idea what it feels like!


Anyway; A question to God is like a swirling spiral who has to come through to Him, penetrate Him- throughout the universe- and it catches the spirit with its "arms". The word pentacles comes to my mind, I have no idea what it means. Jesus said to me today that you receive the answer to your question when you let go of expecting it to come. It's true. That is always what happens to me. I get it the minute I let go of the question. I guess the question is free to reach God that way.

Drøm

Da jeg var havveis i søvne i natt,drømmende og i ferd med å sovne ordentlig, våknet jeg fra dvalen fordi jeg fant drømmen innmari dum. Jeg så at mannen(min indre mann) var iferd med å kjøre i forvegen til målet/Gud og så ba han dama komme etter mens han hastig satte seg i bilen og var i ferd med å kjøre raskt avgårde.Jeg fikk stoppet han og tenkte at det lureste må være,om de skal til Gud sammen, at de forenes der og da på stedet. Jeg fikk de til å klemme hverandre, og da skjedde det noe; jeg begynte å gråte. Jeg lærte noe. Jeg er så dum; jeg haster på veg til Gud/målet uten å ha med meg følelsene mine. Har man med følelsene sine trenger man ikke dra noe sted. Gud er her og nå på stedet.

Enlightenment is not a dead end.

Enlightenment is not a dead end. I do believe,though, that the enlightenment can be everlasting no matter what (wise things) you do. If we have tasted total freedom and love, what is stopping us from getting to the point of permanent freedom? One thing, that includes a lot of things, is to make every part of us to want this as much as our hearts does. Another is the fear of death. The third is the fear of what other people might do out of envy and hatred.The last two are linked together in a way.

The first might take a long time to attain.(I am speaking for my self now. I don't know how long time the saints had to use on this issue.) The second doesn't have to take so long if one is lucky enough to feel pain enough to see death as a relief. The third is a tricky one. I think the fear of others' envy is just a misplacement.One can happily share the love to anyone no matter what. One who can take part of the light/love/ freedom you radiate will not hate you but enjoy the love. The one who thinks that this love is something he can have and to hold have misunderstood.

One may think there is something one self must do to achieve enlightenment. Really there isn't, because "I" am the one who must die. And to be able to let go of this "I" I have to find myself free and unidentified with it.And from that view I see that "I" is just an illusion. Then I can let go of it as I would do with a worn wool jacket on a mid-summers day.

So all parts of us must want to come to the same goal to reach it.The child in me and the grown-up part both seek God but for different reasons! The child seek love to be free ,and the grown-up wants to give love, unfortunately, I first thought, but when I asked: how is it possible to come to the goal, then? Jesus said/showed me that the child could believe in the love in others!
That way the child can feel free in the love,and the grown up could give by believing people want to receive the freedom/love. Is it so that the child is seeking love to mirror it? By that I mean; do the child want to show the creation/it self in it's pure form? And the grown-up wants to give the child the love the child can show it self in? The love is like light,like a mirror one can see ones true self in,or what?

C.Bosseron; min yndling for tida. Se så vakkert:

Kay Nielsen

Solens lys, intellektets lys og det guddommelige lys!

Solens lys har ingen forstand eller bevissthet. Dets oppgave er å synliggjøre tingene i verden. Uten intellektets lys ville de fysiske øynene være til ingen nytte, for det er med dette lyset vi forstår hva som utgjør tingenes sjarm og som gir oss kunnskap og forståelse. Intellektets lys er født av det guddommelige. Det setter oss i stand til å forstå og erkjenne alt som eksisterer, men det er bare det guddommelige lys som kan gi oss syn for de usynlige ting og gjøre oss istand til å se sannheter som først vil bli synlige om tusener av år. Det var det guddommelige lys som gav profetene evnen til ås e to tusen år i forvegen hva som skulle skje. Det var ved dett lys Moses kunne se og forstå dem guddommelige åpenbaring og høre den guddommelige røst som talte til han fra den brennende busk.(2 mosebok,3:2).
Dette lyset kan sammenlignes med et speil som reflekterer alt som står foran det. Slik viser dette lyset vår ånds øyne alt som eksisterer i Guds rike og får tingenes virkelighet til å bli synlig. Ved hjelp av dette strålende lys er all åndelig fortolkning av de hellige skrifter blitt åpenbart, de skjulte ting i Guds univers er blitt tydelige for oss, og vi har fått kraft til å forstå den guddommelige hensikt med mennesket.

En smule forkortet tekst av Abdul Baha fra ca 1913(Bahaullahs sønn)

Å motta eller ta

Å motta eller ta livet

Fant noe kuult i boka "dugdråber på den åndelige vej" av Ebbe Sørensen jeg vil dele (jeg har gjort et forsøk på en oversettelse fra dansk som ikke ble perfekt):

Det eneste som hindrer oss i å nyte livets gave er vårt begjær etter det livet ikke gir oss.

Det må skjelnes mellom å motta og ta. Å ta eller å forsøke å ta livet er en livsform hvor personligheten selv ønsker å bestemme livsforløpet gjennom sitt begjær. Når så begjær og ønsker ikke tilfredstilles klager personligheten og avskjærer seg dermed fra å motta alt det livet ellers tilbyr.

Å motta er ikke å vente passivt på at noe skal vise seg. Det er i høyeste grad en aktivitet. Men der begjæret styrer er det ønske om personlighetens vekst som er bærende, mens det mottakende menneskets aktiviteter er bestrebelser på å få øye på Guds vilje.

Når vi henfaller i mismot over at vi ikke får ditt eller datt gjelder det å fortest mulig spørre seg:hvem er det som er mismodig? Stiller man dette spørsmål intenst nok vil man få øye på en egoist. Neste skritt blir å spørre: hvor er den som påkaller Guds vilje? Stilles dette spørsmål intenst nok vil egoisten tones ned og det høyere Selv begynne å virke og vende sjelen så den ser hva den har.

Mine tanker: Jeg vil legge til:ikke si gripe men motta! Det er fånyttes å forsøke å begripe hva som skjer med hodet. Bedre er det å i stedet bare ta imot inntrykk og la intuisjonen fortelle hva Gud vil med det. Prøver man å gripe verden og putte den inn i hodet for å forstå, vil synet av tilværelsens helhet ikke oppnåes. Fordi den kan ikke begripes, kun mottas av intuisjonen. Fordi helheten er der oppe hvor tanken ikke når.

Styrke og svakhet

Jeg fikk i lang tid prestasjonsangst nærmest av idealet: bringe Gud ned på jorda. Det er greit det når tida er inne men først må man finne Gud og bli kjent med Han. Slik jeg ser det gikk jeg inn og da jeg hadde lært masse på vegen og kommet helt inn ble jeg møtt av himmelen med: ok, og nå skal du ut igjen og dele det du har lært. Da jeg var ute føltes det meningsløst i begynnelsen fordi jeg til nå hadde funnet mening i å lytte inn, og ikke på andres behov. Igjen sa Gud: "det er tiden for å tjene andre nå". Disse ord må komme når de passer. Man må finne "jording" i Gud før man kan bringe Han ned på jorda:) Når man tjener andre skjer det i en sammenheng med Gud mens man glemmer seg selv uten å være selvutslettende.

Vi kan ikke være separert fra Gud men vi kan føle at noe er i vegen. Og grunnen til det kan vi gjøre noe med.

For å unngå at vi skal føle at noe er i vegen har Gud gitt oss bud, et kall og en samvittighet. Holder vi oss til disse tre veiledninger har vi ikke noe i vegen som plager oss og hindrer oss i å elske.

Jeg har et svart hvitt syn på styrke og svakhet. Er styrke eller svakhet istedet situasjonsbestemt? Jeg har aldri tenkt på styrke og svakhet i forhold til situasjoner, kun som noe i mennesket isolert sett. Men det er utrolig hva som kommer ut av oss når det gjelder. I nye situasjoner kommer egenskaper fram vi ikke ante vi hadde. Så ER vi ditt og datt? Er vi svake og sterke på visse ting? Eller er det slik at vi er vant til å bruke visse egenskaper og derfor identifiserer oss med dem og av den grunn tror at vi ikke har andre egenskaper like sterkt? Både- og? Siden de vi bruker mest blir bedre utviklet og lettere tilgjengelige? Jeg har blitt så overrasket over meg selv at jeg vet neimen ikke om mitt syn: "vi har visse sterke egenskaper og andre som ikke er så sterke" stemmer. Det som bestemmer hvilke egenskaper jeg bruker er min egen vilje: Har jeg lyst eller ikke? Det er spørsmålet.har jeg lyst er jeg åpen og da kommer det som trengs til uttrykk. Dydene henger jo sammen. Tar vi fram e'n dyd i kjærlighet til andre er de andre der tilgjengelig. Men er de fremme i like stor grad? Det vil jeg vite.

Samlet sett så trenger vi alle der de passer best, utfra deres styrke har jeg tenkt. Og deres svakhet/mangler er tomme hull som ikke synes i enhetsperspektivet. Ikke rart vi er her på jorda. Her synes svakhetene våre slik at vi kan se hva vi trenger å jobbe fram.