Have faith, not cling in insecurity as a victim.

You must have faith enough to not cling desperately for a healing answer. When you are clinging you occupy the room in which the spirit will take place.
And you must not expect anything either. When the desperate person gives up, the spirit will come by to visit. You do not have to have much faith, a little breath is enough, but that little breath of spirit is necessary to make the holy spirit connect with you. Hm, that may be the reason why people who didn't have a faith in their childhood have difficulties coming in contact with the spirit; they don't have any idea what it feels like!


Anyway; A question to God is like a swirling spiral who has to come through to Him, penetrate Him- throughout the universe- and it catches the spirit with its "arms". The word pentacles comes to my mind, I have no idea what it means. Jesus said to me today that you receive the answer to your question when you let go of expecting it to come. It's true. That is always what happens to me. I get it the minute I let go of the question. I guess the question is free to reach God that way.

Drøm

Da jeg var havveis i søvne i natt,drømmende og i ferd med å sovne ordentlig, våknet jeg fra dvalen fordi jeg fant drømmen innmari dum. Jeg så at mannen(min indre mann) var iferd med å kjøre i forvegen til målet/Gud og så ba han dama komme etter mens han hastig satte seg i bilen og var i ferd med å kjøre raskt avgårde.Jeg fikk stoppet han og tenkte at det lureste må være,om de skal til Gud sammen, at de forenes der og da på stedet. Jeg fikk de til å klemme hverandre, og da skjedde det noe; jeg begynte å gråte. Jeg lærte noe. Jeg er så dum; jeg haster på veg til Gud/målet uten å ha med meg følelsene mine. Har man med følelsene sine trenger man ikke dra noe sted. Gud er her og nå på stedet.

Enlightenment is not a dead end.

Enlightenment is not a dead end. I do believe,though, that the enlightenment can be everlasting no matter what (wise things) you do. If we have tasted total freedom and love, what is stopping us from getting to the point of permanent freedom? One thing, that includes a lot of things, is to make every part of us to want this as much as our hearts does. Another is the fear of death. The third is the fear of what other people might do out of envy and hatred.The last two are linked together in a way.

The first might take a long time to attain.(I am speaking for my self now. I don't know how long time the saints had to use on this issue.) The second doesn't have to take so long if one is lucky enough to feel pain enough to see death as a relief. The third is a tricky one. I think the fear of others' envy is just a misplacement.One can happily share the love to anyone no matter what. One who can take part of the light/love/ freedom you radiate will not hate you but enjoy the love. The one who thinks that this love is something he can have and to hold have misunderstood.

One may think there is something one self must do to achieve enlightenment. Really there isn't, because "I" am the one who must die. And to be able to let go of this "I" I have to find myself free and unidentified with it.And from that view I see that "I" is just an illusion. Then I can let go of it as I would do with a worn wool jacket on a mid-summers day.

So all parts of us must want to come to the same goal to reach it.The child in me and the grown-up part both seek God but for different reasons! The child seek love to be free ,and the grown-up wants to give love, unfortunately, I first thought, but when I asked: how is it possible to come to the goal, then? Jesus said/showed me that the child could believe in the love in others!
That way the child can feel free in the love,and the grown up could give by believing people want to receive the freedom/love. Is it so that the child is seeking love to mirror it? By that I mean; do the child want to show the creation/it self in it's pure form? And the grown-up wants to give the child the love the child can show it self in? The love is like light,like a mirror one can see ones true self in,or what?

C.Bosseron; min yndling for tida. Se så vakkert:

Kay Nielsen

Solens lys, intellektets lys og det guddommelige lys!

Solens lys har ingen forstand eller bevissthet. Dets oppgave er å synliggjøre tingene i verden. Uten intellektets lys ville de fysiske øynene være til ingen nytte, for det er med dette lyset vi forstår hva som utgjør tingenes sjarm og som gir oss kunnskap og forståelse. Intellektets lys er født av det guddommelige. Det setter oss i stand til å forstå og erkjenne alt som eksisterer, men det er bare det guddommelige lys som kan gi oss syn for de usynlige ting og gjøre oss istand til å se sannheter som først vil bli synlige om tusener av år. Det var det guddommelige lys som gav profetene evnen til ås e to tusen år i forvegen hva som skulle skje. Det var ved dett lys Moses kunne se og forstå dem guddommelige åpenbaring og høre den guddommelige røst som talte til han fra den brennende busk.(2 mosebok,3:2).
Dette lyset kan sammenlignes med et speil som reflekterer alt som står foran det. Slik viser dette lyset vår ånds øyne alt som eksisterer i Guds rike og får tingenes virkelighet til å bli synlig. Ved hjelp av dette strålende lys er all åndelig fortolkning av de hellige skrifter blitt åpenbart, de skjulte ting i Guds univers er blitt tydelige for oss, og vi har fått kraft til å forstå den guddommelige hensikt med mennesket.

En smule forkortet tekst av Abdul Baha fra ca 1913(Bahaullahs sønn)

Å motta eller ta

Å motta eller ta livet

Fant noe kuult i boka "dugdråber på den åndelige vej" av Ebbe Sørensen jeg vil dele (jeg har gjort et forsøk på en oversettelse fra dansk som ikke ble perfekt):

Det eneste som hindrer oss i å nyte livets gave er vårt begjær etter det livet ikke gir oss.

Det må skjelnes mellom å motta og ta. Å ta eller å forsøke å ta livet er en livsform hvor personligheten selv ønsker å bestemme livsforløpet gjennom sitt begjær. Når så begjær og ønsker ikke tilfredstilles klager personligheten og avskjærer seg dermed fra å motta alt det livet ellers tilbyr.

Å motta er ikke å vente passivt på at noe skal vise seg. Det er i høyeste grad en aktivitet. Men der begjæret styrer er det ønske om personlighetens vekst som er bærende, mens det mottakende menneskets aktiviteter er bestrebelser på å få øye på Guds vilje.

Når vi henfaller i mismot over at vi ikke får ditt eller datt gjelder det å fortest mulig spørre seg:hvem er det som er mismodig? Stiller man dette spørsmål intenst nok vil man få øye på en egoist. Neste skritt blir å spørre: hvor er den som påkaller Guds vilje? Stilles dette spørsmål intenst nok vil egoisten tones ned og det høyere Selv begynne å virke og vende sjelen så den ser hva den har.

Mine tanker: Jeg vil legge til:ikke si gripe men motta! Det er fånyttes å forsøke å begripe hva som skjer med hodet. Bedre er det å i stedet bare ta imot inntrykk og la intuisjonen fortelle hva Gud vil med det. Prøver man å gripe verden og putte den inn i hodet for å forstå, vil synet av tilværelsens helhet ikke oppnåes. Fordi den kan ikke begripes, kun mottas av intuisjonen. Fordi helheten er der oppe hvor tanken ikke når.

Styrke og svakhet

Jeg fikk i lang tid prestasjonsangst nærmest av idealet: bringe Gud ned på jorda. Det er greit det når tida er inne men først må man finne Gud og bli kjent med Han. Slik jeg ser det gikk jeg inn og da jeg hadde lært masse på vegen og kommet helt inn ble jeg møtt av himmelen med: ok, og nå skal du ut igjen og dele det du har lært. Da jeg var ute føltes det meningsløst i begynnelsen fordi jeg til nå hadde funnet mening i å lytte inn, og ikke på andres behov. Igjen sa Gud: "det er tiden for å tjene andre nå". Disse ord må komme når de passer. Man må finne "jording" i Gud før man kan bringe Han ned på jorda:) Når man tjener andre skjer det i en sammenheng med Gud mens man glemmer seg selv uten å være selvutslettende.

Vi kan ikke være separert fra Gud men vi kan føle at noe er i vegen. Og grunnen til det kan vi gjøre noe med.

For å unngå at vi skal føle at noe er i vegen har Gud gitt oss bud, et kall og en samvittighet. Holder vi oss til disse tre veiledninger har vi ikke noe i vegen som plager oss og hindrer oss i å elske.

Jeg har et svart hvitt syn på styrke og svakhet. Er styrke eller svakhet istedet situasjonsbestemt? Jeg har aldri tenkt på styrke og svakhet i forhold til situasjoner, kun som noe i mennesket isolert sett. Men det er utrolig hva som kommer ut av oss når det gjelder. I nye situasjoner kommer egenskaper fram vi ikke ante vi hadde. Så ER vi ditt og datt? Er vi svake og sterke på visse ting? Eller er det slik at vi er vant til å bruke visse egenskaper og derfor identifiserer oss med dem og av den grunn tror at vi ikke har andre egenskaper like sterkt? Både- og? Siden de vi bruker mest blir bedre utviklet og lettere tilgjengelige? Jeg har blitt så overrasket over meg selv at jeg vet neimen ikke om mitt syn: "vi har visse sterke egenskaper og andre som ikke er så sterke" stemmer. Det som bestemmer hvilke egenskaper jeg bruker er min egen vilje: Har jeg lyst eller ikke? Det er spørsmålet.har jeg lyst er jeg åpen og da kommer det som trengs til uttrykk. Dydene henger jo sammen. Tar vi fram e'n dyd i kjærlighet til andre er de andre der tilgjengelig. Men er de fremme i like stor grad? Det vil jeg vite.

Samlet sett så trenger vi alle der de passer best, utfra deres styrke har jeg tenkt. Og deres svakhet/mangler er tomme hull som ikke synes i enhetsperspektivet. Ikke rart vi er her på jorda. Her synes svakhetene våre slik at vi kan se hva vi trenger å jobbe fram.

Innadvendthet

Jeg har vært en stor dustemikkel. Jeg har tenkt at det å være innadvendt og dermed ikke-givende og aktiv i verden har vært noe å skamme seg over fordi jeg har bare sett det positive ved det for andres skyld på lang sikt og ikke her og nå. Jeg har vært dum,altså. Ikke himle med øya nå:) Jeg har ikke sett at innadvendthet er et mørke av åpenhet/mottakelighet for inntrykk både fra den indre og den ytre verden samtidig, og at denne åpenheten, selv om den ikke er en ressurs, er en gjenkjennelses-, bekreftelses- og anerkjennesesmulighet en kan bruke i møte med andre og seg selv(sitt indre). Det er dager vi vil snakke og det er dager vi vil høre.Begge dager er like verdifulle. Å se at alt kan brukes til noe positivt er en stor glede og befrielse.

I denne innadvendte fasen er man mer følsom og lyttende,som sagt. Da er det lett at man merker indre smerte fra ubearbeidede ting som presser på. Gi deg selv det rommet alene til å lytte til dette. Det er dette du oppfanger i denne periode du har å gi når den utadvendte perioden finner sted. Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg har villet lytte inn og ikke villet gi øre og øye ut til andre om det ikke er noe viktig, men om noen skulle ha blitt sure så kunne jeg bare på en måte ha forklart at jeg er i gruven og henter edelstener. At den ene vil inn i seg selv er ofte konfliktskapende i nære forhold om den andre ikke kan forstå behovet og/eller vil ha oppmerksomhet uansett andres behov.

Alt i skaperverket bølger i sammentrekning og åpenhet, igjen og igjen. Musklene, pusten, bølgene. Jeg har tenkt at man er sammentrukket når man er innadvendt, men det er det motsatte som er sant. Er man åpen er de da man er dypt inne i seg selv. Når man er sammentrukket er man mer overfladisk i ens møte med verden. Åpenheten er feminint og ikke vært like verdsatt i samfunnet vårt før nå. Dette har derfor ikke blitt fokusert på i samme grad for å finne det positive det innebærer.

Å sette andre på plass

Gud tvinger ikke sitt lys på noen i mørke.

Jeg pratet med Eirik Myrhaug og sa til han at jeg så gjerne vil se gjennom alt (det dumme og onde) mørket og bare se den bakenforliggende kjærligheten. Han sa noe rart. Han sa: "Å se med kjærlighet på andre". Det er jo å å gripe det hele an på motsatt måte, nemlig at jeg ikke skal se etter kjærligheten i andre når jeg vil elske dem,men se på dem med min, for da treffer min deres og dermed kommer den tilsyne!! Unnskyld meg at jeg er treig og dum,altså. Jeg begynte ikke på dette livets skole med kjærlighet,akkurat, så tilgi meg for å være treg.:):)Hadde jeg bare forstått hvorfor personen(som er nedlatende) er redd. Jeg tror at det er vanskelig å la være å bli sint når man ikke kjenner personens beveggrunner. Men etter en slik episode der man blir sint kan man finne ut hva det er som ligger til grunn og som gjør personen redd. For når jeg vet hva det er hisser jeg meg ikke opp mer. For eksempel er det vanskelig å ikke bli sint når en hører søstera si snakke masse stygt om ens far. Men når jeg får vite at grunnen er at han har mobbet henne er det mulig å ikke bli sint. Jeg lurer på om jeg blir sint på de jeg ikke er så glad i lettere enn dem jeg bryr meg veldig om. Ja,det et er slik. Man holder seg for god til å bli sint på de man respekterer høyt.

Jeg vil unngå dårlig selskap. Noen mennesker er jeg snill sammen sammen med, viser jeg respekt osv. Det er bedre å omgås dem enn de jeg blir sint og respektløs sammen med. Det er selvsagt ikke noe svart hvitt her. Jeg kan også si ting som ikke er pent når jeg er sint,men det jeg ikke kan tåle er når noen ikke legger merke til at de har vært ekle fordi de har en annen standard av mangel på idealisme,ikke ser feil hos seg selv og aldri sier unnskyld. Jeg er dritt lei av slike fordi det har ført til at det er jeg som må bære alt ansvar selv,og det gidder jeg ikke mer. Jeg begynner å skjønne mer og mer fullstendig at jeg ikke har ansvar for andres utvikling,men er fri til å bry meg når jeg føler meg kallet og om en hånd strekkes ut til meg. Med denne friheten vil jeg nok bli mer ydmyk også,fordi jeg ikke føler dette presset jeg har pålagt meg om å hjelpe folk fri fra fordommer og mørke. Jeg tror andre er som meg og vil ha lys på mørket sitt og bli motsagt når en fordom viser seg. Glemmer at de ikke er det. Jeg er overbevist om at alle innerst inne vil bli motsagt når de sier noe andre finner ulogisk etc. Men som Jesus bl.a sa til meg en gang: Det du blir irritert av å si skal du ikke si. Så om jeg ikke klarer å ha overbærenhet skal jeg holde munn. Fordi er jeg sint vil mange være mer opptatt av at jeg er sint enn det jeg sier. Jeg skal passe min sti og la andre passe sin så godt jeg kan. Og snakke kun når øret er åpent.

Om vi slutter å «gi hjelp»til de vi mener trenger det ved å dytte det på dem frigjør det krefter til å være rollemodell isteden. Noen synes det er lettere å forholde seg til fordi det blir mindre direkte. Vi mennesker liker ikke å bli rettet på,men beundre, trakte etter og og bli lik det vi beundrer. Vi vil ha øye mot det vakre, det gode og sanne. Ikke få pekefingeren på det usanne, stygge og onde.

Jeg har etter gjentatte diskusjoner ikke blitt sikker på hva jeg mener er riktig om følgende: Er det riktig å sette andre voksne på plass eller ikke? Er det riktig å kritiserer eller ikke?. Men jeg har ment e'n ting hele tida. Nå er jeg sikker. Det er ikke riktig. Jeg vet grunnen til at ihvertfall jeg har gjort det med mine nærmeste.( Folk jeg ikke kjenner synes jeg det er helt feil å snakke til rette. Ja,svært uhøflig).Og det er at jeg har forsøkt å oppdra dem til å være ansvarlige voksne som kan ta vare på meg. Det begynte med mamma. Pappa kunne jeg ikke si noe til siden han hadde stukket av fra sitt foreldreansvar bokstavelig talt . Men mamma som heller ikke ville være mammaen min prøvde jeg å oppdra for min egen og min mye mindre bror sin skyld. Det ble et mønster som varte og varte for hun våknet aldri opp til sitt ansvar. Fordi jeg ikke har fått den omsorg jeg har trengt har jeg forsøkt å oppdra de guttene jeg har vært sammen med også, om de ikke har ønsket å ta en faderlig holdning til meg. Jepp. Så det er greit å bli klar over. Jeg har visst det, men jeg har ikke vært fullstendig klar over det bestandig. Noe jeg aldri kan bli vant til og føle naturlig er å forholde seg til foreldre som ikke vil stå i rollen som mor og far. Jeg skulle forlatt dem begge om jeg hadde hatt et alternativ da jeg var ti. I sååå mange år var jeg i et avhengighetsforhold til mamma fordi jeg tørstet etter anerkjennelse. Siden jeg aldri fikk det ble jeg hengende og be om dette livgivende vann. Til slutt måtte jeg svelge noe helt annet; håpet om noen gang å bli elsket av henne, bli sett av henne og få medfølelse fra henne. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å ikke ha med henne å gjøre mer. Det er tåpelig å forholde seg til en dame på 70 som oppfører seg som et barn- tørstende etter bekreftelser og egentlig anerkjennelse, fra meg! Men jeg kan ikke gi henne det hun skulle gitt meg først. Det blir feil. Det er kvalmt nok å ha hatt rollen som mamma og pappa i familien siden hun oppførste seg som en skamfull unge da jeg var ti. Jeg overlater til andre å gi dem anerkjennelse. Hvordan kan jeg gi dem det når de ikke brydde seg om å få meg til jorden? Far i himmelen er min riktige far. Far er en som elsker. Å være foreldre er å ville elske, elske en annen høyere enn seg selv. Det er den største gave vi kan få.

Skyld, skam, ekteskap, foreldre og ondskap

Er det slik at hvis ikke foreldrene vil ta ansvar så må barna bære skylden for dem?
Jeg ser ikke helt hvordan dette henger sammen bare. Svik snakkes vel ikke om i noen tilfeller? Svik gir tristhet ,men når sviket er usagt/ubekreftet av andre har man liksom ikke grunn til sin tristhet og må skjule den og skamme seg over at man er trist liksom uten grunn og ikke sprer glede til andre og gir mening i andres liv.
Jeg var hos Eirik Myrhaug(healeren) og han sa han ikke kom gjennom til meg. Intuitivt skjønte jeg det skyldes pålagt skyld og skam som lå som et lag oppå og sprerret av hjertet, og sa det. For hvordan føle på følelsene som kom som konsekvens av noe en selv tar skylden for? Det er ikke mulig før noen ser med kjærlighet til deg, bak skammen og påfølgende depresjon. Jeg har et stort behov, nei, et krav om å bli tatt på alvor. Kanskje fordi jeg gjentatte ganger har blitt overrasket over hvor lite verdt jeg har vært i andres øyne slik at de f.eks har forsøkt å voldta meg. Eirik kom gjennom, altså, så jeg kjenner kjærlighet idag:)

Jeg har sett etter mine foreldres verste egenskaper for så å finne dem i meg selv fordi jeg tror foreldre kan speile ens egne dårlige sider slik at vi blir disse bevisst. Jeg har også tenkt på at det kan være lurt å se hvordan de to foreldrene som ikke selv klarte å forenes i kjærlighet faktisk kunne ha klart det ved å sette sammen deres karakteristikker. For jeg tror kanskje Gud har en mønsterplan der ekteskapet mellom to motsetninger skal vise barnet hvordan forene disse,disse egenskapene det også har i seg selv. Ikke bare har barnet det feminine og maskuline,men også de verste egenskapene deres, og de beste.

Jeg tror ikke vi har valgt foreldrene våre selv slik det er mange som hevder. Jeg tror Gud er flinkere enn meg til å se hva som passer for meg. Jeg tror Gud har inngitt en dyp mening med at vi har de foreldrene vi har.

Jeg lurer på om det er nødvendig å kjenne til alle nyanser av det onde for å bli kjent med alle nyanser av det gode,jeg. Det er så mange små nyanser av ondskap. Men jeg mener det hele er illusjon. Det er ren feiltolkning som gir den opplevelsen av at noe er ondt. Feiltolkning er mulig når man er selvopptatt/selvsentrert- ja er i mangel av empati og overblikk. Den som er ond er like lite empatisk og har like lite overblikk som den som tolker det til å være ondt. Er man empatisk ser man at den andre bryr seg om noe (kall det kjærlighet med liten k) og det er ikke å skade en annen den bryr seg om.

Kritikk og oppdagelser.

Kritikk

Kom på en ting jeg synes er verdt å bemerke. Før var jeg kjempesår for kritikk( kanskje fordi jeg har fått mye uten oppveiende anerkjennelse for mitt vesen av mamma.) Nå i vinter fant jeg nøkkelen så jeg klarer å løsrive meg for kritikk så det ikke går innpå meg mer. Og nå ser jeg at det ikke er noe poeng å utsette seg for det mer. Men jeg måtte altså lære meg å takle kritikk før jeg følte det var fint å unngå kritikere. Jeg unngår ikke slike lenger fordi jeg blir såret, men fordi det ikke gir noe for sjelen.

Oppdagelser

For meg var den viktigste oppdagelsen å innse den største frihet vi alle har. Da kan vi skape et godt liv basert på egne verdier. Men før det hadde jeg en annen som er minst like flott og det er at det hinsidige er her (også). Det er inget reelt skille mellom den åndelige sfære og den fysiske. Så alt er mulig her og nå. Om man gir opp å prøve å komme til himmelen ved egen kraft vil den komme til en. Gud sier:bank på og det vil lukkes opp for deg. Mer skal ikke til. Døra kan ikke tvinges opp med et verktøy(metode)og man kan ikke tenke seg til det den rommer.

Da jeg så at det ikke er noe poeng i å ha en slags isolerende vegg omkring sine tanker mer, bygd opp av redsel for at de skulle forsvinne i glemsel, kastet jeg de alle opp i en himmel der alle tanker og ideer finnes. Den kan kalles den store minnebanken, men er vel mest kjent som noe kollektivt. Etter at jeg gjorde det kunne jeg overlate til Gud å minne meg på ting, fortelle meg ting jeg trenger å vite gjennom dagen og gi meg svar på det jeg lurer på. Det jeg bruker hodet til stort sett er å stille spørsmål, så tar Gud seg av resten. Det er en behagelig tilværelse, og det frigjør krefter til andre ting enn tenkning. Dessuten gir det en større klarhet uten de evinnelige tankene som lett kan komme i vegen.

Å kjøre sitt eget løp.

Jeg har ofte fått høre som en spydig kommentar: "Du kjører ditt eget løp som vanlig."
Hvilket annet løp enn mitt eget skal jeg kjøre liksom? Jeg har undret meg over logikken i utsagnet. Jeg kan jo ikke kjøre i deres løp! Men de vil altså at jeg skal ligge ved siden av deres løp. I grøfta da, eller? Dette ønsket klarer umulig å innebære det å unne meg et eget liv. Jeg liker ikke avhengighetsforhold, jeg. Har nemlig tro på kjærlighet. Den gir frihetsrom! Jeg tenker at de sier det fordi de vil jeg skal følge deres vilje uten å tenke på hvilken effekt det har på mitt liv. Jeg tror de vil at jeg skal være avhengig av deres kjærlighet slik at jeg også passer på at de er lykkelige og tilfredse, ved å slikke dem opp etter ryggen som en slave. Om de ikke har kjærlighet når det er en avstand, ja, ikke lenger symbiose, så får de bare ha det så godt. De har ansvar for sitt eget liv. Kjærlighet er en viljeshandling,- ikke noe man gir av frykt for konsekvenser. Da kan det ikke kalles kjærlighet, men forretning.

Å bli som et lite barn

Jeg har tenk mye på sitatet: "bare de som blir som et lite barn kan komme inn i Guds rike" som Jesus sa, fordi det budet tok jeg helt seriøst og valgte å følge da jeg leste det for mange år siden. Mange er motvillige til å ydmyke seg for Gud som om han er en far med sine synder. Er de redd Gud er urettferdig og dømmende?Gud er kjærlig og tilgivende slik jeg kjenner Han. Jeg er som et barn når jeg kontakter Gud og det funker bra. Har jeg noe på samvittigheten tar jeg opp de't aller først så jeg føler seg uskyldig (som et barn). (Det kan føles som det er noe i vegen mellom Gud og meg om jeg har noe på samvittigheten.)

Jeg tolker budet til å bety det å få kontakt med Gud her og nå først og fremst, men også ved ønsket om å tilpasse seg Gud mer og mer på lang sikt.

For å kunne se inn i Gud rike må man tilpasse seg dette riket og bli ren som det er rent der. Barn har åpne, fleksible og mottakelige sinn, er uskyldige(uten bitterhet, sarkasme og ønske om hevn) tilstede i nuet, har sterk aspirasjon (i dette tilfelle til å nå Gud)og er tiltrukket av kjærlighet og sannhet. Jeg mislikte ihvertfall hemmeligheter, sarkasme og løgner som barn. Når man ser på Gud som en far og er som et barn er man mottakelig for Hans nåde, sannhet og kjærlighet. Så enkelt er det. Om man er seg selv nok mottar man null og niks. Man må innse at man er avhengig av Gud, og ikke er noe i kraft av seg selv. Gud nærer oss etter behov, ettersom vi føler oss som et foster i mammas mage, som babyer, små barn eller store barn. Barn tør å stå for at de har behov for kjærlighet og trøst, de tør å stille spørsmål, de tenker ikke at de da er dumme, de er mer opptatt av å finne svar enn å bry seg om hva andre måtte mene om dem, de er nysgjerrige og dette er en fin drivkraft for å få kunnskap og frigjørende svar fra Gud.

Hva tror du dette Jesus-sitatet betyr?

Tanker på en torsdag

Jeg har ofte lurt på hva Bahaullah legger i noe slikt som:"men for all del lev livet!". Men når jeg tenker på at utvikling er bevegelse og bevegelse er liv får jeg en forståelse som er tilfredstillende. Å leve livet er å utvikle seg. Å ville stadig gå videre fordi man elsker sannhet og kjærlighet. Jeg har stusset ved hans sitat fordi jeg øyeblikkelig tenker på eventyrere når jeg leser det. Eventyrere i den fysiske verden mer enn den indre. Men bare det er refleksjon til stede er det det samme om det er i den indre eller den ytre verden man utfordrer seg selv skulle jeg tro. Jeg sidestiller den indre og ytre verden som utgangspunkt fordi ånden er hevet over begge.

Gud er ikke bare energi. Mange alternative kaller Gud skaperkraft eller kjærlighetskraft. Jeg ser det slik at Gud i vår verden deles opp i to. Fra det feminine aspekt av Gud kommer skaperkraften og det maskuline er høyere bevissthet. Når de er forenet kan du tjene Gud ved å være guddommelig; dvs uselvisk kjærlig. Da kan du bruke skaperkraften og se med den høyere bevisstheten. Det som uttrykkes er kunstferdig pga skaperkraften, kjærlig fordi det uttrykkes fra hjertet og sant i bevissthetens lys. Mon tro om det er bevisstheten som kan dra visdommen ut av kjærligheten? Uansett mener jeg at Gud er hevet over denne sin duale inngripen i verden. Mon tro om kjærlighet er lys?


Hva forskjellen på åndelig føde og det levende vann som Gud gir oss er vet jeg ikke. Jeg opplever sannheten fra Gud som kompakt lys, rennende som vann og nærende som brød.

Hensikt-se på ordet! Man ser hen til/mot noe. Et mål. En retning. Min hensikt er Gud. Så klart:) Jeg elsker Gud og vil nærmere og nærmere, fjerne flere og flere hindere mellom "oss" så vi kan smelte sammen.

Man har en overordnet hensikt, og fra den faller liksom mening ned i tilværelsen. Fordi det man sikter henimot og det som inngir tilværelsen mening er det samme; Gud. Det viktigste jeg kan gjøre er å elske, og om jeg ikke får det til ;gjøre det som skal til for å få det til.

Tanker på en tirsdag

Man har hele tida valget om hva man vil vise, fordi vi er en kanal som enten viser verden verden eller viser verden det guddommelige. Det hele spørs på hva vi identifiserer oss med. Spørsmålet blir: er jeg guddommelig eller menneskelig?


¤
Reinkarnasjon

Hvordan kan man bevise vitenskapelig at det var du og ikke en annen som levde det livet i si 1839 som du husker i detalj som om det var deg selv når man vet at vi kan ha en utrolig innlevelsesevne? Bare se hvordan vi tror vi er i virkeligheten når vi drømmer! Jeg mener det er en materialistisk feiltolkning når man tror man fysisk var denne personen. Om man kan bevise at det man har opplevd har forekommet kan det bety at en annen levde da og du fikk leve deg inn i denne personen via det kollektivt ubevisste. Om det ikke kan bevises, men snarere motbevises, kan forklaringen være at den levende forestillingen en hadde kun var en forestilling av ditt livs tema her og nå, som en drøm som kan analyseres og tolkes. En drøm i våken tilstand rett og slett.


¤

Leste en interessant teori idag; at de som sårer deg mest er de som elsker deg mest på sjelsplanet. Veldig deilig om det er sant. Jeg tror man bare kan elske om man ser noe å elske, altså noe elskverdig. Og dette kan bare være noe guddommelig. Så....Det betyr at jeg har vært for nærgående på folk. Ja, jeg har virkelig vært ekkel når jeg har vært nærgående med spørsmål , kverulert og dratt fram det jeg ikke finner nært nok det jeg mener er sant. Det kan ha føltes som en slags forfølgelse. Nå har jeg lært. Vel, håper poenget ble forstått kjære alle dere fine vakre mennesker. Å, Gud, om dere bare visste hvor vakre! Visjoner er fra et høyere plan og har et budskap. Mens hallusinasjoner er fra astralplanet pga dårlig karma man skal lære noe av. Dette kan muligens nyanseres og jeg blir glad om noen har en annen forståelse å fortelle meg om.
Teorien jeg leste stemmer, men jeg må tilføye at det gjelder alle, ikke bare vår verste fiende, fordi ingen kan unngå å elske en på sjelsplanet. Vi er såå glad i hverandre alle sammen egentlig:)


¤

Jeg har lurt på hva forskjellen på hallusinasjoner og visjoner er og om hallusinasjoner som visjoner har en misjon. Jeg tror jeg fikk et svar idag. En del av sannheten om det ihvertfall. Jeg har feber og fikk istad en følelse av at noen tenkte på meg og hørte meg, det var skikkelig nært og ekkelt. Fikk en følelse av at noen forfulgte meg. Da jeg la meg ned på senga og grein i trass mot dette sa jeg plutselig spontant unnskyld Gud, unnskyld Gud, og det var nok bare jeg som ble overrasket over det. Da jeg da spurte (Gud)hva jeg sa unnskyld for så jeg at jeg hadde fått igjen for når jeg selv har vært for nærgående på folk. Ja, jeg har virkelig vært en idiot. Nå har jeg lært. Vel, håper poenget ble forstått kjære alle dere fine vakre mennesker. Å, Gud, om dere bare visste hvor vakre! Visjoner er fra et høyere plan og har et budskap. Mens hallusinasjoener er fra astralplanet pga dårlig karma man skal lære noe av. Dette kan muligens nyanseres og jeg blir glad om noen har en annen forståelse. Det vil jeg gjerne vite om. Takk.

Speiling

En venninne av meg sa idag:hvis en står åpen og uten forventninger så kan en kanskje speile en annen klart? Jeg tenker da at nettop forventninger er kjerneproblemet i et forvirrende selvbilde. Har du mange forventninger til deg selv definerer du deg selv utfra hvor godt du har lykkes i å innfri disse. Lykkes du ikke er bilde av deg dårlig og omvendt. Og i begge tilfeller har du et falsk selvbilde! Du viser ikke deg selv når du løper rundt for å tilfredstille krav fra andre. Disse du tror du må innfri for å bli akseptert. Men er du avhengig av andres aksept? Er det ikke viktigere å elske seg selv og respektere seg selv fordi en har fulgt sitt kall og sine idealer? Er det ikke først når du respekterer og godtar deg selv slik du er at andre kan respektere og godta deg som du er?

Et forvirrende selvbilde er uklart av alle disse forventningene slik at en ikke ser gjennom speilet inn til hvem man er; ren og guddommelig. Jeg har ikke sett dette klart før. Jeg har virkelig ikke sett klart inn til hvem jeg er før i det siste og istedet har jeg definert meg selv ifølge alle forventninger jeg har blitt opplært til å følge. Jeg har vært bevisst at jeg definerer meg selv på falske premisser men ikke sett hva som er ekte. Dermed har jeg ikke hatt noe alternativ heller. Jeg mener det som er helt ekte, som ikke er menneskelig men guddommelig fritt og rent. Det ekte mennesket kan peke på hva som er guddommelig, men det ekte, som er sjel eller hva det er, viser direkte hva som er Gud. Jeg blir sint og har lyst til å rive av meg alle lagene som står i vegen. Det er som vinterklær.

Jeg våkner opp nå, altså. Jeg har hatt et falsk selvbilde! Når jeg ikke har trygghet fra kjærlighet kommer dette selvbildet og maska på.Og det kommer på når jeg er usikker fordi jeg ikke har innfridd mine teite forventninger i tilfredstillende grad. Men om jeg har respekt for meg selv vil andre få det. Om jeg godtar meg selv vil andre godta meg. Det ytre bildet av meg må vekk. Det overfladiske bildet definert av andre må rives bort for alltid. Jeg har blitt speilet så idotisk av mamma og pappa. Jeg har liksom bare vært det de ser fra utsiden uten innlevelse. Det er å sette noen i fengsel det!

Kjærlighet inngir mening.

Jeg tror det er Gud som innsetter sin kraft i verden så den oppleves som et paradis. Dette har jeg sett. Han fyller verden med sin kjærlighet og da blir den god å leve i. Dette oppleves kun om man er i forbindelse med Gud selv. Paradis og Guds rike er det samme; Gudsnærvær.

Kjærlighetskraften inngir alt mening, og backer også opp om det gode og sanne i det skapte så dette kommer til uttykk. Uten kjærligheten kan du ikke oppfatte meningen med noe du betrakter. Kjærlighet er kraften som man i meditasjon forener seg med noe med.

Guds sendebud

Jeg var usikker en periode om englene var virkelige eller om de bare ble vist meg som et bilde idet de kom med budskapet jeg hadde bedt til Gud om å få. Engler er jo kjent som Guds sendebud fra den kristne lære.Jeg tror nå at de er virkelige. Om man opplever deres vesen er det ikke lett å avfeie det som en forestilling bare. Selv om jeg aldri har takket de personlig får jeg de på besøk om igjen. De er fornøyd om jeg er takknemlig overfor Gud, antar jeg.

Før så jeg ca ti stk av gangen og det var alltid de samme og den samme talte til meg hver gang; med e'n enkelt setning som forløste problemet mitt. De talte bokstavelig talt med e'n stemme. Da var det jeg som gravde meg ned i meg selv og så de speile seg fra oven ned i dypet mitt. Nå er det de som kommer til meg e'n av gangen. Andre ganger er det plutselig Jesus jeg ser stå over meg og lyser ned på meg.

Jeg vet aldri hvem som kommer med svaret. Når jeg er opptatt av andre gjøremål, og altså ikke venter lyttende åpen på noe svar, kommer det budskap som jeg ikke bestandig kan se hvem kommer med. Men det er engler som kommer når jeg er i hverdagsbevissthet, og Jesus eller noe jeg oppfatter som Gud bare(ubeskrivelig)når jeg er mer henført til oven.

2 sekunders drøm

Jeg duppet av da jeg så på filmen:"Nausicaa, prinsessen fra vindens dal" og så to verdener på to sekunder. Den ene var vår verden, som var preget av konflikter pga dualismen. Den andre lå over og var fredfull fordi der var det enhet og ingen konflikter.

Om Gud

Jeg tror Gud står bak hver enkelts og menneskehetens prøvelser. De som Gud lar gi prøvelsene er ubevisste om det. De bare reagerer på noe negativt i dem selv de ser i andre som om de andre var deres speil.

Selv om jeg ikke tror på det kristne synet om at Gud er i himmelen fremfor å være i oss som en liten del som viser helheten av Han selv, tror jeg ikke ar Gud er meg og dermed at jeg er den som står for de prøvelsene som sendes meg. Denne forklaringen kom umiddelbart til meg nå: Jeg tror Gud sender en kraft og når den går gjennom mine bevissthetslag så vil Han av de bilder jeg har i disse lag manifestere noe tilsvarende i levende form slik at jeg skal få øye på det, erfare det og forhåpentligvis gjennomskue det og bli fri fra det.

Akkurat som det er soner under foten som tilsammmen representerer hele kroppen er det en Gudssone i oss, men den er ikke Gud på samme måte som sonen for organet nyre ikke er selve nyren. Så vi kan få kontakt med gud i oss,men det er ikke Gud med stor g.

Jeg vil ikke innbilde meg at jeg er Gud. Gud er ikke bare en kraft, tror jeg. Guds skaperverk er gjennomsyret av kjærlighetskraft fra Gud, men Gud er langt mer enn det. Vi er sjeler vi. Hver og en unik. Den ytre personligheten viser et bilde av sjelen som er langt mer levende. Ifølge Bahailæren er Gud løsrevet fra sitt skaperverk og jeg mener løsrevet fra det bør vi også bli. Gud er løsrevet. men likevel forbundet, fordi Han har denne biten som tilsvarer seg selv i alle skapninger. Jeg synes det er vanskelig å svare på: hva er Gud? Jeg står ved denne forklaring på dette tidspunkt: Vi kan bli ett med Gud, det tror jeg, "utslokkes", idet vi gjenkjenner den biten vi har i oss selv som oss selv,kanskje? Oj, det var en ny tanke. Uansett. Om vi gjør det vil vi ha større sjanse for å smelte inn det tilsvarende; Gud. (Fordi biten og Gud er ett.) Men vi er likevel ikke Gud. Men jeg står ikke for at jeg mener at vi er denne biten, altså. Jeg har ingen erkjennelse på at det er tilfelle. Det er foreløpig kun en teori.

Nonneinspirert design i Rick Owens vårkolleksjon

Tanker 5 og 6 juni

Det regnes som positivt å ha levd veldig mange liv og være en gammel sjel, men om de aldri kommer ut av sine spor, men er her igjen og igjen er det kanskje mer håp for en fersking som kommer hit for første gang, uten bagasje og med et friskt syn?:)
(Jeg tror ikke på reinkarnasjon)

Jeg kan prøve å forklare hvordan barn kan vite det de ikke selv kan ha erfart veldig enkelt. På samme måte som jeg får vite ting jeg ikke kan ha erfart. Jeg får det fra Gud. Jeg kaller det intuisjon. Noen er åpne for det kollektive felt der alle tanker og erfaringer ligger.

Forutinntatthet:

Det er ikke min jobb å dømme i hvilken grad andre er ignorante overfor alle de forskjellige ting det er mulig å være ignorant overfor til enhver tid. Alle prioriterer hva vi bryr oss om ved hvert øyeblikk. Alle bryr seg hele tida. Ingen kan bry seg om det samme konstant. Hvordan skulle det tatt seg ut? Alle er forutinntatt i større eller mindre grad så lenge vi ikke er opplyst. Se på din egen forutinntatthet om du ergrer deg over andres.Det eneste som gjør deg lykkelig er å selv bli fri, for da kan du frigjøre andre.

Mangel på innsikt kan sees på som et behov vi kan fylle. Det er bedre enn å dømme dem for ikke å være allvitende allerede.Da sier vi liksom at dem skal skamme seg for å ikke vite da. Men vet vi selv alt? Vi er her for å utfylle hverandre og på den måte se hva vi er gode på, og ved gleden det er å bidra vil vi foredle våre gaver enda mer. Slik utvikler vi oss.

Does it matter if one have to die if one have come to thw state of enlightenment? I don't think so. I will give and do anything to be that free.

Det som stopper meg er misunnelse fra andre. Tenk; t.o.m. Bahaullah, eller mer kjent; Jesus, ble misunnet og hatet selv om han utstrålte kjærlighet. Det er så rart.
Jeg har sett folks nedlatende holdning speile seg i mitt lys som om lyset rundt meg er et speil. Det forundrer meg så veldig at noen har slike holdninger til en fremmed jente. (Jeg må slutte å bry meg om hva folk tenker om meg.Det er lett å si, kun det) Folk som smiler kan ha de styggeste holdninger bak. Det er lett å la det trekke meg ned. Men jeg vet at hadde jeg konfrontert mennesket; snakket til det i min kraft og lys ville de ikke kunnet annet enn å respektert meg. Det er ikke mulig å motstå lys og respekt.Det er ihvertfall godt å vite. Grunnen til at folk noen ganger ikke unner meg mitt liv i frihet og andre ganger gjør det er at de gangene de unner meg det er de gangene jeg stråler på dem. De tørster. jeg tror jesu disipler som stadig vekk fikk Jesu stråler elsket han såååå, mens de som bare så han på avstand kunne hate noe veldig. De så noe de gjerne skulle hatt selv; frihet. Jeg må overvinne dette for å bli fri. Mon tro om løsningen er at jeg aldri må glemme å bry meg om andre på linje med meg selv; unne dem et liv i frihet, at de får utfoldelse som de ønsker. At jeg føler at vi alle allerede lever i frihet(selv om ikke alle føler det sånn her og nå).


6. juni

Å bli dressert av Gud fremfor av mennesker.

Problemet er at i det arbeidet Gud gjør med å dressere oss benyttes jo også mennesker, så det er ikke så lett å skille ved første øyekast hva budskapet fra Gud er. Mennesker dresserer oss ikke like høflig og mildt som Gud gjør når han gjør det direkte med meg, men det kan ha med at Han tilpasser seg meg å gjøre, akkurat det vet jeg ikke, så det derfor er det lett å tro at det brutale ikke er fra Gud. Men bak det som kommer i from av noe som poppleves vondt, og ofte kalles ondt, har Gud en hensikt med det. Grunnen er god. Den mer brutale måten fra mennesker kan ha den hensikt at, for å si det svart hvitt: enten at mennesket har rett i sin kritikk, eller viser meg meg ved sin oppførsel eller at jeg blir prøvet i å ikke la meg trekke ned. Det er sikkert mange flere ting enn det jeg nevner her, men det er det jeg kommer på i farten. Dette arbeidet med å skille har jeg strevd mye med.

Om man har lagt lista høy i sine ambisjoner i den ytre verden gjør man vel tilsvarende i den indre. Jeg lagt lista høyt både på det indre og det ytre plan. Jeg vil bli en helgen jeg:) Jeg må ta den ned med jevne mellomrom, og når den er nede og jeg ikke forventer noenting av meg selv, det er da jeg spretter "opp". Så lista der oppe begrenser, tror jeg. Den dytter meg ned selv om den er for langt oppe. jeg trenger en diskusjon om det med lister fordi det området trenger jeg å få belyst.