Forakt og elskverdighet

Mesteparten av livet har vi gjort forsøk på å bevise at vi er verdifulle og ikke fortjente disrespekten som barn og unge. Når vi virkelig har overbevist oss selv om at vi er gull (kjærlighet) verdt, har vi ikke lenger behov for å overbevise andre. Vi kan slippe å streve for å bli elskverdige og verdifulle fordi vi vet vi er verdifulle og har evnen til å elske her og nå, hvem som helst og når som helst.

Vi kan ikke skape forandringer ved å vise forakt. Kun kjærlighet har evnen til å gi en endring fra innsiden. De som har problemer har behov for at man viser interesse og vil analysere for å komme til bunn av problemene, og deretter bekrefte det man finner der. Nemlig evnen til å elske,og styrken og verdigheten til å leve fritt.

Det perfekte er en gave du kan motta.

Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.

Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.

Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.

Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.

Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.

Noen er så opptatt av å at det de vil gjøre skal bli gjort fullkomment at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp). De unngår dermed kritikk som bare
vil bekrefte deres antakelse om at de ikke er bra nok slik at de igjen føler seg som det barnet som ble avvist.
Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.

Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse er
meningsløs og bortkastet tid.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.

Likeverd

Min psykolog anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det for jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord og fordi hun var en fremmed. Hun kjempet for en fremmed i tilfelle denne ville gå videre med slike tanker. Hun kjempet så edelt som om en fremmed var verdt å kjempe for med samme intensitet som hun ville lagt i det å kjempe for en hun brydde seg om. Like etterpå, da jeg var alene igjen, skjønte jeg helt inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Det var en befriende innsikt. Og jeg så da også sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok, gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Uvitende

Jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet:på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har satt betingelser for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har vært en overfladisk egoist!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket. Man må, MÅ oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Pappa kunne ikke være en pappa

En opplevelse har festet seg og kommet tilbake stadig vekk i alle årene siden jeg var liten. Etter å ha vært hos healer fikk jeg forløst og skjønt knuten. Jeg vil nå se på det for å finne sammenhengen mellom dette og resten av tankene mine. Det som har festet seg er som følger:
Jeg var som vanlig strålende fornøyd over å kunne dele badet med pappa om morgenen, da det var omtrent den eneste tiden jeg så han som liten. Jeg var 6 år. Jeg satt på do og så interessert på tissen hans mens han dusjet. Den var stor. Jeg fikk lyst til å gifte meg med pappa for å bli nær han, men så ble jeg skuffet da jeg innså at han neppe ville ha meg fordi tissen hans ikke ville få plass i min.

Jeg synes ikke dette er så forunderlig. Mer forundret har jeg vært over at jeg husket dette om og om igjen, slik blokkeringer jo kommer til syne. Når knuten løste seg var det dette jeg fikk ut av det: Som barn i denne omtalte stund skjønte jeg på min barnaktig enkle måte at jeg aldri ville komme til å få et nært forhold til pappa. Jeg ville gifte meg fordi han ikke ville være nær som pappa. Den eneste pappa knytter seg til er kona si. Den han kan ha sex med.

Å elske

Jeg vil ta en annen rolle fra nå. Jeg skal passe min egen sti. Jeg snakket med Gud( min kjære) nå og jeg bare må dele det Han sa til meg. Først minnet Han meg på at den eneste måten å finne fred permanent med andre på ,så jeg ikke ble overrumplet av ekle utspill er å finne freden inne i meg og være trygg i den. Jeg ba så Gud hjelpe meg så jeg kunne klare å se gjennom alle og bare se essensen i dem. Da gav Han meg forståelsen av at det var kun en forestilling jeg hadde, og som stengte for at det ble en realitet. Istedet ba Han meg om å glemme hele mennesket. Alle, og hele mennesket- og bare være opptatt av Han, Gud, den kjærlige. Han viste meg at det jeg skulle glemme, nemlig hele mennesket, i virkeligheten bare var en avgrunn mellom meg og Han.

Om jeg fokuserte på Gud hele tida ville jeg ikke se annet. Min kjærlighet til Han ville bragt oss sammen. Noe annet viktig Han sa var at det eneste reelle som står i vegen mellom Gud og mennesker er tvilen vi har på Kjærligheten/Han. Jeg ønsket deretter å få et annet bilde på hva vi i virkeligheten er utenom det jeg har sett for meg hittil, nemlig at vi er kanaler for Gud. Da sa Han at vi er funksjoner/verktøy for Han. Noen synger og bruker stemmen som et instrument for Han, andre er hans hånd når de skriver osv. Da jeg fikk innsikt i at jeg ser for Gud med de øynene Han har gitt meg begynte jeg å gråte og følte meg så takknemlig for at lille meg har fått slik en ære at jeg ser for Han. Vi er ikke noe spesielt, vi bare er! Og gjør alt du kan for å få tvilen bort fra ditt hjerte! Alt mellom deg og Gud er staffasje!

Så når vi er rene kanaler og uttrykker oss er det altså Kjærlighet vi uttrykker. Hva er det vi har med å gjøre da når vi tar noe inn over oss? Det kan ikke være annet enn kjærlighet. Når du spiser f.eks. er det kjærlighet du inntar! Alt lever! Gud er så stor han rommer alt. Det er virkelig ikke plass til annet. Kjærlighet går inn med alle inntrykk og ut ved alle uttrykk.

Når jeg ikke elsker rører jeg ikke mennesker, nei,jeg dytter på dem. Jeg har dytta masse på Mike ikveld, og det er ikke godt selv om hensikten var lys/god. For ren kanal var jeg laaaangt ifra. Jeg burde ikke åpne munnen før jeg sier noe av kjærlighet. Kun fra hodet rører et budskap uansett ingen. Så da er det verdiløst.

Å ikke godta at grunnen er en svakhet hos mennesket

Jeg har gått fem på gang på gang. Jeg har funnet meg i analysen av meg som egoistisk eller ukjærlig som årsak til oppførsel som ikke tilfredstilte andres behov. Jeg har i det meste av livet vært fortvilet fordi jeg har trodd jeg er mindre kjærlig enn andre. Men Gud griper inn med en dypere grunn til min oppførsel gang på gang. Denne gangen tok det et par - tre måneder før jeg fikk det motsatte av vrangforestillingen tilbudt i ånden. Det tok så lang tid tror jeg fordi jeg hadde akseptert den og ikke bedt Gud om oppklaring.
Hvor mange ganger må jeg være så dum at jeg ikke husker at grunnen til alt er god? Selv om jeg ikke har lyst, og selv om jeg gir faen i noe, betyr det ikke at jeg ikke kan bry meg. Jeg har grenser bare. Jeg skuffer bestandig så jeg har det best med å være alene. Hvorfor forventes det at kvinner skal være ett stort høl som skal romme alt , ta imot all mulig skit? Alltid skal bry seg om all mulig drit og uinteressante ting. Please på de mest vanvittige måter? Ja, jeg avviser det som er kjedelig og overfladisk. Jeg vil ikke høre på det! Og hvorfor skal jeg gi deg nytelse? Blir du klokere av det kanskje?Det er ikke det at jeg ikke har kjærlighet, det er bare det at jeg ikke har lyst. Og nei, det er ikke egoistisk å si det. Jeg er kresen og tenner ikke på allverden.

Om jeg kan være fornøyd

Om jeg kan være fornøyd med alt som skjer meg
vil jeg ikke være forstyrret av det som hindrer meg i å oppfatte den veiledning Du alltid kan gi meg.
For det er inget å bekymre seg om. Jeg tilhører jo ikke verden, men evigheten.

Gud innenfor og utenfor

Gud kaller meg dit jeg ikke er trygg. Først var det hovedsakelig inn han kalte meg med sitt lys,
og lyste opp mitt ukjente indre. jeg fikk glemme det ytre og glemme meg selv. Etterhvert måtte jeg overlate kontrollen til Gud; stole på at han tok seg av mitt indre så det kunne forløpe fritt som i meditasjon.

Etter mange år ville han ha meg ut i verden
med det lys i mitt indre jeg hadde funnet. Jeg så på meg selv, men jeg så ingen guddommelig kjærlighet. Jeg ba om det og fikk kontakt med det som integrert, endelig.

Nå kaller man meg til å gi opp kontrollen til de gode kreftene i det ytre. Det er fryktelig skremmende, jeg har grått masse idag, men det er også forløsende og tilfredstillende for sjelen. Den vil dette så veldig.
Finne det guddommelige der. Forene det indre og ytre, se Gud gjennomtrenger alt, det er inget skille mellom indre og ytre, bare Gud er. Å, jeg gleder meg. Men, frykt først, frykt må forløses først. Tillit, tillit, tillit. Jeg vet Gud er i alle, men å stole på det i praksis; legge meg i hendene til andre, og nå tenker jeg spesielt på fremmede, det er tøft for meg.

Jeg skal snart ydmyke meg overfor en mann med stenansikt. Være sårbar og svak.
Det har min sjel godt av. Kanskje stenansiktet blir mykere?, men det er ikke viktig for meg.
Jeg er bare vant til å være ydmyk overfor Gud,jeg. Hm, stenansiktet er også meg og jeg er ikke farlig.
Stenansiktet bare tenker seg om.

Å møtes i kjærlighet

Om kvinne og mann skal møtes i kjærlighet.
Han finner henne i evigheten
og hun han i nuet.

Han må møte henne der hun er
og hun der han er.
De må møtes i det evige nu.

Om de ikke møter hverandre
der de er, blir de to halve;
en givende mann og en mottakende kvinne.

Møter han henne i evigheten
bekrefter han henne
så hun blir i stand til å gi.

Møter hun han i nuet
bekrefter hun han
så han blir i stand til å motta.

Endelig

Jeg har klart å tilgi pappa, det siste laget jeg måtte tilgi. Jeg har allerede innfunnet meg med pappas svakheter og forstått grunnen til de. Men jeg har ikke sett hans kjærlighet før Gud viste meg det nå; en gang utstrålte han det, en slags lykke. Det var den lille fliken jeg trengte for å bli glad i han igjen. Jeg har trodd han ikke elsket meg i alle år etter skillsmissen da jeg var ti og han ikke ville ha meg boende hos seg i Kenya uten at jeg selv betalte flybilletten(jeg hadde ikke så mye penger). Og jeg har ikke klart å motbevise meg selv. Jeg klarer ikke elske de som ikke har noe kjærlighet. Det blir som å møte en vegg som stenger mitt hjerte. Jeg kommer selvsagt ikke til å forvente noe av han. Det kuuleste med dette er at det sorte under meg, det jeg frykter er borte. Det er ikke noe mer å frykte nå som jeg tror på kjærligheten i pappaen min. Pappa som jeg elsker sååå mye. Hadde han visst hvor mye jeg har elsket han og savnet han hadde han spist opp sin egen kropp ti ganger i rå tilstand, i forargelse over at han ikke har vært der for meg, det er jeg sikker på. Nå tipper jeg at jeg ikke vil komme til å være like aggressiv framover. Frykt avler jo vrede. For jeg har funnet glede og fred.Pappa og barnet mitt og Jesus er ett for meg nå. (Jeg har feber og skal slutte å fantasere mer nå. Peace and love:)

Alle svakheter er av det samme.

Arroganse, hovmod, sjalusi, misunnelse, stolthet, frykt-alt er det samme. Som sorte perler på en snor.
Toleranse, kjærlighet, ydmykhet, rettferdighet,visdom,-alt er det samme. Som hvite perler på en snor.
Har du en har du alle. Du har på hele kjedet. Enten det hvite eller det sorte.

Jeg vil ha min frihet tilbake

Jeg vil ha min frihet tilbake.

Jeg vil elske alle
ikke si du må være den eneste,
ser du ikke at jeg da også ikke unner deg å elske alle?

Jeg liker ikke å være sjalu
og jeg vet jeg ikke trenger å være det
hvorfor setter du meg inn i et hjørne?

Alle menn er den samme
jeg kan kjenne det.
Med letthet går jeg til den ene etter den andre.
De føles like på det upersonlige planet.

Selv om det er personligheten jeg først tiltrekkes av,
går jeg over den til Mannen jeg vil forenes med.
For man kan umuligvis forenes med personligheten.

Jeg vil ha min frihet tilbake,
men mister deg om jeg tar den tilbake.
Vet du ikke at den som aldri mister meg
er den som unner meg alt og alle?

Å måle verdi

Når vi måler verdi
baseres det på erfaring,
og utfra hensikten.

Alle deler er like mye verdt
men graden av funksjonalitet
på hvert enkelt område varierer.

Jeg ser ting, kropp, tanker og følelser
alle som redskap
for å komme i mål.

Og det som har hatt sin funksjon
kan brukes på nytt på annet vis.

Når hensikten med mitt liv
er den samme som gir livet mening-
ahh, da trekker sjelen et lettelsens sukk-

det er Gud, det er Gud, det er Gud
som fyller tilværelsen med mening hvert sekund.
Gud er min hensikt, og min hyrdestund;).

Det ekte og det falske selv

Mange lider mer eller mindre pga frykten for å ikke være bra nok på ett eller flere vis. At noe kreves av oss for at vi skal være verdt å bli elsket. Men grunnen til dette er individuell. Vi har hver vår historie.

Jeg hadde ikke innsett før på alternativmessa, under en behandling, at grunnen til at jeg var selvkritisk hang sammen med at jeg hadde en forestilling om at noe måtte være dårlig med meg siden pappa bare stakk fra meg da jeg var ti. Og at grunnen til at jeg opprettholdt et selvbilde, som var som et slør som stenger av for intimitet mellom meg og andre, var at jeg ikke kunne godta å bare være meg i.o.m. at pappa ikke hadde godtatt meg(etter min tolkning). Dette selvbildet krever energi for å opprettholdes intakt. Det krever også bekreftelse fra andre, og selvbildet er selvsentrerthetens motiv. Skal man passe på at bildet en gir av seg selv er bra eller skal man kaste sløret og gi av seg selv istedet? Om jeg er bra nok eller ikke er et irrelevant spørsmål, fordi dette jeg er en illusjon. Det som er virkelig er er det kjærlige visdommens lys og sjelene det virker gjennom. Sjeler er som ejeler er som et barn. Barnet som oppdrar voksne ved sitt eksempel til å neddra sløret av dem selv og vise kjærlighet ved hjelne (forestillingsevne, hukommelse, forståelseseevne og refleksjonsevne) etter å ha glemt seg selv i tillit til at det vil bli ivaretatt. Her og nå vil jeg definere en moden person som en som kan være enkel på den måten at den bare åpen stråler fra sitt indre, og avansert i sin evne til å bruke sine (sjels)evner.

Alt jeg trenger kan jeg søke hos Gud. Jeg trenger ikke noe av andre. Så det blir meningsløst å bruke krefter på selvbildet "meg" for å gjøre det elskverdig, fordi jeg trenger ikke å uroe meg for at jeg ikke skal bli elsket. Jeg er ikke avhengig av å bli elsket for å elske, det er det bare det falske jeget som tror det er i sin usikkerhet og behov for bekreftelse for sin elskverdighet. Når en er selvsentrert bare tapper man andre for kjærlighet og kan derfor aldri bli elskverdig.Er man selvsentrert er man usikker og trenger bekreftelse/trygghet. Å "bli"perfekt er altså en oppgave som aldri kan bli fullført fordi å få et skinn til å bli perfekt er umulig på lang sikt. Det er kun i nuet man kan være perfekt. Selvbildet kan ikke bli fullkomment når det kun er et skinn av essens.For kun essensen er fullkommen. Kun Gud er fullkommen og Gud kommer tilsyne når jeg ikke passer på meg selv(frykt), når jeg glemmer meg selv. Men den kommer bare frem til fulle nårtil fulle når sløret er revnet og jeg ikke vil opprettholde det mer.

Selvfølgelig må man lette rompa opp fra nede i kanalen også, for å få det til å strømme.Det kan kalles oppvakthet. Man må gå ut og ville stråle for andre bevisst.I overført betydning er det å gå fra sittestilling til en "alert" stående stilling. Denne uselviskhethet er mulig sålenge og fordi man er fornøyd. Man kan være oftere fornøyd og rede til dette jo færre behov en har å tilfredstille og jo mindre frykt en har å ta hensyn til. Men viktigst av alt er kanskje det at en ikke lenger trenger å passe på sin egen ære( og dermed selvbilde).

Fryktens kjerne, arketyper og Gud.

Når du ikke kan innse, kun der og da eller permanent, at du har f.eks. skjønnhet og du møter skjønnhet i et annet menneske og det oppstår en frykt, skyldes det at du tror at den som innehar skjønnhet avviser den som ikke har det samme, altså deg. Det er nettop slik Gud virker. Har du ikke utviklet arketypiske kvaliteter som skjønnhet, autensitet, entusiasme, fred, kjærlighet, frihet, lykksalighet osv vil du elimineres. Dette er verre enn bare avvisning. Bak frykten for avvisning ligger frykten for eliminasjon/ død/ utslettelse. De er tett sammenknyttet.Det guddommelige godtar kun det guddommelige og ser intet annet enn det. Å vinne det evige liv er å ha utvunnet de guddommelige kvalitetene/ arketypene.

Om du ser etter skjønnheten i forskjellige skapte ting, som blomster, bekkevann, solen, katten osv.,  vil du se at det er en levende skjønnhet bak deres ytre skjønnhet. Denne er selfølgelig den samme i alle ting som er skapt av Gud. Skjønnheten er tett sammenvevd med det sprudlende, spontane, strålende, autentiske, lykksalige........ Arketypene er altså ett og samtidig individuelle. Om ividuelle. Om du ser rett bak den levende skjønnheten, ser du at alt utgår fra det samme, og at dette det samme bak alle arketbr />
Så vinn frem alle kvalitetene, som alle henger sammen i en enhet, som perler på en snor; og ett perlekjede. Det er din sanne natur. Perlene er kvalitetene skapt av smerte i dette ene liv. Så blir lykksaligheten din i evighet.

Sitater av andre

Der den tolerante aksepterer den andres annerledeshet selv om det ikke likes, vil pluralismen se verdien annerledesheten har for den andre.  Ervin Kohl

“Accept whatever comes to you woven in the pattern of your destiny, for what could more aptly fit your needs?”  Marcus Aurelius

Being deeply loved by someone gives you strength, while loving someone deeply gives you courage. - Lao Tzu

“People get into a heavy-duty sin and guilt trip, feeling that if things are going wrong, that means that they did something bad and they are being punished. That's not the idea at all. The idea of karma is that you continually get the teachings that you need to open your heart. To the degree that you didn't understand in the past how to stop protecting your soft spot, how to stop armoring your heart, you're given this gift of teachings in the form of your life, to give you everything you need to open further.”
― Pema Chödrön

Do not worry about tricks and cheat. If some people are trying to trap and hurt you, God is also trapping them. Hole diggers fell in their holes. No bad remains non punished, no good remains non awarded. Have faith in justice and let the rest be.
~ Shams Tabrizi

Patience is not sitting and waiting, it is foreseeing. It is looking at the thorn and seeing the rose, looking at the night and seeing the day. Lovers are patient and know that the moon needs time to become full.
~ Shams Tabrizi
    

I am so close, I may look distant.

So completely mixed with you, I may look separate.
So out in the open, I appear hidden.
So silent, because I am constantly talking with you.

Rumi

...

I said: what about my eyes?

God said: keep them on the road.
I said: what about my passion?
God said: keep it burning.
I said: what about my heart?
God said: tell me what you hold inside it.
I said: pain and sorrow.
He said: stay with it. The wound
is the place where the light enters you.
Rumi

«Det som ikke gjøres bevisst, – møter en som skjebne»
- C.G. Jung

"Deprived of meaningful work, men and women lose their reason for existence; they go stark, raving mad."

Dostoevsky

When the world pushes you to your knees, you're in the perfect position to Pray.
Rumi

Stillhetens frukt er bønnen.

Bønnens frukt er troen.
Troens frukt er kjærligheten.
Kjærlighetens frukt er tjenesten.
tjenestens frukt er fred. Amen.
Moder Theresa

The Epistle of James (James 3:13-18; cf. James 1:5) distinguishes between two kinds of wisdom. One is a false wisdom, which is characterized as "earthly, sensual, devilish" and is associated with strife and contention. The other is the 'wisdom that comes from above':

But the wisdom that is from above is first pure, then peaceable, gentle, [and] easy to be intreated, full of mercy and good fruits, without partiality, and without hypocrisy.

—James 3:17

Det er mye kulde mellom mennesker
fordi vi ikke våger å gi så mye av oss selv som vi kunne ha gjort.
Albert Schwetzer

The soul should take care of the body, just as the pilgrim on his way to Mecca takes care of his camel... but if the pilgrim spends his whole time in feeding and adorning his camel, the caravan will leave him behind and he will perish in the desert.

~ Al-Ghazali

Vår tid er full av formaninger til foreldre om at de skal være «gode» eller «positive» rollemodeller for barna. Det er sludder, og heller ikke mulig. Det eneste vi kan være er de rollemodellene vi er, på godt og vondt. Prøv å ta en prat med din mann og dine venner om hva de har lært av sine foreldres måter å være menneske på. Du vil oppdage at de fleste av oss har lært minst like mye verdifullt av alt våre foreldre ikke kunne, som det de kunne.

Jesper Juul

"Run from what's comfortable. Forget safety. Live where you fear to live. Destroy your reputation. Be notorious. I have tried prudent planning long enough. From now on I'll be mad." ~ Rumi

 

Hvis hele universet ikke har noen mening, ville vi aldri ha funnet ut at det ikke har noen mening: akkurat som vi aldri ville vite at det var mørkt dersom det ikke fantes noe lys i universet og derfor ikke noen skapninger med øyne. Mørk ville være et ord uten mening.  

C.S.Lewis

Mennesket er oppfunnet av kjærlighet
og skapt til å elske.
Ernesto Cardenal

Intelligens er evnen til å akseptere sine omgivelser.
William Faulkner

Omgi deg med folk som vil
at du skal være alt du kan være.

Fuglen synger uansett for hvem som hører,
bekken klukker samme hvor den fører,
blomsten blusser uansett for hvem.
Ta lærdom,hjerte, vær som en av dem.
Julius Sturm

Vi kommer oss aldri ut av bekymringene
så lenge vi stadig tar pulsen på oss selv.
Martin Luther

Mange leter etter lykken
slik de leter etter en hatt
de allerede har på hodet.
Nicolaus Lenan

Den sikreste vei mot å få leve et liv vi selv ønsker
er å innrømme andre samme rett.
Aksel Sandemos

Jeg sov og jeg drømte at livet var glede.
Jeg våknet og fant at livet var å tjene.
Jeg tjente og fant at tjeneste er glede.
Tagore

Vokt deg for det onde. Det kan gi glede
når en er midt oppi det
men det gir sorg etterpå.
Wilhelm Busch

Kjærlighet er en overflod av kraft
som fyller den som ikke tenker på seg selv.
Dag Hammarskjøld

Mennesker vil ikke ha belæringer,
de vil ha bekreftelser.
Werner Bergengruen

Hvor vennskapelige veier løper sammen,
det virker i et øyeblikk hele verden som hjemme.
Hermann Hesse

Møt alt og alle som de er.
du er ingen dommer.
Stephen C. Paul

Urenhet

Jeg innså nå at det eneste urene ved meg er de sårene jeg har betennelse i. Det lukter litt vondt av betente sår. Og jeg kan bli oppfattet som kvalm pga disse, men mest selv føle meg uvel av de. Jeg må unngå at urenheter kommer i såret, gjøre det betent og dermed hindre det å gro. Urenheter er tanker som er negative. Jeg må rense meg fra negative tanker som ligger i sårene. Da vil det gro og jeg blir ren. Og har ingen grunn lenger til å være kvalm mot noen. Jeg visste dette tidligere og, men nå kom det til meg billedlig og da treffer det bedre. Nettop fordi bilder taler til følelsene.( Ikke bare det mentale).Det er ingenting å skamme seg over!

Kommentarene mine fra kopi av innlegg på nedlagte ningg:

Det er ikke min skyld at sårene er der, og det er intet der å identifisere seg med, derfor har jeg intet å skamme meg over, intet å skjule. De negative tanker som infiserer sårene og hindrer de å gro er de tanker jeg tar til meg som en bekreftelse på at jeg fortjener sårene.

Det Gud lærer meg er at ingenting er urent , ting er som de er, helt nøytralt. Noen ser på helvete som straff, men jeg mener Gud gir oss ild for å brenne bort det som ikke tilhører Ham. Dette skjer frivillig fra min side fordi jeg vil tilpasse meg Han så jeg kan klare å være i hans nærhet. All staffasje brenner bort når jeg nærmer meg Gud. Det blir bare Gud igjen + mine øyne som ser Ham. Mennesker lider i vår vestlige verden fordi de er syke. Det verker i deres sjel etter forfriskende ånde som skal blåse bort deres stivnede tankemønstre som skaper stillstand. Også følelsene blir stille uten ånden som blåser liv i det. Uten ånden blir vannet dødt og begynner å lukte vondt. Det fører til sykdom i hele mennesket.

Ja, det er befriende å vite at det er ingenting å fordømme. De som er kvalme mot andre har noe som verker inne i seg. Hvis vi husker på det kan vi møte personen med forståelse og medfølelse fremfor med sinne og intoleranse. Urenheter vil jeg fortsatt mene er negative fordi de er usannheter. Tror man på det negative som er usant og vrangt vil det irritere de sår som de ligger i. Derfor trenger vi lys for å skille mellom hva som er Guds sannhet og hva som er verdens innsnevrede syn. Eller hva som er sett med det kjærlige øyet fremfor det fordømmende.

Nøkkelen

Igår var ettertankens tid. Gud viste meg hvor tomt det er å stå i sentrum når det ingen forbindelse mellom meg og sirkelen rundt er. Nøkkelen til å ikke være selvsentrert er å ikke ønske ære av mennesker. Jeg trenger ikke ære fra mennesker når Gud velsigner og anerkjenner meg; ettersom jeg ærer Gud for alt.

Gud står bak alt. Derfor er jeg er en tåpe om jeg skulle håpe på noe av den ære Gud skal ha. Jeg kan ikke ta til ære det Gud har meg gitt. Jeg blir en klovn. Bahaullah sier : "O menneskesønn. Hvorfor fornedrer du deg selv? Reis deg opp til det du er skapt til".

Det er sterke ord. Det sier også at vi har et ansvar selv for ikke å la oss holdes nede av andre. Inni oss må vi være sterke uansett hva andre gjør mot oss.

Jeg er stolt og må kjempe mot å uttrykke at jeg blir fornærma. Om jeg husker å være empatisk, ser jeg hvorfor den andre gjør som den gjør og trenger ikke la meg bry med det.

Gud viste meg at loven han har laget er fast. Den er som en lysstreng som ikke lar seg rikke. Alt levende prøver å rette seg etter dette mønsteret. Det er egoet vårt som prøver å kjempe imot eller unngå det. Men vi blir dratt dit hele tida. Det er som når en del av kroppen blir skadet. Da vil kroppen ha en intelligens som fører den tilbake til normalen. Dette ifølge et mønster som ligger i genene våre.

Kroppen min er den som sier ifra om overtramp. Når jeg ikke lytter til eller ikke følger intelligensen/mønsteret/loven Gud har lagt i verden vil jeg merke det. Jeg sa ikke nei da en fyr klådde på meg. Det gikk så fort. Han spurte ikke MEG om det var greit før han hadde tatt på meg allerede. Kroppen min føler seg sårbar, ubeskyttet nå. Fordi JEG ikke beskyttet den. Jeg skyr menn som ser på kroppen min nå. SE MEG! Kroppen min er MIN!

Jeg hadde godt av det. Trengte å vite at det er tomt å være sentrum for begjær, oppmerksomhet--JEG er uinteressant. Jeg skal bare sette farge på Gud,jeg. Gud. Er det ikke mye kjærlighet i det ordet?

(Kommentarer 29,09.08, fra kopi av innlegg på ning:

Han ble tilgitt straks. Og jeg er flink til å tilgi meg selv raskt også ettersom jeg ikke identifiserer meg med mine handlinger. Det er nettop det siste som gjør at jeg tar noen sjanser og føler meg fri som en sufi som ikke trenger å følge Guds lover. Men loven er altså fast. Så det går utover meg å ikke følge de. Men loven; hvis vi ser den for oss som en tøyelig lysstreng, så kan vi tøye den et stykke frem og tilbake, om vi holder fast i den. Men idet vi gir slipp på den og trår over, det er da vi vil merke at vi ikke lever optimalt. For uten lyset har vi det ikke bra. Lyset er i loven. Det er stien vår hjem til Gud.

Det å komme nær, mer og mer nær, wow for noen opplevelser. Når jeg samtidig kommer nærmere og nærmere Gud, det er jo ingen forskjell!, og klarer å bære inni meg sterkere og sterkere kjærlighetskraft. Milde himmel. Gud har mye godt i vente for oss. Vi aner ikke mer enn smuler av det!! Vi skal være konger og dronninger fulle av kjærlighet. Og med dyp og selvsagt respekt for hverandre. Vi skal ære kjærligheten i hverandre.Det eneste vi er stolte av er å få kunne bære er kjærligheten

 

Mine svakheter får meg til å gå feil. Men de er åpningen til at jeg får ny lærdom. Man trenger ikke dyrke sine laster/tilbøyeligheter/svakheter, men se at tomheten i de kan fylles med noe guddommelig. Jeg tenkte idag det samme. Jeg må ta noen runder før jeg er flink til empatisk kommunikasjon. Håper sirkelen blir mindre og mindre og går høyere og høyere opp, så jeg kan VIRKELIG møte andre der på toppen.

 

 Jeg følte meg mer utafor før. Da identifiserte jeg meg med det uvanlige ved meg og holdt meg borte fra de jeg så uempatisk (pga frykt) trodde var normale. Nå ser jeg alle som unike og bidrar med det "uvanlige" som ikke lenger er meg, men noe jeg har fått.

 

Når man blir overrumplet klarer man ikke straks kjenne på følelsene. Det gjør man først når man lander. Og lande det gjør vi i kroppen der følelsene er. Det er da man kjenner sinnet over overtrampet. Det er så lenge siden jeg opplevde kroppen fraspalta som nå sist. Når man er fraspalta kroppen kan man ikke kjenne følelsene og kan heller ikke vite hvor å sette grenser. Nye overtramp skjer derfor lettere. Jeg hadde det slik noen år, Det er mange som har hatt det slik pga overgrep. Man blir ved overgrep fratatt kroppen på en måte. Og når man tar den tilbake må man kjenne og se på det som skjedde. Det kan ta lang tid å komme over, slik at man igjen kan slappe av så mye sammen med menn at man kan føle på alle slags følelser uten frykt for nye misforståelser. For det er bare i øynene man kan se om en kvinne vil ha sex, om hun ikke aktivt legger an på mannen. En åpen kroppsholdning er ikke nok.

 

 Jeg har ikke hatt tillit før nå i det siste til mennesker i den grad at det var mulig for meg å se Gud i alle. Men nå har jeg tillit til at Gud står bak alle og er i deres innerste essens. Det er en åpning for å bli ydmyk også overfor Gud i det ytre og Hans gode tjenere.)

Jesus sa til meg om lidelse dette

Suffering is for the sake of wisdom.
Love honours you that way.

Listen to the voice inside you whispering;
let your self out there

in the woods, where I can be found in all living.
Let your self out there where you belong;

in my heart,
where I very slowly will nourish you.

I have all eternity to feed you,
spoon for spoon.

Cold little you, I will take into my great ,warm heart.
I miss you.
------------------------------------

My heart wanders
from house to house.
I can't find an entering.

The strictly forbidden
rumour about mankind
is the secret of my soul:

You reflect me higher
than anybody.
You see me as nobody else.

Let us talk for a while, about suffering.
Have you all forgot it's purpose?
Have you all forgot the frame it is for my love?

How can I love someone who is content?
Tell me!

I love you,
and will wander here for eternity
till I have collected everybody
into my heart.
Know that!
----------
edited version:

My heart wanders
from house to house.
I can't find an entering.

Have you all forgot the purpose of suffering?
Have you all forgot the frame it is for my love?

How can I love someone who is content?
Tell me!

I love you,
and will wander here for eternity
till I have collected everybody
into my heart

Gud gir meg frihet.

Jesus sa til meg 17.10.2008:

I will not tell you what pleases me
I will give you freedom.

But there are four forms
I'd like to see you in:

Happiness, love,
safety and freedom.

Det er vanskelig for meg å stole på at Jesus elsker meg uansett hva jeg gjør.
At Han elsker alle kriker og kroker av meg. Da jeg spurte hvorfor Han anbefaler ekteskapet
sa Han at det var for å beskytte. Gud virker å ha dyp respekt for menneskets frihet. Han er jo også Selv fri.

Men Jesus ser alle tankene mine og kommer med korrigeringer når det jeg sier er uklart eller smålig. Før var jeg redd for å si at det var Jesus som korrigerte, men nå er verdien i dem viktigere enn at jeg blir oppfattet som en idiot. Jeg har kastet alle tanker bort til der alle tanker er og alle minner bort dit alle minner er og stoler på at alle tanker jeg trenger blir sendt meg, alle minner og påminnelser jeg trenger blir sendt meg. Fordi jeg har åpne ører i mitt indre mottar jeg.

Hver gang jeg har spurt Gud ta et valg for meg blir det stille. Da får jeg aldri svar. Det sies at Bahaullah( Bahaiprofeten) ikke tenkte gi mennesker regler for hvordan be osv, men at folk maste fordi de var usikre. Til de som var vant med lang bønn og foretrakk det gav Han lang bønn, til de som var vant til å be tre ganger daglig gav Han tre mellomlange bønner osv. Så hvem pleaser hvem? Vi er så forbaska vant til å skulle please foreldre for å bli elsket. Det er inngrodd! Gud er ikke slik som dem. Gud vil ikke bli pleaset på den måten :at vi skal gjøre det vi blir bedt om, mene det Han mener, ikke vise følelser, ikke lage høye lyder og være ville og gærne. Gud elsker oss SÅÅÅÅ høyt. Han gir oss frihet. Den finnes i Hans kjærlighet. Om vi bare tror og tar den imot.

Jesus korrigerer usannhet til sannhet. Sannhet gir den frihet Han ønsker å gi.

Life is a lesson in awareness

Jesus said to me on my birthday 19.10.2008:

I'm always with you
fullfilling all your needs.
You just have to be aware of them
for it to happen.
Life is a lesson in AWARENESS.

Sosial angst

Jeg mener det er mulig å finne ut av sosial angst. Ved å spørre seg en del spørsmål om seg selv i situasjoner der man blir engstelig. Spørre og grave etter hvorfor så man finner ut at grunnen er forkastelig.

(Selv har jeg blitt usikker på temperamentet mitt fordi jeg har fått så mye negative tilbakemeldinger på det og lært at følelser uttrykt på egen vegne er egoistisk. Sinne og sorg ble derfor noe smålig og stygt (men aldri ble dette bekreftet i mine øyne)og jeg ble usikker på kroppen min fordi det var et så stort og kritisk ,med forstørrelsesglass, fokus på kropp hjemmefra.

Jeg var redd jeg skulle oppleve det samme der ute blandt andre mennesker som jeg gjorde hjemme: mors skuffelse over min manglende selvutslettelse, latterliggjøring, nedlatenhet og kritikk-noe som faktisk gjorde meg sint, men sinne kunne jeg heller ikke vise uten at det ble foraktet.

Vel alt er vel nå fordi jeg har fått bekreftet innenfra at følelser er ok. Alle er født med forskjellig temperament og inget er bedre enn noe annet selv om det ligner mer på en opplyst manns fred. Og det er ikke følelsen man skal bedømme, men grunnen og hensikten. Jeg har til denne dag trodd jeg er helt spesielt ussel fordi jeg av og til kjenner lysten til å ta noe. Men heller ikke det er ondt, men naturlig. Kanhende det er primitivt å ville ta no brukelig på sin veg men ondt, nei. Det er ikke ondt før jeg tar noe til tross for at jeg vet at det tilhører noen andre. Følelsen kommer først, tanken om at oj, det tilhører noen, kommer etterpå, deretter handlingen (i dette tilfellet).

Jeg har også vært usikker på om jeg faktisk er egoistisk som andre sier når jeg ber om at det også taes hensyn til meg. men det er de som vil gjøre det de vil uten hensyn til andre som er egoistiske. Så de projiserer sin ondskap. Jeg har også møtt forakt for sinne av folk som selv synes sitt eget sinne er foraktelig. Og grunnen til at det blir et problem for dem at jeg blir sint er at de har et lager av sinne som med kun liten kraft blir pushet til aktivitet.

Jeg trenger ikke hemme meg, min kraft(følelser), mer fordi jeg stoler på at mine grunner er gode, vet at mine følelser er nøytrale til tross for sine farger og at min hensikt er god.

Så man må altså unngå å identifisere seg med det jeget som oppstår like hurtig som det kan elimineres; Godhet dukker opp i godt miljø, narsissismen kommer frem i narsissistisk miljø.