Samme ting virker tosidig.

Singel i is forhindrer en å skli,
men den samme singelen på bar bakke
kan man lett skli på.

Visse akupunkturpunkt virker
båd mot diare og forstoppelse,
amfetamin virker stimulerende på den rolige og beroligende på den urolige.
Homøopatisk medisin virker også balanserende på samme måte, tror jeg. For det er balanse det hele handler om.
Balanse mellom jord og himmel bl.a.
Om man er så i himmelen at kontakten med jorden er opphevet
kan man ikke formidle det himmelske på jord.
Motsatt kan man ikke ved å knytte seg for meget til jorden
kunne formidle noe til himmelen. Det kan gå så langt at man ikke tror på det stedet man har mistet forbindelsen med.

Kanskje skyldes det å ikke ha tro på seg selv om at man har mistet forbindelsen med seg selv også? Lite vet jeg.

Som en mynt har to sider, er alle fysiske ting. Lusifer og Ahrimanske krefter; oppløsning og stagnasjon. Å følge sin egentlige vilje eller være en lydig tanketom og egentlig motvillig robot er utfordringen med hensyn til Lusifer, og Ahrimanske krefter vil ha oss til kun å være opptatt av den fysiske verden og ikke tro på annet enn den, vitenskap etc. Men begge deler har sannhet i seg, å følge Gud er bra men med egenviljen i behold, og det fysiske er viktig for å formidle det guddommelige. Så det gjelder å beholde seg selv og vite hva man vil i balansen mellom kreftene.

Gresshoppe

Jeg synes jeg ligner en gresshoppe. Jeg fant noe morsomt, symbolikken:
Gresshoppen er den innviede mystikers symbol, fordi dette insekt ikke gir lyd med sin munn, men utsender en kvidrende lyd fra sin ryggsøyle.
Dette innebærer at den har forpliktet seg på livets rot, og at det guddommelige uttrykker seg med en lyd.

Og negativt om den fant jeg dette: Gresshoppe: Symbol på store landeplager, rikelig avkom, men også tegn på at den kosmiske orden var blitt forstyrret. Elendighet, ødeleggelse, grådighet.

Forward Thinking

As an animal totem, the grasshopper appeals to artists, musicians and dancers. To wit, the lilting song this creature emits is an inspiration to our muse; its skittering and jumping is divine choreography. The artist within us all easily recognizes the grasshopper making its own dance steps, and grooving to its own special melody.

The grasshopper moves to its own rhythm and tune, indicating this creature is a advocate of intuition and listening to our inner voices. The grasshopper encourages us to listen to our own stirrings – those beautiful chirping lullaby’s that sing in our hearts are indications of our inner beauty and creativity. The grasshopper totem reminds us these inner musings must never be silenced – rather, they should be nurtured, and always remain as the background music to the performance of our lives.

As with most insect totems, the grasshopper keeps itself to the ground. As such, this is a grounding totem, and the grasshopper can teach us stability, patience, security, and solidarity.

The grasshopper chooses those of us who are innovators, forward-thinkers, and those who progress in life by unorthodox methods. This is because grasshopper symbolism recognizes tremendous leaps of faith, impressive jumps in progress and consistent forward momentum. Those with this totem are likely to aim high, and achieve amazing feats – they take great leaps where others fear to tread (or jump, in this case).

Another special feature of the grasshopper totem is that it calls to those who have natural clairvoyant abilities. Just as the grasshopper uses thousands of tiny eyes to formulate the “big picture” so too do those whom the grasshopper is called. In other words, those with this totem are visionaries. They see things intuitively, seeing beyond what the concrete world holds, and they use this special vision to see the world with a childlike wonder.

We can call upon the grasshopper when we need a sense of adventure in our lives. When we feel stuck in a rut, the grasshopper can bounce us into magical viridian worlds filled awe and joy.

The grasshopper can also help us when we need a little creative inspiration. If muses kept pets – the grasshopper would certainly be a first choice.

http://wisdom-magazine.com/Article.aspx/2373/

Utvikling av dydene

Er det gjennom møte med andres hardhet

jeg finner motsatsen mykhet i meg selv?

Når noen viser stolthet jeg finner ydmykhet?

Når andre er gjerrige jeg ser verdien av gavmildhet og lærer meg takknemlighet?

Når jeg ser grovhet jeg vil finne finhet i meg selv?

Når jeg opplever vulgæritet jeg finner uskyld?

Når jeg opplever fiendskap jeg verdsetter vennskap?

Er det når jeg møter en kald skulder jeg lærer hva omsorg er?

Er det ved å oppleve ubehøvlethet jeg ser verdien i å rydde opp i meg selv og velge hva jeg vil utrykke?

Er det ved å bli tråkket på jeg lærer forsiktighet?

Er det ved å bli misunnet jeg finner gleden ved å unne og å glede meg på andres vegne?

Er det ved å ikke bli tålt og avvist jeg lærer toleranse?

Er det ved møte med andres fordommer jeg søker fordomsfrihet?

Er det ved disse fiender jeg kommer til helvete for å rense meg for det samme i meg selv og kan oppleve motsatsen paradis?

Er det ved djevelen jeg lærer Gud å kjenne?

Ved ytre trengsel søker man innover.

Vi burde takke våre fiender. De er Guds tjenere i arbeidet med å foredle sjelene. Er de ikke?

Å lære den tøffe vegen via de dårlige eksemplene for menneskeligoppførsel blir mer gjennomgripende, blir den ikke?

Kort og godt om anorexia, sagt av psykolog Nicholas Carr

Anorexia Nervosa

- Barn og unge som lider av anorexia nervosa har i mange tilfeller gått lenge og prøvd å bli sett. Å slutte å spise er ofte et signal om at vedkommende trenger hjelp til noe annet enn maten. Vi ser barn helt ned i 10 års-alder som nå velger en slik form for kommunikasjon med omverdenen. Årsaken til anorexia nervosa er svært sammensatte. Barnets sårbarhet, samspillet i familien, kravet til å være vellykket osv. I mange av de tilfellene vi møter i behandling ligger det familiekonflikter som har vart over tid bak barnets spiseproblem. En langvarig skilsmisse-prosess med uforløst sorg kan føre til alvorlige depresjoner som gir seg utslag i et ønske om å utslette seg selv. Resultatet er at barnet utvikler anorexia nervosa. I mitt arbeid møter jeg barn som er svært tynne, bleke, mimikkløse og med hviskende stemmer.

Vakker

Dette, Rachele Schank, må være en av verdens vakreste kvinner. Hun minner meg om min mor da hun var modell.

Kattemennesker

Jeg har fått nok av katteaktige menn,
som bare vil gni seg inntil noen -
for så å gå
uten tanke på andre enn seg selv etterpå.

Pappa er symbolsk død

Etter å ha lest mammas notat har jeg i et par dager fantasert om å drepe han, stikke kniven i han mange ganger, i panna hans. Og jeg har sett at jeg kan ta rollen som pappa selv. Og så gikk det endelig opp for meg i drømme en natt at jeg kunne løsrive meg fra dypet i meg fordi han aldri vil gi meg det jeg lengter etter; nemlig pappakjærlighet. Dagen etter var jeg nede i mørket. Det varte to døgn. Plutselig ble jeg revet bort fra stedet og befant meg oppe blandt menneskene igjen. Når jeg så var ovenpå skjønte jeg at jeg hadde vært i graven hans. At jeg hadde begravd han og hengt tungt ved hans grav, men også kommet over min fars familie. Jeg føler altså at pappa og hans mor og far ikke er en del av meg mer. De er ukjente for meg i.o.m. sin manglende interesse for medmenneskene.

Jeg mener, jeg har etter å ha blitt kjent med Guds vilje ønsket å bidra så mennesker føler seg verdifulle og får selvtillit, mens pappa bevisst gikk inn for å svekke sine barns selvtillit. Det er to forskjellige verdener, det. Vi ender ikke opp på samme sted med så forskjellige innstillinger. Så det var like greit å si ha det nå. Dessuten er ens, eller ihvertfall min, verdslige familie kun viktig på jorda.

Han er død, og jeg har gjenoppstått.

Støtte

Når du støtter noe må du faktisk ofre noe. Ord er tomme i og for seg så å bare si du støtter legger ingen tyngde til saken. Å vise oppriktig glede ved prosjektet gir energi. Å hjelpe til gir praktisk støtte. Å vise fleksibilitet i forhold til egne ønsker viser vilje til det.

Organer og deres emosjoner

Jeg er så dilla på akupunktur for tida. Leser masse om det både på nettet og i bøker jeg låner på biblioteket. Jeg har fått en elektroakupunkturdings også, sånn at jeg kan stimulere punkter selv. Jeg tar nå og gir energi til lunger ettersom jeg har svekket dem med mange års røyking tidligere (av og på fra 14-31). Det kuule er at det punktet jeg bruker gir meg så lette ben (lunge 9). Se her står det mer om følelsers tilknytning til organer:

The heart radiates love and joy or hatred and arrogance. Kidneys reflect calmness and gentleness but when the kidneys are weakened then fear and depression deposit in them.Courage and righteousness belong to the lungs, which are weakened by sadness and grief. Kindness and generosity belong to the liver whose negative emotions are anger and frustration. Positive emotions of the spleen are fairness and openness, while the negative ones are anxiety and worry.

Mammas notat

For to dager siden leste jeg en lapp mamma skrev samme dag hun bestemte seg for å skille seg fra pappa. Lappen var 29 år gammel. Dette sto skrevet på den:

Da jeg bestemte meg for å skilles var det etter denne episoden:

Jeg hadde kjøpt et Donald-blad til sønnen min på 2,5 år, men hans far begynte å lese det. Min sønn gråt og ville ha det. Hans far ble sint og sa han måtte vente. Sønnen vår fortsatte å gråte. Da ble faren forbannet, tok gutten i hver arm og stampet han opp og ned i gulvet så hælene dunket ned i det. Datteren min (meg) begynte å blande seg inn. Hun fikk da samme behandling.

Etterpå sa han: "Det skal være en hard og fast oppdragelse. Han (sønnen) skal stange hodet mot veggen og miste selvtilliten helt."

Før, da jeg var mindre, tok jeg det voksne sa bokstavelig. Jeg trodde det de sa var sant. En sannhet var da så konkret avgrenset som bokstavformene. Mye usant, overfladisk og dømmende såret meg, men det at jeg reagerte fikk meg til å søke den virkelige sannheten. Sannhet sårer ikke. Negativitet er bare en skygge av noe. Og dette noe kan man betrakte helt uten positiv eller negativ bedømmelse, det bare er som det er. Å mene noe, synse om noe, er helt, helt uvesentlig.

Mange uttrykker noe de egentlig ikke mener med kallenavn f.eks. Dette kommer av at de snakker i affekt. Følelser farger ens sinn slik at en ikke ser klart hva man forholder seg til. Dermed dømmer man feil også. Men dette skjønte ikke jeg før, da jeg var mindre.

Nå kan jeg tenke at de egentlig ikke mener det de sier når jeg hører noen si noe overfladisk og negativt. Jeg kan ta det like lite alvorlig som det er gyldig. Om en person holder hardnakket på det negative han sa, er hans sinn fortsatt farget av sitt sinne bare.

En merkelapp kan aldri fortelle en sannhet om noe. Det er som en prislapp en person setter på en ting og slik forteller hvor verdfull en opplever den tingen akkurat da.

Det er selvsagt trist at en slik ting som det settes prislapper på er mennesker også. For det første fordi vi jo ingen ting er, men for det andre fordi det viser hvor skummelt følelser er. De er ikke til å la seg leke med. De er som barn som ikke skal bestemme, fordi de ikke har overblikket.

En som snakker sint i affekt tar ikke vare på seg selv. Han overlater den oppgaven til andre. Men det er han selv som skulle tatt hensyn til følelsene og gjort noe fornuftig med det.

Barn blir voksne når de går bort fra de voksnes barnsligheter og finner modne alternativer. Alternativer til raske konklusjoner, negative tanker, bedømmelser og overfladiske betraktninger.

Da jeg var liten trodde jeg de snakket sant fordi jeg var selv ennå ikke klar over hva sannheten var. Smerten ved usannheten var derfor nødvendig.

Sinne

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint på et annet menneske.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til sinne å finne.

Når jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert, og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig. Og man kan ikke være myk om man er redd for å være sint. Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut de unødvendige grunnene til frykt, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd.

Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin." Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje, tenker jeg da.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir selvsagt tomme ord. Man kan begrunne utsagnet med den erkjennelse en selv har funnet. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull. Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre.

Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv og andre. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. De aller, aller fleste er redde for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade.

Bulimikerens ulvehunger er en fortvilet kamp for å holde inne en varulvs sinne.

Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil lære den andre en lekse ved å såre. Den som blir mest såret av å såre med vilje er den som sårer. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er så har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det finnes en del mennesker som er grenseløse.

Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.

Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.

De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.

Frykt er kanskje årsaken til sinne, men essensen av sinne er rettferdighet.

Å ta plass

Jeg gikk bort fra gruppen sammen med en dame,
og spurte: "snakket jeg for mye?"
Hun så på meg med sløret blikk og lo
en litt unaturlig lang og lys latter.
Jeg spurte igjen, og hun gav det samme svar.

Enten var hun usikker fordi hun ikke oppfattet mitt budskap,
eller så tørte hun ikke si direkte ja.
Men min frykt for å ta for meget plass ved å snakke for mye
ble da erstattet av en ny tanke;
at den damen kunne ha unnet meg å tale det jeg gjorde.

Og da først, etter å ha forstått det,
kan jeg unne meg selv det, istedenfor å være redd
for å snakke for mye. Og jeg innså også det at hva den damen måtte mene var mye mindre viktig enn hva jeg selv mente.
Men nettop ved å interagere kunne jeg finne ut hvor jeg sto.

Hva er for mye, liksom? Mer enn andre? Hva om de ikke engang vil snakke? Det er tull å tenke slik som om respekt og overbærenhet ikke finnes.

Noen har faktisk flere ord enn andre og;)

Sinne, eller?

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til å bli sint å finne. (Hvorfor har ingen fortalt meg det??:)

Så neste gang jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig.

Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut grunnene til frykten, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd. Fordi det finnes ingen grunn til å være redd.
Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin."

Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir tomme ord. Man kan begrunne det med den erkjennelse en selv har funnet ut. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull.

Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Gnomen som ble til fasthet.

Æsj, jeg våknet av ringeklokka idag og så rett inn i et nedrig rike av gnomer. Som om jeg så inn i en hule lik den de syv dverger fra eventyret jobber i, bare at dvergen jeg så var små- ekkel og små-stygg, og hulen ikke hadde edelstener men var brun. Det var en gnom. En liten brun nisse med samme farge som sine omgivelser. Gnomen tilhører jordelementet, så det var ikke rart porten inn var der den jordelement-styrte magesekken, der jeg pleier å ha vondt, og som jeg får akupunkturnåler for å styrke.

Akupunkturbehandlingen har fått meg ned på jorda. Før ville jeg veldig gjerne hele tiden være guddommelig. Nå føler jeg meg jævlig innimellom. Den gnomen er slik at den gir f. Uansett hva man sier til den bryr den seg ikke. Den følger sin vilje. Den føler seg kanskje allerede avvist, til å leve i jorda uten lys og er gretten av den grunn kanskje? Den står der i åpningen og er ikke til å rikke.

Jeg har blitt dratt ned hit jeg har forsøkt å unngå i hele mitt voksne liv.

Æsj. Jeg vet jo det guddommelige må komme naturlig innenfra, og viljen min kan ikke få meg guddommelig. Kanskje greit jeg slutter å prøve så hardt?

Men å vise seg slik jeg er; menneskelig, med nedrige følelser som redsel og sinne, og aller mest "gi faen"-følelsen, er vanskelig. Jeg har virkelig ikke styring på følelsene mine for tiden. Seriøst. Jeg mangler sinnekontroll fordi jeg gir f. i å ha det. Tenk det! Hvor ondt er ikke det å gi f. i ? Jeg har bestandig vært redd for at mitt sinne skal skade andre og jeg er sliten av det og dritt lei av det. Jeg har holdt tilbake og jeg har vært redd for virkningene og jeg har unnskyldt meg sååå mye.

Og det er det jeg har unngått å ville konfronteres med. Nå ble jeg tvunget fordi tiden var inne. Behandlingen gjør meg ekte. Men dette ekte er ikke bra. Jeg er ikke en fin person. Jeg føler meg ihvertfall jævlig og oppfører meg deretter. Men selv om jeg er tapt bak en vogn er jeg ikke fortapt. Jeg tror Gud bryr seg selv om jeg er en dust og en dritt.

Jeg gikk inn i riket til gnomen for å forløse. Å lukke døra ville jeg ikke i visshet om at den var der fortsatt. Jeg fikk løsnet noe. Men det å forholde seg til denne siden av meg, den som gir f. i andre og er sta er ikke lett. Jeg prøvde med kjærlighet. Utrolig kanskje? Men det funka fint som forløsningsmiddel. Jeg håper bare jeg klarer å velge den bort. Problemet er at jeg ikke klarer. Jeg får direkte innflytelse fra den nå. Dritt. Hør på meg. Jeg snakker slik som den er. Tenk, jeg, er sånn. Jeg er nedrig!! Jeg blir så fortvila fordi jeg vil være annerledes enn det. Jeg vil være en helgen, dvs. en som kan heve seg over slikt.

Jeg kunne ikke møte de jeg skulle idag, fordi jeg så at de fleste av dem var under innflytelse av det samme lave riket. Jeg må overkomme eller få på avstand det før jeg kan ha avstand til deres "gi f.-holdning". De prater fra levra, tar all den plass de trenger og virker ikke å bry seg om å oppføre seg estetisk pent og behøvlet.

Det var morsomt i begynnelsen (det begynte for noen uker siden) da jeg utforsket det å tørre å gi faen i hva andre måtte mene om meg, snakke fra magen og gjøre som jeg ville, ikke som alle andre ønsket, ikke lenger være selvutslettende. Men nå har det blitt for mye av det, synes jeg. Etter en gåtur bestemte jeg meg for å samle meg litt. Og da merket jeg at jeg hevet meg over det og fikk en større avstand. Nå er det ikke over styr.

Egenvilje er bra det, bare det blir styrt i riktig retning og ikke skader andre på vegen.

Jeg får tenke at det var gøy å eksperimentere med og erfare at jeg ikke ble avvist eller foraktet av å si rett ut hva jeg mente selv om det ikke var positivt, stå på egen vilje uten dårlig samvittighet og gi uttrykk for irritasjon og sinne.

Sønnen min vil at jeg bare skal være snill. Men da jeg fortalte han hvordan alt vil bli om jeg sier ja til alt ville han heller gjøre sitt for at jeg ikke skulle bli sint (ikke mase for mye). Jeg er nemlig utålmodig.

At jeg falt ned og opplevde det så nedrig er fordi jeg har helt litt for meget over i det luciferiske. Ifølge Rudolf Steiner er det luciferisk å ville gjenspeile det guddommelige automatisk uten behov for den frie vilje. Disse vesener har nemlig ikke fri vilje siden de ikke har vært på jorden for å opprette den, som vi.

Ja, jeg har hatt som ideal å være automatisk guddommelig men jeg har heldigvis også ment at fri vilje er særdeles viktig, og hatt en kamp mellom disse krefter i uvitenhet om hva som er det beste. Er ikke det kristne ideal noe slikt også? Huff. Nå vet jeg takket være Rudolf Steiner hvor jeg har brukt for meget krefter i unødig streben. At Gud vil jeg skal velge det gode, velge det englene prenter inn av idealer. Idealer om nestekjærlighet, å møte mennesker dypt og seriøst etc.

Det gnom-aktige er ganske motsatt av det luciferiske på godt og vondt. Den tviholder på fri vilje men er ikke opptatt av det åndelige i det hele tatt. Så det gjelder å finne en god balanse og jeg skjønner nå viktigheten av å finne denne ved hjelp av opprydding i tro og forestillinger.

Jeg gjorde meg åpen for hva åndeverdenens forklaring på det med gnomen er og jeg fikk huske at jeg for ikke mange ukene siden skrev et dikt om å krype i brun gjørme og ikke se lyset, kun brunt. Jeg var da inne i den hulen gnomen sto i åpningen av. Og i drømme var jeg altså nå kommet ut. Jeg etterlot den forstenet fordi jeg så den med bevissthetens lys og beholdt altså fasthet. Stahet og egoisme ble forlatt og mistet liv. Jeg har vært nødt til å være meget egoistisk og sta i det siste for å komme meg ut av den hulegangen. Det var så slitsomt å krype at jeg ble uhyggelig som en gnom mot omgivelsene. Og jeg ble sint når jeg hadde et påtrengende behov for å grine. Nå er jeg ute og har det meget bedre.

Markering

Mammaen min har sagt at hun ikke gav meg kos og klemmer da jeg var barn og ungdom fordi hun var redd jeg ikke orket hennes nærvær. Hun har sagt "jeg trodde ikke du ville at jeg skulle gjøre det." Først nå, flere og sytti år gammel, husker hun at hun har blitt skitnet til i barndommen av pedofile overgripere.

Hun gir meg klemmer nå. Og hun har mistet det sløret av usikkerhet som liksom man kan se romme tanken " er jeg for ekkel til at du vil klemme meg?". At hun er svært opptatt av å være fysisk pen kan henge sammen med det som hendte henne i barndommen, for å kompensere for det stygge som preget henne.

Jeg tror jeg har det samme mønsteret. Å hevde seg på en eller annen måte, med utseende, klokhet eller prestasjoner kan føles beskyttende. "Ingen vil røre meg nå. De vil respektere meg nå".

En ordløs markering av sin grense. Man har jo lært at ord ikke nytter mot de som bare tar det de vil ha.

Takk fiende

Når en forsøker å ta makten over meg,
viske meg ut; min vilje i verden,
blir all min kraft konsentrert i mitt selv.
Takk fiende, du styrker meg.
Guds prøvelse er en øvelse i styrke.

Freden

Freden er i friheten.
Uroen er der du ikke tør
ta steget ut i den.

Båndtvang

Hvorfor legger du bånd på seg selv?
Har noen behandlet deg som en hund
så mye at du tror du er en?
Jeg har alltid tenkt at det er en del foreldre som er egoistiske, jeg, og ikke den normale "barn er egoister" ,om de ikke lar barn få utfolde seg og slippe å ta så mye hensyn at de ikke får leke i fred. Barn og voksne er ikke så forskjellige egentlig. Alle vil gjøre det de har lyst til uten å bli distrahert og stoppet. Og da handler det om å se at det er rom nok til alle, ikke behøve å krige om rommet.
Jeg synes det er mye bedre å gi barn tillatelse til å leke støyende på visse betingelser enn å hysje på dem. F.eks. at de kan gjøre det i et annet rom enn en selv er i eller ute. På den måten hemmer man de ikke.
Jeg fikk straff av faren min om jeg bråkte på veg mellom mitt rom og kjøkkenet der mamma var forbi en åpen stue der han sov middagshvil. Dette skjedde ofte. Hvorfor han ikke sov på soverommet i stedet er en gåte. For hvorfor skal bare barn tilpasse seg? For ingen er nødt til å hemmes og temmes om begge tilpasser seg av kjærlighet til hverandre. Og barn har aldri mangler kjærlighet til forelde, så det er ikke de det står på. De kan trenge en del forklaring etc., ja, men viljen står det ikke på.
Da jeg satt urolig ved middagsbordet ble jeg av pappa vist fra bordet og fikk ikke mat. Men jeg mener han selv kunne ha satt seg et annet sted i stedet, for jeg klarte ikke å roe meg. Jeg ble hivd ut av speider'n av samme årsak; klarte ikke sitte rolig å høre monologer. Fortsatt stikker jeg fra foredrag om det blir for mye uvesentligheter og jeg selv ikke kan komme med innspill før etter monologen.
Sønnen min sier til meg at han ikke klarer å være annerledes han heller, selv om han egentlig vil "ta hensyn" også, fordi han jo bryr seg. Barn har sitt eget uttrykk, er seg selv. Det kan ikke forandres uten at det blir kontrollert og unaturlig. Barn er ikke egoistiske, men de liker ikke urettferdighet. Det må ikke forveksles. For foreldres vilje er ikke viktigere enn barns.
Mamma sier jeg fikk mye oppmerksomhet. Sannheten var at hun følte jeg krevde det fordi jeg var så urolig. Så at jeg fikk oppmerksomheten er feil. Det føltes ikke som noe jeg fikk, unntatt de gangene jeg kom med noen gode vitser og skuespill.
Jeg følte alltid at jeg burde være stille, men klarte det bare ikke. Jeg var glad, de var triste. Pappa forsøkte med teip på munnen min. Jeg tok den av etter en kort stund og håpet de ikke forventet at den skulle sitte på.
Om vi virkelig vil ha våre barn opp og fram må vi stille oss bak dem og gi de rom til å utfolde seg naturlig. Ikke videreføre andre generasjoners idealer om at barn ikke skal sees og høres.
Om man gir ris er det viktig med ros, sies det, men om man roser for å uttrykke at en selv er tilfreds med en annen blir det ikke mye frihet igjen for den andre. Ros bør i stedet komme pga. glede på den andres vegne. Det er det eneste som støtter uten å være avhengig av mennesket som sier det.
Det samme med :"Jeg er stolt av deg" . Hvorfor ikke heller "jeg er glad på dine vegne?" For uten den betydningen av "jeg er stolt av deg" er det et tåpelig utsagn, synes jeg. Da også gir man ikke barnet bekreftelse, men tar æren og gir inntrykk av at det barnet gjør er viktig for ens velbefinnende. Ja, får barnet til å tro at foreldre er avhengig av at barnet presterer for å ha det bra. Det er frihetsberøvende.
Slike utsagn vitner om at en tror ens meninger om en annen har så meget betydning, at en selv er viktigst. Men synsing om andre er uinteressant og innskrenkende. Foreldrekjærlighet er å sette seg selv til side fordi en vil se barnet sitt. Barnet er ikke til for å tilfredsstille foreldre og beundre de. Og burde slett ikke måtte gjøre det for å bli sett, likt og tatt vare på.

Akupunktøren tok innersvingen på perfeksjonisten.

Akupunkturbehandlingen fikser meg bak min kontroll, fra innsiden. Bak min rygg så jeg ikke ser det. Da jeg oppdaget det ble jeg redd, for jeg tenkte konsekvensen kunne bli at jeg begynte å oppføre meg annerledes enn jeg ville. Hm, jammen har det ikke skjedd. Jeg blåser i å være føyelig, snill og lavmælt, og idag spiste jeg kjøttkake. Jeg har ikke rørt oksekjøtt på 20 år. Plutselig fikk jeg lyst på det og så ikke på det som urent mer, plutselig. Og jeg liker plutselig lilla igjen. En farge jeg har hatet i 15 år.

Noe har jeg oversikt over. Jeg er med når blokkeringer oppløses. Og folkens; jeg liker å være tynn, så slutt å snakk om det!! Det er å være liten i psykisk betydning jeg ikke liker.

Det rare er at jeg ikke har noe imot forandringen, og det skyldes selvsagt at det føles rett og det føles som meg, noe naturlig. Jeg følger ikke lenger en oppkonstruert mal som er umenneskelig. Jeg glir ut av nevrosen. Jeg så et bilde som viste hva akupunkturen gjorde med meg. Den trakk proppen ut av badekaret. Jeg er liksom ikke lenger innenfor et lukket system, avsondret fra andre i min "jeg kan ikkke være som andre, menneskelig, være ubehersket, sint, gjøre som jeg selv vil og har lyst til etc". Jeg har også sett bilde av:

Jorda bombes
og jeg brenner.
Himmelens mørke skyer lyner.
Lyserosa blomster visner
mens gule små synker ned i jorden.
Jeg står på sletten i stormvinden.

Jeg møter motstand når jeg sier hva jeg vil og jeg møter kritikk for at jeg sier ifra og er mer oppfarende. Men det måtte jo komme siden det er en grunn til at jeg har oppført meg annerledes tidligere. Jeg er en temperamentsfull person og jeg er sta, og nå er det nok. Jeg vil ikke være annerledes mer. Jeg vil ikke oppta bare en liten plass mer. Folk får bare kritisere, klage og snakke bak min rygg fordi de kan høre meg rope, grine og synge, og fordi jeg gjør det jeg har lyst til.

Jeg vil heller leve alene fordi andre avviser meg enn fordi jeg selv avviser meg før andre rekker gjøre det, og i mellomtiden legger bånd på meg i redsel for kritikk og avvisning. Jeg vet noen liker de som viser følelser også, og det samme gjør jeg. Det er trygt å vite hva andre føler og tenker, har lyst til og mener. Jeg fikser ikke å forholde meg til lukkede mennesker med hemmeligheter. At andre finner det mer trygt å la ting være under teppet får være deres sak som jeg ikke må la få styre meg. Jeg lar engler være engler. Roboter være roboter. Og dukker være dukker. Jomfru Maria skal få være seg selv, og så kan hun påvirke meg istedetfor at jeg skal prøve å bli lik henne.

Lucifer, Ahriman og englene

Jeg gikk midt i et foredrag av Finn Skårderud idag fordi jeg leste en så mye mer spennende bok på trikken på veg ned som jeg savnet å se mer i. "Engler" av Rudolf Steiner, der han skriver at luciferiske krefter forsøker å få oss til å bli som roboter, altså ikke benytte vår frie vilje, være gode men mekaniske, og så Ahrimanske krefter på den andre siden som vil ha oss til å tro vi er avanserte dyr; materielle bare. Når kristne viker fra det ahrimanske (kjødelige) havner de lett i den andre grøft og til idealet "snill og god, ikke tenke selv, bare lydig ta imot læren fra de man jo skal hedre". Samtidig snakker de om Lucifer som satan og tror dette er fristeren, altså det ahrimanske. Dette blir blindhet, overtro. For vi må bevege oss over disse to krefter, finne en balanse. Og det som får oss over er å få kontakt med de idealer englene innprenter i våre astrallegemer. Ja, dette står i boka utfra min forståelse. Interessant, syntes jeg, fordi mange med meg har sikkert blitt forvirret av det luciferiske ideal jeg nevnte i motsetning til ens eget ønske om å være levende og naturlig. Shamaner er opptatt av det naturlige menneske, at det ikke skal fordømmes og kalles dyrisk (Ahrimansk) og fritt for det tekniske Ahrimanske syn er det umulig at vi skal være syndige straks vi er naturlige. Heller tvert imot. Jeg har ikke studert Rudolf og teosofi noe særlig så ikke stol på det jeg skriver.

Tenker videre at dette luciferiske for meg har vært at jeg har trodd at å innfri andres forventninger var viktigere enn å velge mine egne ønsker. Jeg hadde lært det, at hva en har lyst til er mindre viktig, og å si "jeg har ikke lyst" er ufint, at en er egoist når en sier nei til andres ønsker og ved å få kritikk når jeg ikke innfridde forventninger forsto jeg det også.

Det gikk plutselig opp for meg nå, slik at jeg ser klart, at valget mellom min vilje og andres selvsagt må bli min, siden jeg er meg og må leve mitt liv slik jeg vil. Jeg må ville innfri andres ønske, det er noe jeg har kjempet for lenge, altså, men jeg har ikke sett at jeg ikke har guddommelig grunn til å føle dårlig samvittighet for å ikke alltid ville innfri andres ønsker. Det står jo i religiøse tekster at man skal gi når noen ber om noe, t.o.m. som om det var Jesus selv som står der bønnfallende. Jeg har ikke sett dette klart fordi jeg har kjent på forventningspresset og børen av dårlig samvittighet. En bør jeg ikke finner grunn til inni meg annet enn i form av et ønske om å ha noe å gi til mennesker. Det må dog være frivillig, ellers føler jeg bare motstand. Og om jeg får høre at jeg er slem, egoistisk etc. når jeg sier jeg ikke vil er det lett å glemme at en er god ( jeg vil jo være det).

Om det bare ble gitt rom for at jeg gjorde det på min måte så ville jeg vært god hele tida sikkert. Det gode beveger seg med oppmerksomheten, inn eller ut. Kanskje den ikke synes når den er på innsiden min for andre, men den er der likefullt. Andres vilje, min vilje og Guds vilje har lenge vært et foruroligende tema for meg som har ligget under overflaten og murret og av og til vist seg.

Slør

Jeg har gått med slør av og til. Det er interessant å se hvor annerledes menn ser på meg da. Jeg føler meg da heller ikke som fritt vilt. Deres tanker stopper der forkuset stopper, ved sløret, før de kan utvikles til "er hun sexy" osv. Jeg er liksom et beskyttet menneske istedenfor et objekt. De som ikke kan annet enn å se kvinner som sexobjekter vil forakte meg fremfor å begjære meg. Men det er bedre, om man vil være i fred.

Selvskaderen

De som skader seg selv
gjør det fordi de tror
ingen bryr seg om dem.

Om du tror de gjør det
for å få oppmerksomhet
stemmer det ikke med grunnen
men konsekvensen
de håper vil endre
deres oppfatning.

Om de får det høre
og det ikke blir dem gitt
utover den fysiske skade
bekrefter det deres oppfatning
mer enn den reparerer.

Selvskadere klarer ikke bry seg
før andre gjør det
for de er ikke av andre berørt
og føler derfor heller ikke seg selv
nok til å ta vare på noe.

De er som et svært lite barn
som først må holdes i en mors armer
før de kan reise seg trygt og stå
og uttrykke seg slik andre kan forstå.

Når egoister er hensynsfulle

Når egoister er hensynsfulle,
de nøysomme er generøse
og kameleoner uselviske
kan jeg godt like de.

Bare le

Bare le av meg,
men tillegg ikke latteren hån.

Styrk deg gjerne på min kjærlighet,
men gi den ikke til stoltheten din.

Bare bli sint og kjeft på meg,
men ikke vær tom for tillit da.

Betrakt meg gjerne nøye,
men ikke på det du vil utsette.

Enjoy God!

Jeremy Scott collection ,fall 2011

What you love to do

If we all do what we love to do
love will come through the veil
and light up the world.

To make love is not sex.
You make love when you do
whatever you love to do.

You don't need a lover to love.
Love what ever makes you happy.

Happiness comes out of love.
If you share it
you give a link to love.

Mamma for mamma

Idag valgte jeg å være like freidig som jeg var i tenårene før jeg ble anorektisk da mamma kom med denne, en av sine utallige klager;" Jeg er kvalm av noen nye piller. Hva skal jeg gjøre!" Jeg svarte på hennes sms: "Mamma , når skal du bli mammaen min og jeg ikke lenger din?" Jeg fikk ikke dårlig samvittighet etterpå.

En følelse kan ikke være syndig

Det påståes i enneagrammet at sinne og frykt er synd. Hvordan kan det stemme med hva Gud mener? Sinne er en følelse som sier ifra når vi er truet. Det samme med frykt. De beskytter oss. Skulle liksom det å sørge være synd også?

Å slå er noe annet enn å være sint. Å slå er ikke lov ifølge de ti bud, så hvorfor har sinne og frykt blitt plassert i enneagrammet som synd? Skulle det egentlig bare vært syv typer eller er det noen formildende omstendigheter knyttet til sinne og frykt som synd, eller hva? Jeg synes ikke sjalusi er syndig heller,jeg. Å handle på en dårlig måte pga følelsen,ja, men ikke følelsen i seg selv. En følelse bare forteller noe og gir kraft til å handle.

Jeg fikk en konflikt i forhold til sinne pga denne lære. Det er jo de religiøses ideal å være fryktløse og milde også, ikke redd og sint, og når det i tillegg er syndig ifølge enneagrammet er det ikke lett å være menneske.
hvordan kan et menneske være fri uten muligheten til å skape seg et rom ved å sette en grense etter signal fra sinnet?

Vi kan tenke at ordet er feilvalgt, men jeg synes likevel ikke frykt og sinne hører sammen med sjalusi, stolthet,grådighet, gjerrighet,dovenskap og de to siste som jeg ikke husker i farten. Frykt og sinne passer bedre sammen med glede og sorg.

Synd for meg er å skade noen. Det passer også inn i tolkningen av synd som bom, for hvem vil vel såre andre? Det er ihvertfall hva jeg er mest redd for å gjøre. Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil såre, for å ta igjen og lære den andre en lekse. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er tilfelle har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det er i sannhet en del mennesker som er grenseløse.

Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.

Kvinne, kvinne, kjenner du på sinne?

Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre mennesker.


Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv, og andre også, må vite. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. For vi er alle redd for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade, så sinne er bra.

Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.

De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.

Hva er fienden Jesus og Bahaullah snakket om?

Hva er nå en fiende egentlig sånn vanligvis?

En som pirker borti våre såre punkter? Utfordrer vår frykt? Avslører våre laster? Fornedrer oss når vi har opphøyd oss selv? Er det den som uttrykker det vi selv kan finne på å gjøre i en presset situasjon og som vi skjemmes over? Peker de på det ubehagelige vi ikke har fått orden og klarhet i?



Er det de som tråkker oss på tærne, eller er det våre tær som har gått lenger enn vi kan stå inne for?



Tiltrekker vi oss de eller speiler de bare vårt indre?



En som røyker med god samvittighet tåler at en gammel mann kommer bort og sier: du burde ikke røyke. Det er ikke bra for deg. Men en som ikke er tilfreds med egen røyking blir irritert over maset når også en utenforstående bemerker den stygge uvanen. Den første opplever den gamle mannen som kjærlig. Den andre opplever den gamle mannen som frekk og plagsom.



Fiender er de som setter oss på plass. De peker på det vi ikke burde gjøre.



Sønnen min på 5 spurte meg idag hvorfor Gud hadde sånne slemminger som en som plager han i barnehagen i verden. Da svarte jeg at det kunne være for at han skulle få en utfordring; lære å overvinne frykt, bli modigere og trygg i seg selv og ha overbærenhet med han som ikke visste hva det han gjorde innebar. Han hørte ikke hele tankerekken min. At han skulle bli modig holdt:)



For den som ikke er løsrevet i forhold til sin kropp vil oppleve utfordringer der. Andre med andre tendenser vil merke det på ande områder av livet. Vi tiltrekker energi der vi selv er opptatt med å fokusere den. Og da vises begge sidene av mynten.



Jeg er sensitiv og merker godt om noen bærer nag til meg. Så følelsesmessig har jeg det best uten fienders negative følelser for meg i auraen.


Om et om forlatelse ikke fører til tilgivelse er det vondt, synes jeg. For det sies ved Jesus som ideal for oss: tilgi fordi "de vet ikke bedre". Dette kan man ta til grunn om man ikke klarer å tilgi på annet vis.


Å elske noen som hater en kan man ved å ha ovebærenhet med dem som om de var barn som er sinte fordi de ikke får viljen sin.


Men jeg synes det mest interressante ved å elske sine fiender er betydningen de har for ens utvikling. De skubber en i riktig retning. Engler puffer deg vennlig. Fiender sparker deg bak.


Ja, man kan spørre seg hva bibelteksten mente med fiender. Også hva det betyr når Bahaullah sier at fiende og Vennen ikke kan bo i samme hjerte, så vis da fienden bort. Det kan altså bety noe slik som Fredrik sier; at fienden er oss selv, den delen som anser seg som isolert og er opptatt av seg selv bare. For jammen er det når vi er i den modusen vi skaper konflikter.

Det er når vi er i den selvopptatte eller selvsentrerte modusen vi ser fiender, ellers ikke. Vi ser oss selv slik vi er . Vi har valget om å løfte oss opp av oss selv (det lavere selv)og ha overbærenhet og dermed mulighet til å gi respekt og virkelig se andre mennesker, og oss selv eller være opptatt av oss selv uten overblikk og evnen til å se helheten av oss selv og andre.

Jesus sa noe som sånn som at vi skulle forestille oss at det var han som var det mennesket som ba oss om noe. Og da skulle jeg tro det også menes vi burde betrakte alle mennesker som Jesus uansett situasjon. I Bahai foreslås det noe lignende; at man i en konflikt med et annet menneske forestiller seg at Abdul Baha (profeten Bahaullah's sønn) stå mellom, eller foran den man har konflikt med.

Jeg tenkte idag at for å overkomme manglende overbærenhet med mennesker og særlig min egen sønn (5 år og krevende) kan jeg tenke at mennesket er Gud i forkledning. En forkledning som han har påtatt seg for å prøve meg sånn at jeg utvikler meg.

Helhet og enhet er ikke det samme.

Jeg deler det inn i tre nivåer:

delhetlig, helhetlig og enhetlig.



Delhetlig tenkning er svart-hvitt-tenkning. Man sammenligner seg med andre fordi man finner ikke rom for sin fulle individualitet. Dette skyldes egentlig at man ikke har lært den fulle individualitet å kjenne ennå. Når dette skjer vil man automatisk vokse utover den og romme seg selv. Her foregår den ubevisste projeksjonen.



Helhetlig tenkning er både-og-tenkning. Man vet det er to sider fordi man ser hele mynten (helheten). Helheten er hele menneskeheten. Her foregår det bevisst projeksjon (the secret).



Enheten er det nivå der helheten rommes. Det er den forenende kjærligheten som opprettholder det hele og holder alle deler samlet. Her er projeksjonene trukket tilbake og man er bevisst at man selv rommer alt i kjærlighet/enheten. Her har alle individuelle forskjeller plass til å utfolde seg fritt. Forskjeller betraktes som berikende, ikke som trusler som i den delhetlige tankegangs perspektiv.

Være glad i eller elske.

Jeg er glad i mamma innerst inne så jeg hjelper henne å få et bedre liv. Pappa elsker jeg. Forskjellen på å være glad i noen for deres personlighet er at kjærligheten ikke stikker dypere, og min "glad i-kjærlighet" for mamma er bare på dypet og ikke for hennes personlighet. Pappa ville jeg trenge inn i med hele meg. Jeg gjorde det da jeg fikk sjansen da han fortsatt var hos oss. Jeg hengav meg til hans underbevissthet og dvelte der. Ja, jeg har blitt oppslukt av de jeg har vært sammen med. Det er det beste som er. Men noen er det ikke godt å dvele hos, og andre har ikke rom for det.

Da jeg forsøkte å komme inn i den første av de to siste jeg var sammen med begynte jeg å gråte noe aldeles forskrekkelig og kunne holde på i det uendelige. Han ønsket at jeg skulle tjene han bare og ville ikke se inn i meg. Han kom meg ike i møte. Den siste av de to var avstengt med masse sinne under en stolt fasade.

Jeg har vært hos en healer noen ganger nå som virkelig i flink. Anders heter han. Han holder til i fjerde etasje på Unity-senteret. Etter siste gangen hos han har jeg vært kraftløs i et par uker og kjenner på sorgen over tapt kjærlighet. Han har åpnet for min evne til å elske igjen. Jeg tenker på Peter som jeg elsker og vil penetrere med hele meg. Det er fint. Vi er sjels-elskere og det har ikke noe å si at han er gift. Kjærlighet er hevet over alle begrensninger.Ikke at jeg møter han fysisk eller noe. Det er bare et faktum. Vi elsker hverandre men ikke alle skal leve sammen fordet. Sånn er det med Kenneth også, min tvillingsjel. Han er for ung som kjæreste.

Jeg er innnerst inne glad i min mor så jeg hjelper henne. Man kan også like noens personlighet svært godt. Ingen av delene kan kalles å elske. Det første er en grunnleggende kjærlighet alle har inni seg, det andre er knyttet til begjær og smak.

Jeg elsker sønnen min som jeg elsket min far, og han meg, tror jeg. Vi gjennomtrenger hverandre. Og det er på dette grunnlaget vi motiveres til å vise hverandre kjærlighet i handling. Det blir lystbetont og ikke en plikt-kjærlig handling fra en voksenrolle. Høflighet er kjærlighet på avstand for de som ikke elsker inni seg, som er i en rolle.

Ingenting er så vidunderlig som å elske åpent, i ordets videste forstand.

Selvobservasjon

Da jeg ble Bahai bare fikk jeg en ide om å drive med nettop selvobservasjon. Jeg kalte det istedet å elske meg selv fordi det er det som skjer når man mediterer. Jeg hadde aldri hørt om det jeg drev med så jeg var usikker på om det var bra eller ikke, slik selvkjærlighet, hi hi. Men å ha en avstand til seg selv kan neppe være noe bedre. Jeg ble ihvertfall glad av det siden jeg hele tiden elsket og dette smittet over på andre når jeg skiftet fokus til dem. Jeg elsket det jeg fokuserte på uansett hva det var fordi jeg var nær det.

Jeg glemmer metoden innimellom, men når jeg kjeder meg fordi jeg føler meg fjern kontakter jeg noe igjen. Det er godt å da få tilbake nærheten til det som er og se det tale til meg. Sønnen min er et yndet meditasjonsobjekt i så måte. Og naturen i sin skjønnhet og rarhet.

Mine topp 3 favorittblomster

Liljekonvall, stemorsblomst og lintorskemunn

Fordømmende holdning

Visse slør stenger oss ute fra virkeligheten. Et eksempel er den fordømmende holdning. På engelsk bedre beskrevet som judgmental attitude. Dette er noe som holder en selv og andre tilbake, i en hemning, sånn at en ikke er fri til å utfolde seg og energien hemmes fra å flyte fritt i ens mange kropper. Det er stagnasjon. Det oppfordrer til død, det motsatte av det Gud gir.

Og om man skal tenke på dette tilknyttet kristnes "fiender av Gud" må det være denne holdningen det betyr, som ikke bare skaper smerte av akutt og kronisk art, men også avstand, som er det motsatte av den enhet Gud ønsker, samt kulde og derav fremmedgjorthet.

Det er trist at de som unngår Gud gjør det fordi de ikke vil ha med noen som fordømmer å gjøre når sannheten er at fordømmende ikke er en av Hans egenskaper.

Hvorfor onani frarådes er endelig åpenbart for meg.

Det er egentlig åpenbart hva grunnen til at man ikke skal onanere er. Og det er at om man tilfredstiller seg selv, enten i et forhold eller utenfor, vil man ikke i samme grad tiltrekkes det annet kjønn. Det er ikke Guds hensikt at vi skal være alene.

Jeg lærte som tenåring at det å være så gæren etter gutter som jeg var det var helt feil. De som reagerte var andre jenter. De likte ikke at jeg kysset på de pene gutta.

Min beste venninne fortalte meg at det gikk et rykte om at jeg var en hore. Det ble jeg svært fortvilet og skamfull over fordi jeg hadde ikke hatt sex med dem, kun kysset den kjekkeste fyren jeg fant på hver fest.

Senere fant jeg ut at det var hun selv som hadde hatt sex og fått det stempelet. Det om meg var ren løgn. Men jeg trodde på det og flyttet fra den lille byen av ren skam. Da var jeg 16.

Jeg onanerte tvangsmessig for å bli mindre interessert i gutter. Jo mer jeg onanerte jo mindre kontroll hadde jeg over kraften, på den måten at jeg gjorde det mer og mer. Og når jeg begynte å skamme meg over å onanere, men ikke kunne å romme kraften i frykt for reaksjoner utenfra, sultet jeg meg for å minske kraften på den måten. Jeg overførte problemet også, ved å prøve å få kontroll på mat istedenfor. Fordi det var lettere å få kontroll over. Istedenfor å tvangsonanere tvangstrente jeg og spiste svært kontrollert og unngikk mennesker. Jeg ble nevrotisk av kulturens negative holdning til den seksuelle kraften.

Når den ikke undertrykkes eller kastes bort slik jeg gjorde, forbindes den med hjertet. Og man ønsker dermed nærhet til andre mennesker på alle plan.
Sannheten er altså det motsatte av hva kulturen lærer oss. Kraften skal settes fri så den kan forbindes med kjærlighet og gi mer kraft til denne.

God is the most merciful.

Husk å hold forbindelsen!

Etter at Jesus hadde snakket til en gruppe mennesker
under livets tre for å forberede oss til livet på jorden
var det e'n ting jeg husker engler sa før jeg skulle dra.

Husk å opprettholde kontakten mens du er der, da!
Jeg svarte selvsikkert, såklart jeg skal klare det!
Men dette var jo den viktigste og vanskeligste prestasjon av alle.

Jeg ble forberedt på at det var et mørke man kunne bli oppslukt av der nede,
men at det var så lett å bli det og dratt ned innså jeg ikke.
Å unngå å bli farget av verden ville bli den største utfordringen for meg fikk jeg vite.

Målet er ikke å tilfreds-stille verden basert på dens verdier
men å holde kontakten med Gud så det guddommelige kommer ned
og belyser mørket og alle fargene.

Vi er ikke her for å prestere hverken for mennesker eller Herren
men for å bli kjent med oss selv og det guddommelige idet det møter verden.
Vi er ikke her for å skape, men for å gjenskape himmelen på jorden.

Tanker jeg får speiler mitt sinn

Jeg har lurt lenge på hva stemmene i hodet er for noe for jeg vet ikke helt. Jeg tror det er tanker vi hører, og de kommer fra kilden til alt, som er Gud, dog ikke direkte fra Gud. Og vi eier ikke tankene personlig.

Hvis jeg tenker noe dumt, unyansert og negativt hører jeg en korrigerende tanke som gir et sannere, mer utfyllende og positivt syn på saken. Når jeg bare ser e'n side får jeg høre den andre, altså, men kun når jeg selv tenker mangelfullt og negativt=usant. Dette skjer når jeg er lite klar over hva jeg tenker fordi jeg er opptatt av et gjøremål.

Jeg tenker at det er hjelpere som korrigerer meg, men jeg vet ikke. Det jeg før kalte intuisjon oppleves nå mye nærmere som om det var en som snakket ved siden av meg. Det er derfor fristende å si det er en hjelper som snakker. Jeg vet at den som spør får svar og all info er der ute så det er fordi man lurer på noe man får høre noe. Og har man et åpent sinn overfor det høye så er det ikke rart om det siver ned noe passende heller? Akkurat hvorfor og hvordan det skjer vet jeg ikke, men mon tro om ikke mørke tiltrekker seg lys av seg selv og? Dessuten tviholder jeg ikke på noen tanke så det er rom nok til nye. Og gjett om jeg er glad for de nye jeg får!:) Det er det daglige brød, er det ikke?.

Om det er mellomledd til denne kilden eller ikke i form av hjelpere er jeg ikke sikker på m.h.t. hverdagens budskap, men når jeg spør Gud direkte om noe ser jeg noen bære budskapet frem. Med hverdagens budskap mener jeg de positive korreksene og hint om ting jeg har godt av å vite som omhandler nærstående framtid, ting jeg er i ferd med å glemme etc. Og ved slike tilfeller ser jeg ingen hjelper, så hvordan kommer dette til meg?

Faktisk er det også noen ganger som om stemmen er inni meg, en høyere intelligens kommer gjennom meg. Plutselig nedfelles det og trenger seg frem, noen glupere og for meg nye tanker idet jeg, ikke lurer på noe, for da stenger jeg av, men når jeg stiller åpne spørsmål. Så tanker er fra forskjellige nivåer av intelligens.

Og ved nattestid når mitt sinn er stille og jeg ligger og finner spørsmål å stille er det noe som svarer på hva som helst jeg lurer på øyeblikkelig og uten anstrengelse fra min side. Da er det som intelligensen i seg selv lever. Det er kanskje intet vesen, men kraften som har intelligens?

Tanker jeg tenker ser jeg ikke. De er usynlige inni hodet, mens tanker jeg bare får, og som kan minne om stemmer, ser jeg objektivt. De negative er ikke noe vits i å høre på. Men de opplever jeg å komme fra undersiden, mens de bedre tankene kommer fra siden eller, enda bedre; fra oven. De fra siden er de som utfyller en tanke som er mangelfull og gir umiddelbar forståelse av noe, påminnelser, hint, advarsler etc. De som kommer ovenfra er sann intuisjon; den høyere bevissthet.

Om det ikke er et vesen som kommer med tanker / bærer stemmen i hodet, er det da bare hver enkelt sjel som tiltrekker seg svar utfra hva de spør seg om, og at det er en automatikk i dette?

Gud viste meg for mange år siden at hvis jeg bare gav slipp på alle tanker jeg bar på, som jeg anså som mine, så ville de ikke bli borte, men komme sammen med alle andre tanker som finnes. Og om jeg lurte på noe kunne jeg bare hente tankene fra dette store stedet istedetfor å skulle tenke meg til ting med det lille jeg eide av kunnskap og hente ting kun fra egen minnebank. Og det gjorde jeg da selvfølgelig og det er kuult å kunne hente tanker.

Men det blir jo noe annet å få de servert. Da har jeg ikke engang bedt om dem! De bare legger seg fint inntil de andre mangelfulle eller gir meg det jeg trenger å høre.

Det er derfor fristende å si de blir meg gitt av noen. Men det er vel overtro siden jeg ved andre anledninger kan merke sjelers nærvær, og det har ikke vært det når jeg får tanker servert. For hjelpere er sjeler, er det ikke?

Jeg synes det er så forunderlig og er så takknemlig for at Gud bryr seg om oss så mye at det sendes ut det vi trenger til enhver tid. Ja, det er så vakkert.


Da en fortalte hun hadde en stemme som befaler fikk det meg opp fra innbildning og overtro fordi jeg skjønner da at det kun er speiling av oss selv vi ser inni oss når vi er objektive til våre tanker.

Tidligere var jeg destruktivt selvkritisk og fikk da objektive tanker som var kritiske mot meg som var plagsomme. Men den gangen tenkte jeg at det var mine egne tanker siden de var så negative og velkjente. Nå er jeg ikke selvkritisk på den negative måten mer , jeg slår slik oppførsel fra meg og det samme med tilsvarende tanker om de skulle prøve å få innpass.

Ettersom jeg skiftet fokus, fra negativt til positivt og fikk gode og kompletterende tanker istedet for negaative trodde jeg( til nå )at de kom fra en hjelper eller noe.

De kompletterende tankene kommer altså fordi jeg selv er slik at jeg liker å komplettere! De gode tankene er bare i mitt sinn, og ingen forteller de til meg. Der var jeg ute av overtroens gjørme, ha ha!

Om det er sånn at tankene jeg får speiler mitt eget sinn hvem skal jeg da takke? Jo, jeg kan fortsette å takke Gud som bringer de til meg. Jeg får visst tanker som fortjent, ha ha (siden de speiler mitt sinn).

Men intuisjon er noe annet,altså, der vet jeg at det er vesener som er budbringere, for det har jeg sett. Og det er på et høyere nivå så det er enkelt å skille. Selv om jeg nå skjønner at de gode tankene kun er fra eget sinn vil jeg ikke identifisere meg med de. Jeg ble løsrevet fra dem med pur vilje for mange år siden,som beskrevet i dette innlegg, så det vil jeg ikke forandre. Tankene jeg tidligere anså som personlige og som jeg holdt innenfor en viss grense i meg ble sluppet rett opp i en stor himmel som bærer alle tanker og erfaringer. Da oppgav jeg skillet mellom personlig og kollektivt minne.

Minnebanken er noe jeg benytter meg av. Jeg trenger ikke huske på noe fordi jeg får påminnelser når jeg trenger det. Hm, tenk at det er en automatikk i dette og ikke en som kommer til meg med det! Forunderlig. Nesten enda større at Gud har innrettet det sånn! Alle får det de trenger med en selvfølgelighet, liksom. Kjære Gud er god.

Essensen av lastene

Det såkalt onde viser en ubalanse.

Forfengelighetens essens er glede,
gleden over å glede.

Essensen av dovenkap er fred,
en fred man kan gi til utrygge.

Essensen av sjalusi er kjærlighet.
Kjærlighet er å unne alt.

Essensen av grådighet er begjær.
Begjær det du trenger.

Essensen av hovmod er visdom.
Ikke hold den inne.

Essensen av stolthet er respekt.
Gi Gud æren og deg selv takknemligheten.

Essensen av frykt er frihet.

Essensen av gjerrighet er forsiktighet.

Essensen av sinne er rettferdighet.

Når du har blitt som det negative har du bare gått litt for langt.

Å være opptatt av hva andre mener.

Man er opptatt av hva andre mener så lenge man ikke er sikker på hva en selv mener. Det er en måte å finne ut av hva man selv mener på. Kanskje er man også usikker på om man kan akseptere en viss handling en selv gjør. Da er man på vakt for hva andre kan si på det.

På samme måte kan det være med ens søken etter svar på viktige spørsmål også, og opplevelser av en guddommelig eksistens. Man ser eller hører det utenfor og finner på den måten ut om det stemmer med en selv. Og så kan det integreres.

Om man ser kjærlighet utenfor seg er det lettere å finne frem til det samme i en selv og vise det selv.

Jeg ville nevne dette fordi jeg har merket meg en viss ikke-aksept av dette blandt noen mennesker, men jeg vil si det er helt naturlig, gavnlig og nødvendig. Å være usikker er liksom ikke noe bra det. Det er så tullete holdning. Hvem er sikker på alt uten Gud?

Det er de som til tross for sin frykt gjør det de vil som er modige, ikke de som lar seg stoppe av frykten, forakter den, identifiserer seg med den og skammer seg over den.

Det er for noen mer enn andre lett å sitte fast i en følelse uten å få gjort noe for å endre den ved å være herre over den, spørre seg hva man er usikker på og konfrontere seg med det.

Hva andre måtte mene er kun viktig for å finne ut hva en selv mener.

Å slipe det grove

Det er snakk om å skille mellom godt og ondt fordi vi ønsker det gode. Det som tilhører lyset og ikke ligger i skyggen av Guds rike. Du også foretrekker en edel oppførsel fremfor en vulgær, grov og nedrig, gjør du ikke? Du også ønsker vel at mennesker rundt deg er hensynsfulle mot deg og ikke bare tenker på seg selv? Når man vil la seg inspirere av idealer om det perfekte mennesket, et fullgodt og sant menneske, må man skille mellom det uedle og det edle. Vi er alle diamanter, ja, men slipingen skjer når vi får påkjenninger i verden.

Prøvelser og belastninger i verden sliper oss og jager oss til Gud. Så våre fiender er egentlig våre beste venner, selv om det er tøft.

Jeg tror en himmelsk og fullkommen verden finnes fordi ideen av den finnes. Men jeg tror vi kan utvikles i det uendelige og forfines ved å velge bort (ofre i kristen språkdrakt) det grove for det fine etterhvert som vi finner en bedre erstatning for noe vi allerede kjenner til. Jeg kan ikke tenke meg det finnes en grense på hvor fint noe kan være.

Det får meg til å tenke på Eric Pearl. Han hadde ikke hatt noe med det åndelige å gjøre før han plutselig kunne heale og påsto at han var kanal for den fineste, høyeste energien som fantes. Hvordan kunne han vite hva som er den høyeste? Den energien han formidler er slett ikke høy, jeg har testen den. Energien hadde ikke høyere intelligens enn et normalt menneske har. Jo finere energi jo bedre kan den løfte det tyngste i oss.

Hva betyr det å ha et rent hjerte?

Jeg synes det er godt sagt av Zeth om selvrettferdiggjørelse. At den eneste synd er selvrettferdighetsgjørelsen. For det er jo en slags dom å påstå for seg selv:" jeg er skyldfri". En dom det er opp til Gud å foreta, ikke noe menneske. Dermed stenger man døra for Gud og all ens ydmykhet er borte.

Med kontakten til vår essens vet vi selv hva som er rent og urent, sant og usant. Med urent mener jeg at man er klar over at man forgriper seg/krenker eller utnytter noen.
Jeg tror noen handler ondt når de sier til seg selv at de har rett til å gjøre som de gjør til tross for skadene det bringer fordi de har en grunn de mener er god nok. Med det i tankene dreper folk hverandre, voldtar osv. En voldtektsforbryter sa: "Ingen sier nei til meg. Jeg har rett til sex.". Eller idealer om en ren menneskerase. Den farlige selvrettferdiggjørelsen, altså. Er vi usikre på om det vi vil gjøre er ok burde vi spørre himmelen om de synes det ser pent ut.

Man kan bruke metaforer som lukket hjerte, men også snakke om hva som bor i hjertet. Det siste tror jeg handler om hva man vil ha, hva man begjærer. Om man trekkes mot det gode og edle, eller dveler ved det negative med en fordømmende holdning, utnytter andre etc.med sitt materialistiske syn.

Bahaullah skriver at Vennen (Gud) og fienden kan ikke bo i samme hjerte, så en må kastes ut. Grovt skissert betyr det vel det lavere og det høyere selvet. Man kan vende bevissthen opp eller ned.

Jeg registrerer negative tanker som er basert på frykt og kommer ,gjerne i form av selvkritikk fra under hodet mitt i auraen. De feier jeg bort. Og jeg registrerer tanker som kommer fra over hodet mitt. De tar jeg velkomment imot fordi de er nærmere sannheten.

Jeg henter de negative tankene inn i bevisstheten med mine spørsmål av usikkerhet. Jeg opplever da at jeg går ut av meg selv og betrakter fra utsiden. Vi vet at sannhet kun kan forståes subjektivt, så det er bare overfladisk det man ser der ute. Et eksempel på en slik overfladisk betraktning er å kalle noen utålmodig. Det sier ingenting om en person.

Og når jeg spør oven fordi jeg er usikker på noe får jeg svar derfra. Hele tiden henvender vi oss til det høye eller det lave. Midt imellom står vi hvor vi forsøker å tenke oss til ting og innbilde oss ting uten at det blir særlig tilfredstillende.

Å lære om ondskap på kroppen

Når man som barn opplever noe fælt man ikke forstår er mulig at noen kan gjøre mot andre blir det som om man nagles fast ved minnet,
helt til man velger å gå inn i og finne seg i oppførselen som en var vitne til, tar den inn over seg, til den faktisk blir ens egen mulige væremåte fordi man kjenner den på kroppen når man setter seg inn i et annet menneske.

Jeg uroer meg for at ved å ta innover meg og lære på kroppen en dårlig oppførsel blir det noe jeg lettere tyr til. Ja, det må kreve ekstra selvkontroll når man lærer om ondskap, ved å være empatisk for å forstå og tilgi ens nærmestes dårlige oppførsel.

Når man opplever noe horribelt er det lett å skyve det tilside i sinne, frykt eller avsky fordi man ikke finner seg i det .Man har ikke oppdaget en slik dårlig oppførsel i seg selv.

Må man forstå den "slemme" for å komme over en fæl hendelse eller finnes det andre måter?

Jeg har ikke funnet en annen metode, fordi jeg trenger å forstå for å overkomme noe og for å tilgi. men jeg er ikke glad for å lære om ondskap, ta ondskap innover meg og bære alle mulige dårlige sjakktrekk i mitt sinn. Men når jeg altså prøver å sette meg inn i den situasjonen jeg tidligere ikke klarte å finne meg i kommer jeg også i kontakt med de følelsene jeg ikke gav uttrykk for fordi jeg ikke fant meg i det. Sorg, skuffelse etc. For når man bare blir sint og avfeier har man ikke blitt ferdig med det. Når man bare blir rystet.

Men jeg har kanskje godt av å lære om andre måter å være på, bryte ut av min måte å reagere på? Men hva er det som er bra med det egentlig? Er det for at jeg skal romme hele mennesket på godt og vondt i meg og tilgi og ha overbærenhet med alle? Se gjennom all mulig dårlig oppførsel og inn til kjernen av deres vesen med forståelse av at skoen trykker?

Det å bare gråte over det som har blitt gjort mot meg har ikke forebygget at jeg selv kan være like slem. Jeg har visst måttet overkomme det onde ved å ta det innover meg og forstå det som om jeg selv gjorde det onde som ble gjort mot meg. Jeg må bli ond (kjenne på ondskap)for å kunne være klar over det onde sånn at jeg kan velge å ikke være det.

Man kan ikke stå imot det man kan forstå. Man viser ikke motvilje mer, fordi man ser gjennom det for hva det er.Det er umulig uten innlevelse. Jeg tror jeg må ha empati med den som voldtar meg før jeg kan overkomme redselen for voldtekt. Ha et sinn som rommer både hans og mine følelser og tanker. Tenke; jeg er ikke redd for å bli voldtatt fordi jeg har empati med alle uansett hva de finner på.

Om jeg identifiserer meg med den oppførsel som jeg har opplevd andre ha, er det meg? Nei, det er bare en handlingsmåte.

I bibelen fant jeg nå i Matteusevangeliet etter hint om å lese der fra en hjelper eller noe følgende:
Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre han uren når det kommer inn i han. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. (og han forklarer videre at det er fordi det ikke treffer hjertet men fordøyes og går tvers gjennom og ut.

Så om jeg identifiserer meg med en handling er det ikke urent før jeg utfører den.

Det man gjør og er klar over er ondt idet man gjør det er ondt. Første gang man gjør noe som sårer noen uten å vite at det sårer er man ikke ansvarlig for skyld for på samme måte. Bevisst hevn er ondskap. Og hevn kan gjøres etter nøye utspekulering eller utfra ukontrollert sinne. I begge tilfeller er det rettferdiggjort i eget sinn før handlingen utføres.Jeg har opplevd å være den onde ifølge mine definisjoner, som reaksjon på svik. Jeg tror ikke noen ønsker å måtte gå så langt at man blir ond for å bli sett og hørt, så jeg synes ikke ondskap er så ondt bestandig. Det er motivet for handlingen som avgjør. Og her kan man renvaske seg på alle punkt om man tør stole på at man egentlig er snill og god:)

De gangene jeg har vært slem har jeg vært det fordi ingenting annet nyttet, som jeg kom på. Etterpå kan jeg angre og ville prøve å finne andre måter å takle problemet på. Det er mye som kan skiftes ut:
Fra å kjefte til å spørre, fra å kreve til å be om, føle takknemlighet istedetfor stolthet, være vennlig og bestemt istedetfor autoritær på den negative måten osv.

Gleden ved stillhet

Gleden ved stillhet
er en annen type glede.
Du er stille, Gud,
fordi du lytter.

Du er stille for å gi meg fred
når jeg trenger pause,
og gir meg frihet under verdens betingelser:
ved å gi meg:
ikke for mye penger,
ikke for mange oppgaver
og ikke for mange venner som krever.

Slapp?

Trøtt og uopplagt? Kanskje det kan hjelpe å se på kostholdet?
Her følger en liste over stoffer som kan være akkurat det du mangler for å få mer energi.

A vitamin i store mengder gir energi. Hold deg under 15000 mg ved inntak over lengre tid,for å unngå overdoserings-symptomer.

E vitamin er stimulerende.
D- vitaminmangel kan være årsak til vinterdepresjon.

B1 som ved mangel kan gi for lite magesyre og opphav til forstoppelse og energiløshet.

B2 og B8 gir livskraft.

B5 og krom virker mot tretthet.

B12, B9 og jern- mangel fører til blodmangel.

B10 (paba) stimulerer stoffskiftet.

Magnesium malate (beste valget for de med fibromyalgi) gir energi, men alle former er viktige for dannelse av energi,
dessuten kan mangel gi forstoppelse med påfølgende slapphet.

Kalium-mangel kan gi muskeltretthet og utmattelse, apati, fortoppelse og depresjon.

Natrium-mangel pga meget svetting: tretthet og utmattelse.

Sinkmangel kan føre til depresjon, fødselsdepresjon og manglende interesse i å lære noe. (Hvite flekker på mer enn e'n negl tyder på mangel).

Jodmangel: tretthet,sløvhet, langsom puls, lavt blodtrykk, depresjon og nedsatt tankeevne.

Omega 6 (planteoljer) er stimulererende i motsetning til omega 3 som er beroligende.

(Utdrag fra boka av Eva Lydeking. )

Selvutvikling, men hvordan?

Jeg har strukket meg etter idealer i beundring, blitt kjent med de og så integrert de som en del av meg. Funnet de i meg etter først å ha funnet de utover meg selv.

Til motsetning har kritikk av "dårlige egenskaper" eller mangler på dyder selvfølgelig ikke hjulpet, fordi en forestilling om at noe mangler eller er dårlig ikke stemmer med virkeligheten man ser over det laveste syn på virkeligheten. Å forsøke å dra seg selv opp etter håret eller la noen over deg gjøre det skaper bare lidelse. Det er kun aksept av deg selv som frigjør deg til å være spontan nok til å vise/oppdage nye sider ved deg selv.

Vi har nemlig alle egenskaper inni oss, kjente og ukjente. Og de kommer frem ved forskjellige situasjoner.
Kanskje din mor som min kalte deg utålmodig fordi du ikke gadd å stå å lytte til hennes materialistiske tanker når hu skulle ønske du ville gjøre det. Men det er ikke sånn at noen er utålmodige. Man bare viser tålmodighet der man med sin vilje finner det passende. Vi er født med et spesielt temperament og personlighetstype. Ikke sammenlign deg med andre og tenk du burde være annerledes. Gud har skapt deg slik så vær trygg på at du er helt iorden som du er.

For å bli kjent med, utvikle og ta i bruk Selvets egenskaper/dyder som tålmodighet, toleranse, rettferdighet, varsomhet osv. kommer vi i ulike situasjoner hvor disse egenskaper passer inn. F.eks. ba jeg til Gud en gang om å la meg bli kvitt min selvopptatthet. Da ble jeg gravid og måtte sette et lite barns vilje foran min egen. Men jeg lærte også at ens annen vilje like godt kunne være som min.

Hvis vi vil utvikler vi dyder, som medfølelse når vi møter lidelse, rettferdighet når vi møter urettferdighet, tålmodighet ved motgang, mot ved prøvelser osv.

Vi kan be Gud om å få utvikle bestemte egenskaper/dyder, og Gud vil berike ditt liv slik at det gir deg denne mulighet. Alt av det som føles godt og vondt som møter deg i livet er til for at du skal kunne bli kjent med nye sider av deg selv eller nye nyanser av disse. Du er her for å erfare hva du består av og hva som er varig i deg.

Andres mening betyr lite i forhold til din egen. Så følg din egen.
Ikke forvent at du skal vise medfølelse, vennlighet, rettferdighet, tålmodighet, kjærlighet, ydmykhet osv bestandig, fordi det er en robots oppførsel, ikke en omtenksom helgens opførsel, som i fred finner ut hva som passer inn der hun kommer. Om du forventer å bestandig vise den dyd du tror andre vil anse som den mest perfekte vil du bli selvopptatt av selvkritikk og ikke være ledig til å gi det du kan når du får mulighet til det. Å være robot er et svært trangt fengsel å leve i.

Våre gaver er også stengsler. Å kunne analysere er en bra egenskap, men den kan være i vegen for å leve spontant. Å være snill kan på upassende steder bli dumt. Kanskje blir du en støtpute for andres sinne istedetfor en støtdemper for en i sorg. Bruk dine egenskaper med omhu. Din objektivitet, din subjektivitet. Bruk de der det passer.Men du kan stole på at du gjør det om du gir deg selv frihets rom i asept av den du er med dine sterke og svake sider.

Jeg lurer på om idealer kan manifisteres i det hele tatt. Fordi idealene er perfekte, og vi er det ikke. Ideer avler kun ideer, til inspirasjon, og som delvis kan vises i vårt uttrykk. Man kan kalle idealer ledestjerner og realiteter.

Noe som ligner ideene vil forandres og forbedres i vårt uttrykk etterhvert , men selve idealene som arketyper er noe bestandig noe. Mønsteret er lagt for evig. Ideer og idealer er ikke det samme. Ideer om det ideelle kan vi få, men idealene er "fastsatt i himmelen".

Jeg tror ikke vi er nødt til å lide pga bruken av fri vilje. Jeg tror heller det motsatte; at når viljen er fri er det lettere å handle i samsvar med Guds vilje. At de er ett når den er fri /løsrevet.

Det er mulig å bli bevisst uten lidelse, men mange trenger å sparkes i baken for å bli oppvakte nok til det. Og disse sparkene gir lidelse. Vi lider så lenge vi ikke er oppvakte og klar over hva vi gjør.

Jeg mener selvsagt ikke at Gud vil at vi skal lide! Jeg har fått et bilde for å illustrere hva jeg mener. Gud ber oss gå den rette sti, ikke sant? Og det er fordi at om vi går utenfor havner vi i grøfta:) He he, nei, det jeg ville si var at du kan se for deg at det er elektrisk gjerde på hver side av livets veg. Når du går for langt ut til den ene siden, som du kan sammenligne med å komme ut av balanse eller overdrive, får du en smekk. Du kan få oppleve noe som skremmer deg f.eks. Gud er som en mor og far på en gang. Han gir deg gode råd, og trøster, men er streng også så du ikke skader deg.

Det er altså når du ikke bryr deg om at det elektriske gjerdet gjør vondt og bare fortsetter å gå i den retning du påfører deg mer og mer lidelse. Og i grøfta har man det heller ikke særlig fint. Eller om det er en skogsti; det er ikke noe vits i å forville seg inn i krattet. Gud vil du skal gå i hans lys. Det gjør du ikke om du gjemmer deg i buskene eller du har "venner" som står så nærme deg at de kaster sin skygge på deg og dermed ser på deg som stygt.