Å akseptere meg er mitt ansvar.

Om jeg ikke aksepterer meg selv legger jeg ansvaret for å akseptere meg over på andre. Om de så ikke aksepterer meg, blir jeg opprørt, og slik skapes et unødvendig drama.

Om jeg elsker meg selv trenger jeg ikke bekreftelse fra andre, trenger ikke selge meg selv for å få dette.
Jeg kan bare være og gi utfra min vesenskjerne. Om andre ikke liker det som kommer ut av det er det pga at deres drama utspilles pga at de ikke aksepterer seg selv.

Dramaet vil være som en endeløs sirkel, fordi aksepterer ikke du deg selv vil ingen andre heller gjøre det. Denne sirkelen er endeløs fordi du må ta det ansvaret som er ditt eget, før eller senere.

Det er i grunn ikke så vanskelig å gjøre det selv. Det er bare å slutte å la sin verdi defineres av hendelser som har skjedd i fortiden. Og huske den barnlige glede og selvaktelse.

Pappa og mamma kommer ikke lett overens i meg heller.

Jeg er en del mamma og en del pappa, disse to som ikke forenet seg. En dårlig match jeg må leve med inni meg. De to delene forener seg ikke lettere i meg enn de gjorde seg imellom. Kanskje mennesker skulle tenke på det før de lagde unger; at de skulle være en god match slik at avkommet kom overens med seg selv?;)

Pappa, den oppdagelsesreisende, usnobbete, ide'rike, egenrådige, selvstendige, nøysomme, uavhengige med høye idealer som gjorde grundig arbeid og klarte alt selv.

Mamma den trygghetssøkende, snobbete, som aldri blir fornøyd, avhengige, uselvstendige, storforbrukeren uten idealer som gjorde overfladisk arbeid og som ønsker at andre skal trenge henne.

Jeg føler meg presset mellom høye idealer og den kritiske snobben som aldri blir fornøyd og blir klemt flat slik at jeg ikke får nok handlingsrom.

Ånds-snobber

De tror de er det, det er ikke ensbetydende med at de er det, og det vet du, og derfor skriver du dette. Men det er ikke nødvendig fordi åndssnobbene er klar over sin svakhet. De er redd for å bli gjort til latter, men ser idiotiske ut når de er høye i hatten. De identifiserer seg dessverre med en høyere intelligens. Ganske dumt faktisk, fordi de av alle burde vite at tankene ikke er dem selv, men noe som blir dem gitt på forespørsel. Det eneste de kan ta æren for er at de tok initiativet til å søke det høyere. All annen ære tilhører Gud. Alt som kommer til oss skjer ved Gud. Kraften kroppen bruker, tankene vi får, følelsene som får liv.

Alle har en lei tendens til å være stolt av noe man tillegger seg selv.
Ånds-snobbene tillegger seg altså den høyere intelligensen, den med vakkert utseende tillegger seg det skjønne, den med stor rikdom tillegger seg å være et overflødighetshorn. Det er ganske stusselig egentlig med tanke på hvor fattige vi alle står foran himmelporten i all vår nakenhet. Hva er igjen av oss da? Har vi ikke lært oss hva ydmykhet er innen det så lærer vi det vel da;)

Forakt og elskverdighet

Mesteparten av livet har vi gjort forsøk på å bevise at vi er verdifulle og ikke fortjente disrespekten som barn og unge. Når vi virkelig har overbevist oss selv om at vi er gull (kjærlighet) verdt, har vi ikke lenger behov for å overbevise andre. Vi kan slippe å streve for å bli elskverdige og verdifulle fordi vi vet vi er verdifulle og har evnen til å elske her og nå, hvem som helst og når som helst.

Vi kan ikke skape forandringer ved å vise forakt. Kun kjærlighet har evnen til å gi en endring fra innsiden. De som har problemer har behov for at man viser interesse og vil analysere for å komme til bunn av problemene, og deretter bekrefte det man finner der. Nemlig evnen til å elske,og styrken og verdigheten til å leve fritt.

Det perfekte er en gave du kan motta.

Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.

Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.

Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.

Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.

Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.

Noen er så opptatt av å at det de vil gjøre skal bli gjort fullkomment at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp). De unngår dermed kritikk som bare
vil bekrefte deres antakelse om at de ikke er bra nok slik at de igjen føler seg som det barnet som ble avvist.
Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.

Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse er
meningsløs og bortkastet tid.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.

Likeverd

Min psykolog anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det for jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord og fordi hun var en fremmed. Hun kjempet for en fremmed i tilfelle denne ville gå videre med slike tanker. Hun kjempet så edelt som om en fremmed var verdt å kjempe for med samme intensitet som hun ville lagt i det å kjempe for en hun brydde seg om. Like etterpå, da jeg var alene igjen, skjønte jeg helt inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Det var en befriende innsikt. Og jeg så da også sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok, gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Uvitende

Jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet:på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har satt betingelser for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har vært en overfladisk egoist!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket. Man må, MÅ oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Pappa kunne ikke være en pappa

En opplevelse har festet seg og kommet tilbake stadig vekk i alle årene siden jeg var liten. Etter å ha vært hos healer fikk jeg forløst og skjønt knuten. Jeg vil nå se på det for å finne sammenhengen mellom dette og resten av tankene mine. Det som har festet seg er som følger:
Jeg var som vanlig strålende fornøyd over å kunne dele badet med pappa om morgenen, da det var omtrent den eneste tiden jeg så han som liten. Jeg var 6 år. Jeg satt på do og så interessert på tissen hans mens han dusjet. Den var stor. Jeg fikk lyst til å gifte meg med pappa for å bli nær han, men så ble jeg skuffet da jeg innså at han neppe ville ha meg fordi tissen hans ikke ville få plass i min.

Jeg synes ikke dette er så forunderlig. Mer forundret har jeg vært over at jeg husket dette om og om igjen, slik blokkeringer jo kommer til syne. Når knuten løste seg var det dette jeg fikk ut av det: Som barn i denne omtalte stund skjønte jeg på min barnaktig enkle måte at jeg aldri ville komme til å få et nært forhold til pappa. Jeg ville gifte meg fordi han ikke ville være nær som pappa. Den eneste pappa knytter seg til er kona si. Den han kan ha sex med.

Å elske

Jeg vil ta en annen rolle fra nå. Jeg skal passe min egen sti. Jeg snakket med Gud( min kjære) nå og jeg bare må dele det Han sa til meg. Først minnet Han meg på at den eneste måten å finne fred permanent med andre på ,så jeg ikke ble overrumplet av ekle utspill er å finne freden inne i meg og være trygg i den. Jeg ba så Gud hjelpe meg så jeg kunne klare å se gjennom alle og bare se essensen i dem. Da gav Han meg forståelsen av at det var kun en forestilling jeg hadde, og som stengte for at det ble en realitet. Istedet ba Han meg om å glemme hele mennesket. Alle, og hele mennesket- og bare være opptatt av Han, Gud, den kjærlige. Han viste meg at det jeg skulle glemme, nemlig hele mennesket, i virkeligheten bare var en avgrunn mellom meg og Han.

Om jeg fokuserte på Gud hele tida ville jeg ikke se annet. Min kjærlighet til Han ville bragt oss sammen. Noe annet viktig Han sa var at det eneste reelle som står i vegen mellom Gud og mennesker er tvilen vi har på Kjærligheten/Han. Jeg ønsket deretter å få et annet bilde på hva vi i virkeligheten er utenom det jeg har sett for meg hittil, nemlig at vi er kanaler for Gud. Da sa Han at vi er funksjoner/verktøy for Han. Noen synger og bruker stemmen som et instrument for Han, andre er hans hånd når de skriver osv. Da jeg fikk innsikt i at jeg ser for Gud med de øynene Han har gitt meg begynte jeg å gråte og følte meg så takknemlig for at lille meg har fått slik en ære at jeg ser for Han. Vi er ikke noe spesielt, vi bare er! Og gjør alt du kan for å få tvilen bort fra ditt hjerte! Alt mellom deg og Gud er staffasje!

Så når vi er rene kanaler og uttrykker oss er det altså Kjærlighet vi uttrykker. Hva er det vi har med å gjøre da når vi tar noe inn over oss? Det kan ikke være annet enn kjærlighet. Når du spiser f.eks. er det kjærlighet du inntar! Alt lever! Gud er så stor han rommer alt. Det er virkelig ikke plass til annet. Kjærlighet går inn med alle inntrykk og ut ved alle uttrykk.

Når jeg ikke elsker rører jeg ikke mennesker, nei,jeg dytter på dem. Jeg har dytta masse på Mike ikveld, og det er ikke godt selv om hensikten var lys/god. For ren kanal var jeg laaaangt ifra. Jeg burde ikke åpne munnen før jeg sier noe av kjærlighet. Kun fra hodet rører et budskap uansett ingen. Så da er det verdiløst.

Å ikke godta at grunnen er en svakhet hos mennesket

Jeg har gått fem på gang på gang. Jeg har funnet meg i analysen av meg som egoistisk eller ukjærlig som årsak til oppførsel som ikke tilfredstilte andres behov. Jeg har i det meste av livet vært fortvilet fordi jeg har trodd jeg er mindre kjærlig enn andre. Men Gud griper inn med en dypere grunn til min oppførsel gang på gang. Denne gangen tok det et par - tre måneder før jeg fikk det motsatte av vrangforestillingen tilbudt i ånden. Det tok så lang tid tror jeg fordi jeg hadde akseptert den og ikke bedt Gud om oppklaring.
Hvor mange ganger må jeg være så dum at jeg ikke husker at grunnen til alt er god? Selv om jeg ikke har lyst, og selv om jeg gir faen i noe, betyr det ikke at jeg ikke kan bry meg. Jeg har grenser bare. Jeg skuffer bestandig så jeg har det best med å være alene. Hvorfor forventes det at kvinner skal være ett stort høl som skal romme alt , ta imot all mulig skit? Alltid skal bry seg om all mulig drit og uinteressante ting. Please på de mest vanvittige måter? Ja, jeg avviser det som er kjedelig og overfladisk. Jeg vil ikke høre på det! Og hvorfor skal jeg gi deg nytelse? Blir du klokere av det kanskje?Det er ikke det at jeg ikke har kjærlighet, det er bare det at jeg ikke har lyst. Og nei, det er ikke egoistisk å si det. Jeg er kresen og tenner ikke på allverden.

Om jeg kan være fornøyd

Om jeg kan være fornøyd med alt som skjer meg
vil jeg ikke være forstyrret av det som hindrer meg i å oppfatte den veiledning Du alltid kan gi meg.
For det er inget å bekymre seg om. Jeg tilhører jo ikke verden, men evigheten.

Gud innenfor og utenfor

Gud kaller meg dit jeg ikke er trygg. Først var det hovedsakelig inn han kalte meg med sitt lys,
og lyste opp mitt ukjente indre. jeg fikk glemme det ytre og glemme meg selv. Etterhvert måtte jeg overlate kontrollen til Gud; stole på at han tok seg av mitt indre så det kunne forløpe fritt som i meditasjon.

Etter mange år ville han ha meg ut i verden
med det lys i mitt indre jeg hadde funnet. Jeg så på meg selv, men jeg så ingen guddommelig kjærlighet. Jeg ba om det og fikk kontakt med det som integrert, endelig.

Nå kaller man meg til å gi opp kontrollen til de gode kreftene i det ytre. Det er fryktelig skremmende, jeg har grått masse idag, men det er også forløsende og tilfredstillende for sjelen. Den vil dette så veldig.
Finne det guddommelige der. Forene det indre og ytre, se Gud gjennomtrenger alt, det er inget skille mellom indre og ytre, bare Gud er. Å, jeg gleder meg. Men, frykt først, frykt må forløses først. Tillit, tillit, tillit. Jeg vet Gud er i alle, men å stole på det i praksis; legge meg i hendene til andre, og nå tenker jeg spesielt på fremmede, det er tøft for meg.

Jeg skal snart ydmyke meg overfor en mann med stenansikt. Være sårbar og svak.
Det har min sjel godt av. Kanskje stenansiktet blir mykere?, men det er ikke viktig for meg.
Jeg er bare vant til å være ydmyk overfor Gud,jeg. Hm, stenansiktet er også meg og jeg er ikke farlig.
Stenansiktet bare tenker seg om.

Å møtes i kjærlighet

Om kvinne og mann skal møtes i kjærlighet.
Han finner henne i evigheten
og hun han i nuet.

Han må møte henne der hun er
og hun der han er.
De må møtes i det evige nu.

Om de ikke møter hverandre
der de er, blir de to halve;
en givende mann og en mottakende kvinne.

Møter han henne i evigheten
bekrefter han henne
så hun blir i stand til å gi.

Møter hun han i nuet
bekrefter hun han
så han blir i stand til å motta.

Endelig

Jeg har klart å tilgi pappa, det siste laget jeg måtte tilgi. Jeg har allerede innfunnet meg med pappas svakheter og forstått grunnen til de. Men jeg har ikke sett hans kjærlighet før Gud viste meg det nå; en gang utstrålte han det, en slags lykke. Det var den lille fliken jeg trengte for å bli glad i han igjen. Jeg har trodd han ikke elsket meg i alle år etter skillsmissen da jeg var ti og han ikke ville ha meg boende hos seg i Kenya uten at jeg selv betalte flybilletten(jeg hadde ikke så mye penger). Og jeg har ikke klart å motbevise meg selv. Jeg klarer ikke elske de som ikke har noe kjærlighet. Det blir som å møte en vegg som stenger mitt hjerte. Jeg kommer selvsagt ikke til å forvente noe av han. Det kuuleste med dette er at det sorte under meg, det jeg frykter er borte. Det er ikke noe mer å frykte nå som jeg tror på kjærligheten i pappaen min. Pappa som jeg elsker sååå mye. Hadde han visst hvor mye jeg har elsket han og savnet han hadde han spist opp sin egen kropp ti ganger i rå tilstand, i forargelse over at han ikke har vært der for meg, det er jeg sikker på. Nå tipper jeg at jeg ikke vil komme til å være like aggressiv framover. Frykt avler jo vrede. For jeg har funnet glede og fred.Pappa og barnet mitt og Jesus er ett for meg nå. (Jeg har feber og skal slutte å fantasere mer nå. Peace and love:)

Alle svakheter er av det samme.

Arroganse, hovmod, sjalusi, misunnelse, stolthet, frykt-alt er det samme. Som sorte perler på en snor.
Toleranse, kjærlighet, ydmykhet, rettferdighet,visdom,-alt er det samme. Som hvite perler på en snor.
Har du en har du alle. Du har på hele kjedet. Enten det hvite eller det sorte.

Jeg vil ha min frihet tilbake

Jeg vil ha min frihet tilbake.

Jeg vil elske alle
ikke si du må være den eneste,
ser du ikke at jeg da også ikke unner deg å elske alle?

Jeg liker ikke å være sjalu
og jeg vet jeg ikke trenger å være det
hvorfor setter du meg inn i et hjørne?

Alle menn er den samme
jeg kan kjenne det.
Med letthet går jeg til den ene etter den andre.
De føles like på det upersonlige planet.

Selv om det er personligheten jeg først tiltrekkes av,
går jeg over den til Mannen jeg vil forenes med.
For man kan umuligvis forenes med personligheten.

Jeg vil ha min frihet tilbake,
men mister deg om jeg tar den tilbake.
Vet du ikke at den som aldri mister meg
er den som unner meg alt og alle?

Å måle verdi

Når vi måler verdi
baseres det på erfaring,
og utfra hensikten.

Alle deler er like mye verdt
men graden av funksjonalitet
på hvert enkelt område varierer.

Jeg ser ting, kropp, tanker og følelser
alle som redskap
for å komme i mål.

Og det som har hatt sin funksjon
kan brukes på nytt på annet vis.

Når hensikten med mitt liv
er den samme som gir livet mening-
ahh, da trekker sjelen et lettelsens sukk-

det er Gud, det er Gud, det er Gud
som fyller tilværelsen med mening hvert sekund.
Gud er min hensikt, og min hyrdestund;).

Det ekte og det falske selv

Mange lider mer eller mindre pga frykten for å ikke være bra nok på ett eller flere vis. At noe kreves av oss for at vi skal være verdt å bli elsket. Men grunnen til dette er individuell. Vi har hver vår historie.

Jeg hadde ikke innsett før på alternativmessa, under en behandling, at grunnen til at jeg var selvkritisk hang sammen med at jeg hadde en forestilling om at noe måtte være dårlig med meg siden pappa bare stakk fra meg da jeg var ti. Og at grunnen til at jeg opprettholdt et selvbilde, som var som et slør som stenger av for intimitet mellom meg og andre, var at jeg ikke kunne godta å bare være meg i.o.m. at pappa ikke hadde godtatt meg(etter min tolkning). Dette selvbildet krever energi for å opprettholdes intakt. Det krever også bekreftelse fra andre, og selvbildet er selvsentrerthetens motiv. Skal man passe på at bildet en gir av seg selv er bra eller skal man kaste sløret og gi av seg selv istedet? Om jeg er bra nok eller ikke er et irrelevant spørsmål, fordi dette jeg er en illusjon. Det som er virkelig er er det kjærlige visdommens lys og sjelene det virker gjennom. Sjeler er som ejeler er som et barn. Barnet som oppdrar voksne ved sitt eksempel til å neddra sløret av dem selv og vise kjærlighet ved hjelne (forestillingsevne, hukommelse, forståelseseevne og refleksjonsevne) etter å ha glemt seg selv i tillit til at det vil bli ivaretatt. Her og nå vil jeg definere en moden person som en som kan være enkel på den måten at den bare åpen stråler fra sitt indre, og avansert i sin evne til å bruke sine (sjels)evner.

Alt jeg trenger kan jeg søke hos Gud. Jeg trenger ikke noe av andre. Så det blir meningsløst å bruke krefter på selvbildet "meg" for å gjøre det elskverdig, fordi jeg trenger ikke å uroe meg for at jeg ikke skal bli elsket. Jeg er ikke avhengig av å bli elsket for å elske, det er det bare det falske jeget som tror det er i sin usikkerhet og behov for bekreftelse for sin elskverdighet. Når en er selvsentrert bare tapper man andre for kjærlighet og kan derfor aldri bli elskverdig.Er man selvsentrert er man usikker og trenger bekreftelse/trygghet. Å "bli"perfekt er altså en oppgave som aldri kan bli fullført fordi å få et skinn til å bli perfekt er umulig på lang sikt. Det er kun i nuet man kan være perfekt. Selvbildet kan ikke bli fullkomment når det kun er et skinn av essens.For kun essensen er fullkommen. Kun Gud er fullkommen og Gud kommer tilsyne når jeg ikke passer på meg selv(frykt), når jeg glemmer meg selv. Men den kommer bare frem til fulle nårtil fulle når sløret er revnet og jeg ikke vil opprettholde det mer.

Selvfølgelig må man lette rompa opp fra nede i kanalen også, for å få det til å strømme.Det kan kalles oppvakthet. Man må gå ut og ville stråle for andre bevisst.I overført betydning er det å gå fra sittestilling til en "alert" stående stilling. Denne uselviskhethet er mulig sålenge og fordi man er fornøyd. Man kan være oftere fornøyd og rede til dette jo færre behov en har å tilfredstille og jo mindre frykt en har å ta hensyn til. Men viktigst av alt er kanskje det at en ikke lenger trenger å passe på sin egen ære( og dermed selvbilde).

Fryktens kjerne, arketyper og Gud.

Når du ikke kan innse, kun der og da eller permanent, at du har f.eks. skjønnhet og du møter skjønnhet i et annet menneske og det oppstår en frykt, skyldes det at du tror at den som innehar skjønnhet avviser den som ikke har det samme, altså deg. Det er nettop slik Gud virker. Har du ikke utviklet arketypiske kvaliteter som skjønnhet, autensitet, entusiasme, fred, kjærlighet, frihet, lykksalighet osv vil du elimineres. Dette er verre enn bare avvisning. Bak frykten for avvisning ligger frykten for eliminasjon/ død/ utslettelse. De er tett sammenknyttet.Det guddommelige godtar kun det guddommelige og ser intet annet enn det. Å vinne det evige liv er å ha utvunnet de guddommelige kvalitetene/ arketypene.

Om du ser etter skjønnheten i forskjellige skapte ting, som blomster, bekkevann, solen, katten osv.,  vil du se at det er en levende skjønnhet bak deres ytre skjønnhet. Denne er selfølgelig den samme i alle ting som er skapt av Gud. Skjønnheten er tett sammenvevd med det sprudlende, spontane, strålende, autentiske, lykksalige........ Arketypene er altså ett og samtidig individuelle. Om ividuelle. Om du ser rett bak den levende skjønnheten, ser du at alt utgår fra det samme, og at dette det samme bak alle arketbr />
Så vinn frem alle kvalitetene, som alle henger sammen i en enhet, som perler på en snor; og ett perlekjede. Det er din sanne natur. Perlene er kvalitetene skapt av smerte i dette ene liv. Så blir lykksaligheten din i evighet.

Sitater av andre

Der den tolerante aksepterer den andres annerledeshet selv om det ikke likes, vil pluralismen se verdien annerledesheten har for den andre.  Ervin Kohl

“Accept whatever comes to you woven in the pattern of your destiny, for what could more aptly fit your needs?”  Marcus Aurelius

Being deeply loved by someone gives you strength, while loving someone deeply gives you courage. - Lao Tzu

“People get into a heavy-duty sin and guilt trip, feeling that if things are going wrong, that means that they did something bad and they are being punished. That's not the idea at all. The idea of karma is that you continually get the teachings that you need to open your heart. To the degree that you didn't understand in the past how to stop protecting your soft spot, how to stop armoring your heart, you're given this gift of teachings in the form of your life, to give you everything you need to open further.”
― Pema Chödrön

Do not worry about tricks and cheat. If some people are trying to trap and hurt you, God is also trapping them. Hole diggers fell in their holes. No bad remains non punished, no good remains non awarded. Have faith in justice and let the rest be.
~ Shams Tabrizi

Patience is not sitting and waiting, it is foreseeing. It is looking at the thorn and seeing the rose, looking at the night and seeing the day. Lovers are patient and know that the moon needs time to become full.
~ Shams Tabrizi
    

I am so close, I may look distant.

So completely mixed with you, I may look separate.
So out in the open, I appear hidden.
So silent, because I am constantly talking with you.

Rumi

...

I said: what about my eyes?

God said: keep them on the road.
I said: what about my passion?
God said: keep it burning.
I said: what about my heart?
God said: tell me what you hold inside it.
I said: pain and sorrow.
He said: stay with it. The wound
is the place where the light enters you.
Rumi

«Det som ikke gjøres bevisst, – møter en som skjebne»
- C.G. Jung

"Deprived of meaningful work, men and women lose their reason for existence; they go stark, raving mad."

Dostoevsky

When the world pushes you to your knees, you're in the perfect position to Pray.
Rumi

Stillhetens frukt er bønnen.

Bønnens frukt er troen.
Troens frukt er kjærligheten.
Kjærlighetens frukt er tjenesten.
tjenestens frukt er fred. Amen.
Moder Theresa

The Epistle of James (James 3:13-18; cf. James 1:5) distinguishes between two kinds of wisdom. One is a false wisdom, which is characterized as "earthly, sensual, devilish" and is associated with strife and contention. The other is the 'wisdom that comes from above':

But the wisdom that is from above is first pure, then peaceable, gentle, [and] easy to be intreated, full of mercy and good fruits, without partiality, and without hypocrisy.

—James 3:17

Det er mye kulde mellom mennesker
fordi vi ikke våger å gi så mye av oss selv som vi kunne ha gjort.
Albert Schwetzer

The soul should take care of the body, just as the pilgrim on his way to Mecca takes care of his camel... but if the pilgrim spends his whole time in feeding and adorning his camel, the caravan will leave him behind and he will perish in the desert.

~ Al-Ghazali

Vår tid er full av formaninger til foreldre om at de skal være «gode» eller «positive» rollemodeller for barna. Det er sludder, og heller ikke mulig. Det eneste vi kan være er de rollemodellene vi er, på godt og vondt. Prøv å ta en prat med din mann og dine venner om hva de har lært av sine foreldres måter å være menneske på. Du vil oppdage at de fleste av oss har lært minst like mye verdifullt av alt våre foreldre ikke kunne, som det de kunne.

Jesper Juul

"Run from what's comfortable. Forget safety. Live where you fear to live. Destroy your reputation. Be notorious. I have tried prudent planning long enough. From now on I'll be mad." ~ Rumi

 

Hvis hele universet ikke har noen mening, ville vi aldri ha funnet ut at det ikke har noen mening: akkurat som vi aldri ville vite at det var mørkt dersom det ikke fantes noe lys i universet og derfor ikke noen skapninger med øyne. Mørk ville være et ord uten mening.  

C.S.Lewis

Mennesket er oppfunnet av kjærlighet
og skapt til å elske.
Ernesto Cardenal

Intelligens er evnen til å akseptere sine omgivelser.
William Faulkner

Omgi deg med folk som vil
at du skal være alt du kan være.

Fuglen synger uansett for hvem som hører,
bekken klukker samme hvor den fører,
blomsten blusser uansett for hvem.
Ta lærdom,hjerte, vær som en av dem.
Julius Sturm

Vi kommer oss aldri ut av bekymringene
så lenge vi stadig tar pulsen på oss selv.
Martin Luther

Mange leter etter lykken
slik de leter etter en hatt
de allerede har på hodet.
Nicolaus Lenan

Den sikreste vei mot å få leve et liv vi selv ønsker
er å innrømme andre samme rett.
Aksel Sandemos

Jeg sov og jeg drømte at livet var glede.
Jeg våknet og fant at livet var å tjene.
Jeg tjente og fant at tjeneste er glede.
Tagore

Vokt deg for det onde. Det kan gi glede
når en er midt oppi det
men det gir sorg etterpå.
Wilhelm Busch

Kjærlighet er en overflod av kraft
som fyller den som ikke tenker på seg selv.
Dag Hammarskjøld

Mennesker vil ikke ha belæringer,
de vil ha bekreftelser.
Werner Bergengruen

Hvor vennskapelige veier løper sammen,
det virker i et øyeblikk hele verden som hjemme.
Hermann Hesse

Møt alt og alle som de er.
du er ingen dommer.
Stephen C. Paul

Urenhet

Jeg innså nå at det eneste urene ved meg er de sårene jeg har betennelse i. Det lukter litt vondt av betente sår. Og jeg kan bli oppfattet som kvalm pga disse, men mest selv føle meg uvel av de. Jeg må unngå at urenheter kommer i såret, gjøre det betent og dermed hindre det å gro. Urenheter er tanker som er negative. Jeg må rense meg fra negative tanker som ligger i sårene. Da vil det gro og jeg blir ren. Og har ingen grunn lenger til å være kvalm mot noen. Jeg visste dette tidligere og, men nå kom det til meg billedlig og da treffer det bedre. Nettop fordi bilder taler til følelsene.( Ikke bare det mentale).Det er ingenting å skamme seg over!

Kommentarene mine fra kopi av innlegg på nedlagte ningg:

Det er ikke min skyld at sårene er der, og det er intet der å identifisere seg med, derfor har jeg intet å skamme meg over, intet å skjule. De negative tanker som infiserer sårene og hindrer de å gro er de tanker jeg tar til meg som en bekreftelse på at jeg fortjener sårene.

Det Gud lærer meg er at ingenting er urent , ting er som de er, helt nøytralt. Noen ser på helvete som straff, men jeg mener Gud gir oss ild for å brenne bort det som ikke tilhører Ham. Dette skjer frivillig fra min side fordi jeg vil tilpasse meg Han så jeg kan klare å være i hans nærhet. All staffasje brenner bort når jeg nærmer meg Gud. Det blir bare Gud igjen + mine øyne som ser Ham. Mennesker lider i vår vestlige verden fordi de er syke. Det verker i deres sjel etter forfriskende ånde som skal blåse bort deres stivnede tankemønstre som skaper stillstand. Også følelsene blir stille uten ånden som blåser liv i det. Uten ånden blir vannet dødt og begynner å lukte vondt. Det fører til sykdom i hele mennesket.

Ja, det er befriende å vite at det er ingenting å fordømme. De som er kvalme mot andre har noe som verker inne i seg. Hvis vi husker på det kan vi møte personen med forståelse og medfølelse fremfor med sinne og intoleranse. Urenheter vil jeg fortsatt mene er negative fordi de er usannheter. Tror man på det negative som er usant og vrangt vil det irritere de sår som de ligger i. Derfor trenger vi lys for å skille mellom hva som er Guds sannhet og hva som er verdens innsnevrede syn. Eller hva som er sett med det kjærlige øyet fremfor det fordømmende.

Nøkkelen

Igår var ettertankens tid. Gud viste meg hvor tomt det er å stå i sentrum når det ingen forbindelse mellom meg og sirkelen rundt er. Nøkkelen til å ikke være selvsentrert er å ikke ønske ære av mennesker. Jeg trenger ikke ære fra mennesker når Gud velsigner og anerkjenner meg; ettersom jeg ærer Gud for alt.

Gud står bak alt. Derfor er jeg er en tåpe om jeg skulle håpe på noe av den ære Gud skal ha. Jeg kan ikke ta til ære det Gud har meg gitt. Jeg blir en klovn. Bahaullah sier : "O menneskesønn. Hvorfor fornedrer du deg selv? Reis deg opp til det du er skapt til".

Det er sterke ord. Det sier også at vi har et ansvar selv for ikke å la oss holdes nede av andre. Inni oss må vi være sterke uansett hva andre gjør mot oss.

Jeg er stolt og må kjempe mot å uttrykke at jeg blir fornærma. Om jeg husker å være empatisk, ser jeg hvorfor den andre gjør som den gjør og trenger ikke la meg bry med det.

Gud viste meg at loven han har laget er fast. Den er som en lysstreng som ikke lar seg rikke. Alt levende prøver å rette seg etter dette mønsteret. Det er egoet vårt som prøver å kjempe imot eller unngå det. Men vi blir dratt dit hele tida. Det er som når en del av kroppen blir skadet. Da vil kroppen ha en intelligens som fører den tilbake til normalen. Dette ifølge et mønster som ligger i genene våre.

Kroppen min er den som sier ifra om overtramp. Når jeg ikke lytter til eller ikke følger intelligensen/mønsteret/loven Gud har lagt i verden vil jeg merke det. Jeg sa ikke nei da en fyr klådde på meg. Det gikk så fort. Han spurte ikke MEG om det var greit før han hadde tatt på meg allerede. Kroppen min føler seg sårbar, ubeskyttet nå. Fordi JEG ikke beskyttet den. Jeg skyr menn som ser på kroppen min nå. SE MEG! Kroppen min er MIN!

Jeg hadde godt av det. Trengte å vite at det er tomt å være sentrum for begjær, oppmerksomhet--JEG er uinteressant. Jeg skal bare sette farge på Gud,jeg. Gud. Er det ikke mye kjærlighet i det ordet?

(Kommentarer 29,09.08, fra kopi av innlegg på ning:

Han ble tilgitt straks. Og jeg er flink til å tilgi meg selv raskt også ettersom jeg ikke identifiserer meg med mine handlinger. Det er nettop det siste som gjør at jeg tar noen sjanser og føler meg fri som en sufi som ikke trenger å følge Guds lover. Men loven er altså fast. Så det går utover meg å ikke følge de. Men loven; hvis vi ser den for oss som en tøyelig lysstreng, så kan vi tøye den et stykke frem og tilbake, om vi holder fast i den. Men idet vi gir slipp på den og trår over, det er da vi vil merke at vi ikke lever optimalt. For uten lyset har vi det ikke bra. Lyset er i loven. Det er stien vår hjem til Gud.

Det å komme nær, mer og mer nær, wow for noen opplevelser. Når jeg samtidig kommer nærmere og nærmere Gud, det er jo ingen forskjell!, og klarer å bære inni meg sterkere og sterkere kjærlighetskraft. Milde himmel. Gud har mye godt i vente for oss. Vi aner ikke mer enn smuler av det!! Vi skal være konger og dronninger fulle av kjærlighet. Og med dyp og selvsagt respekt for hverandre. Vi skal ære kjærligheten i hverandre.Det eneste vi er stolte av er å få kunne bære er kjærligheten

 

Mine svakheter får meg til å gå feil. Men de er åpningen til at jeg får ny lærdom. Man trenger ikke dyrke sine laster/tilbøyeligheter/svakheter, men se at tomheten i de kan fylles med noe guddommelig. Jeg tenkte idag det samme. Jeg må ta noen runder før jeg er flink til empatisk kommunikasjon. Håper sirkelen blir mindre og mindre og går høyere og høyere opp, så jeg kan VIRKELIG møte andre der på toppen.

 

 Jeg følte meg mer utafor før. Da identifiserte jeg meg med det uvanlige ved meg og holdt meg borte fra de jeg så uempatisk (pga frykt) trodde var normale. Nå ser jeg alle som unike og bidrar med det "uvanlige" som ikke lenger er meg, men noe jeg har fått.

 

Når man blir overrumplet klarer man ikke straks kjenne på følelsene. Det gjør man først når man lander. Og lande det gjør vi i kroppen der følelsene er. Det er da man kjenner sinnet over overtrampet. Det er så lenge siden jeg opplevde kroppen fraspalta som nå sist. Når man er fraspalta kroppen kan man ikke kjenne følelsene og kan heller ikke vite hvor å sette grenser. Nye overtramp skjer derfor lettere. Jeg hadde det slik noen år, Det er mange som har hatt det slik pga overgrep. Man blir ved overgrep fratatt kroppen på en måte. Og når man tar den tilbake må man kjenne og se på det som skjedde. Det kan ta lang tid å komme over, slik at man igjen kan slappe av så mye sammen med menn at man kan føle på alle slags følelser uten frykt for nye misforståelser. For det er bare i øynene man kan se om en kvinne vil ha sex, om hun ikke aktivt legger an på mannen. En åpen kroppsholdning er ikke nok.

 

 Jeg har ikke hatt tillit før nå i det siste til mennesker i den grad at det var mulig for meg å se Gud i alle. Men nå har jeg tillit til at Gud står bak alle og er i deres innerste essens. Det er en åpning for å bli ydmyk også overfor Gud i det ytre og Hans gode tjenere.)

Jesus sa til meg om lidelse dette

Suffering is for the sake of wisdom.
Love honours you that way.

Listen to the voice inside you whispering;
let your self out there

in the woods, where I can be found in all living.
Let your self out there where you belong;

in my heart,
where I very slowly will nourish you.

I have all eternity to feed you,
spoon for spoon.

Cold little you, I will take into my great ,warm heart.
I miss you.
------------------------------------

My heart wanders
from house to house.
I can't find an entering.

The strictly forbidden
rumour about mankind
is the secret of my soul:

You reflect me higher
than anybody.
You see me as nobody else.

Let us talk for a while, about suffering.
Have you all forgot it's purpose?
Have you all forgot the frame it is for my love?

How can I love someone who is content?
Tell me!

I love you,
and will wander here for eternity
till I have collected everybody
into my heart.
Know that!
----------
edited version:

My heart wanders
from house to house.
I can't find an entering.

Have you all forgot the purpose of suffering?
Have you all forgot the frame it is for my love?

How can I love someone who is content?
Tell me!

I love you,
and will wander here for eternity
till I have collected everybody
into my heart

Gud gir meg frihet.

Jesus sa til meg 17.10.2008:

I will not tell you what pleases me
I will give you freedom.

But there are four forms
I'd like to see you in:

Happiness, love,
safety and freedom.

Det er vanskelig for meg å stole på at Jesus elsker meg uansett hva jeg gjør.
At Han elsker alle kriker og kroker av meg. Da jeg spurte hvorfor Han anbefaler ekteskapet
sa Han at det var for å beskytte. Gud virker å ha dyp respekt for menneskets frihet. Han er jo også Selv fri.

Men Jesus ser alle tankene mine og kommer med korrigeringer når det jeg sier er uklart eller smålig. Før var jeg redd for å si at det var Jesus som korrigerte, men nå er verdien i dem viktigere enn at jeg blir oppfattet som en idiot. Jeg har kastet alle tanker bort til der alle tanker er og alle minner bort dit alle minner er og stoler på at alle tanker jeg trenger blir sendt meg, alle minner og påminnelser jeg trenger blir sendt meg. Fordi jeg har åpne ører i mitt indre mottar jeg.

Hver gang jeg har spurt Gud ta et valg for meg blir det stille. Da får jeg aldri svar. Det sies at Bahaullah( Bahaiprofeten) ikke tenkte gi mennesker regler for hvordan be osv, men at folk maste fordi de var usikre. Til de som var vant med lang bønn og foretrakk det gav Han lang bønn, til de som var vant til å be tre ganger daglig gav Han tre mellomlange bønner osv. Så hvem pleaser hvem? Vi er så forbaska vant til å skulle please foreldre for å bli elsket. Det er inngrodd! Gud er ikke slik som dem. Gud vil ikke bli pleaset på den måten :at vi skal gjøre det vi blir bedt om, mene det Han mener, ikke vise følelser, ikke lage høye lyder og være ville og gærne. Gud elsker oss SÅÅÅÅ høyt. Han gir oss frihet. Den finnes i Hans kjærlighet. Om vi bare tror og tar den imot.

Jesus korrigerer usannhet til sannhet. Sannhet gir den frihet Han ønsker å gi.

Life is a lesson in awareness

Jesus said to me on my birthday 19.10.2008:

I'm always with you
fullfilling all your needs.
You just have to be aware of them
for it to happen.
Life is a lesson in AWARENESS.

Sosial angst

Jeg mener det er mulig å finne ut av sosial angst. Ved å spørre seg en del spørsmål om seg selv i situasjoner der man blir engstelig. Spørre og grave etter hvorfor så man finner ut at grunnen er forkastelig.

(Selv har jeg blitt usikker på temperamentet mitt fordi jeg har fått så mye negative tilbakemeldinger på det og lært at følelser uttrykt på egen vegne er egoistisk. Sinne og sorg ble derfor noe smålig og stygt (men aldri ble dette bekreftet i mine øyne)og jeg ble usikker på kroppen min fordi det var et så stort og kritisk ,med forstørrelsesglass, fokus på kropp hjemmefra.

Jeg var redd jeg skulle oppleve det samme der ute blandt andre mennesker som jeg gjorde hjemme: mors skuffelse over min manglende selvutslettelse, latterliggjøring, nedlatenhet og kritikk-noe som faktisk gjorde meg sint, men sinne kunne jeg heller ikke vise uten at det ble foraktet.

Vel alt er vel nå fordi jeg har fått bekreftet innenfra at følelser er ok. Alle er født med forskjellig temperament og inget er bedre enn noe annet selv om det ligner mer på en opplyst manns fred. Og det er ikke følelsen man skal bedømme, men grunnen og hensikten. Jeg har til denne dag trodd jeg er helt spesielt ussel fordi jeg av og til kjenner lysten til å ta noe. Men heller ikke det er ondt, men naturlig. Kanhende det er primitivt å ville ta no brukelig på sin veg men ondt, nei. Det er ikke ondt før jeg tar noe til tross for at jeg vet at det tilhører noen andre. Følelsen kommer først, tanken om at oj, det tilhører noen, kommer etterpå, deretter handlingen (i dette tilfellet).

Jeg har også vært usikker på om jeg faktisk er egoistisk som andre sier når jeg ber om at det også taes hensyn til meg. men det er de som vil gjøre det de vil uten hensyn til andre som er egoistiske. Så de projiserer sin ondskap. Jeg har også møtt forakt for sinne av folk som selv synes sitt eget sinne er foraktelig. Og grunnen til at det blir et problem for dem at jeg blir sint er at de har et lager av sinne som med kun liten kraft blir pushet til aktivitet.

Jeg trenger ikke hemme meg, min kraft(følelser), mer fordi jeg stoler på at mine grunner er gode, vet at mine følelser er nøytrale til tross for sine farger og at min hensikt er god.

Så man må altså unngå å identifisere seg med det jeget som oppstår like hurtig som det kan elimineres; Godhet dukker opp i godt miljø, narsissismen kommer frem i narsissistisk miljø.

Kanalisering jeg fikk idag om mine liv.

255. ADA..
Vi vil sende på NOEN av din-sjels-tidligere-liv-

+ 1. ATLANTIS .yppersteprestinne -og herskerinne i hovedstaden --
+ 2, ATLANTIS ..underdanig prestinne i et tempel litt lenger mot øst --
+ 3. EGYPT -statsmann i Pondsentser s tjeneste .dete var en tidlig farao.-
-- 4. EGYPT dette var en som ledet krigene i denne tiden denne levde -
+ 5. INDIA - denne var en Engelsk fin dame i et stort hus med mange tjenere --
+ 6. PERSIA -dette vae en vanlig kone og mor i dette ørkenlandet --
-- 7- POMPEI. Pompeisk Tribun -denne styrte landet i åndligheten -gudenes navn --
-- 8. PALESTINA -denne sloss mot de kristne i forfølgelsestiden--

Dette er liv med og uten kjærlighet til andre - Denne har tjent opp sitt karma i dette livet--
Denne trenger ikke å vende tilbake i noe liv noen gang --
Dette er et sterkt Kristusenergi-liv -
Grunnet ar denne er et medium selv- trenger vi ikke å si at denne må utvile sitt enrergi potensiale -
Dette skriver Erkengelen som er hos deg som veileder -GABRIELL...

Før dette livet

Jeg tror at hvis vi får vite vårt fremtidige liv så vil vi i Jesu nærvær ydmykt ta imot det vi blir tilbudt. Vi velger ikke selv fordi Gud vet best hva vi trenger. Vi takker ja og sier vi skal gjøre vårt beste så vi ikke bukker under i den verdenen der nede, og at vi vil huske himmelen og aldri gi slipp på kontakten. Det er det jeg husker. Jeg trodde da det skulle bli lett som en plett å ikke bukke under av tunge energier, men jammen er det en prøvelse å være her:) Jeg husker jeg ville være flink til glede for Jesus; at jeg skulle være en lys skapning i verden mens jeg lærte masse. Ikke rart jeg blir urolig og skammer meg over å bli oppfattet som noe annetav mennesker her nede når jeg kan bli sint og handler mot urettferdighet etc. Jeg tror jeg nå skal tro på at ikke alle vil som meg og at de derfor ikke bør høres på når de kaller meg ond etc. Ikke alle kan skille mellom det som tilhører verden og det som tilhører himmelens rike. Noen, eller mange, tror alt er like godt eller dårlig. Fordi de tenker utfra synsing, ikke sannhet. Opptatt av å mene noe om noe, istedenfor å vite hva det de snakker om er og hvor det hører hjemme.

Jeg husker en liten haug mennesker satt rundt et tre(livets tre, midtpunktet?) mens Jesus snakket til oss for å forberede oss på verden. Jeg husker hvor lys til sinns jeg var og med hvor stor ømhet jeg tenkte på den stakkarslige sjel jeg skulle ta hånd om når jeg kom til jorden; min egen mor. Jammen ikke lett å føle denne omsorg som voksen når vi står face to face og hun ikke aner at jeg egentlig er et annet sted enn henne. Men ja, jeg har oppdratt henne- indirekte med den kjærligheten jeg følte der oppe. Jeg måtte laste den ned til meg selv først for selv (som menneske) å stå sterkt før jeg kunne bruke hva jeg visste var godt og sant for å opplære henne.For å opplære henne nyttet det ikke med ømhet, dessverre. Vel som barn var jeg øm og kjærlig. Som voksen måtte jeg være streng for å nå inn.

Er det å gi uttrykk for sinne overfor en sinnet gjelder nødvendigvis så ille?

Jeg synes sutring, klaging og baksnakking er verre enn at noen kommer med et kort og saklig sinneutbrudd jeg kanskje fortjener og bør ta til etterretning. Ja det føles som invadering men noen ganger trenger man det for å vekkes. Det er dog viktig at den som hadde utbruddet sier unnskyld etterpå fordi det var plagsomt for den andre. Om man absolutt ikke takler sinne kan det være stolthet som står i vegen bare. Jeg kan bli veldig fort sint og har gitt opp å kontrollere det. Jeg forsøker å finne grunnen til at jeg blir sint istedet og ser om det er noe å gjøre med det slik at sinne ikke trenger å oppstå like ofte. Det funker. Det er frykt som ligger under og ofte er det jeg frykter ikke reelt. Det er kuult å finne ut. Føler meg litt som en dust etterpå ved tanken på å ha blitt sint for noe jeg ikke hadde trengt å blitt sint over, men hey, vi lærer så lenge vi lever, ved å fjerne slør som er foran sannheten.

Forfengelighet og storhet.

Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.

Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.

Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?

Jeg føler meg veldig lettet nå som jeg skjønner at jeg ikke trenger å forvente urealistisk mye av meg selv. Jeg har trodd jeg bør ha som mål å glemme meg selv og være en Gudserstatning på jord ved å gi folk det de trenger mest; å føle seg elsket, samt den nødvendige innsikt som skal sette dem fri, men det er bare Gud selv som kan gi hver enkelt det fra innsiden av dem selv. Det er takket være Shania her inne at jeg kom til dette idet hun skrev til meg at "visshet kan ikke komme gjennom kanaler".

Så nå kan jeg bare være et lite menneske istedenfor et stort. Og trenger ikke lenger være redd for kritikk, fordi nå er jeg liten og har ikke noe forsvare. Om mine handlinger blir kritisert vil jeg bry meg om kritikerens skuffelse, ikke at jeg ikke gjorde bra nok i deres øyne, fordi har jeg gjort det jeg kunne er det bra nok med tanke på at det står i stil til mennesket som utførte det, og ikke en robot som utfører perfekt resultat ifølge et ideal og en mal. Å skulle være perfekt som Gud er urealistisk fordi jeg er et menneske bare.

Det perfekte er en gave du kan motta.

Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.

Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.

Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.

Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.

Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.

Om man er så opptatt av at det de vil gjøre skal bli fullkomment
at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp).
De unngår dermed kritikk. Ved kritikk føler de seg som det barnet som ble avvist og derfor trodde det ikke var bra nok til å elskes.

Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.

Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse og følelser uten innhold er meningsløst å dvele ved.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.

Kjærlighet er ikke av denne verden

Jeg har følt meg så verdiløs, stusselig og ussel fordi jeg ikke har vært i en opphøyd tilstand og gitt av den guddommelige verden i den siste tiden. Men Gud lar meg forstå at kjærlighet ikke er noe jeg kan være, men bare noe jeg kan ha kontakt med. Når jeg er kjærlig er det menneskelig kjærlighet. En høyeste form for menneskelig kjærlighet er den som er uselvisk, uegennyttig. Jeg skal ikke kreve mer av meg selv enn dette oppnåelige. Noe annet er uoppnåelig til hverdags. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontakte Guds kjærlige omsorg i mine meditasjonsstunder, for det er der jeg skal hente påfyll å gi verden. Det å få påfyll må ikke skje samtidig som man gir. Man kan ta imot for egen del først. Man må ikke glemme sin egen vei og egne behov. Da stopper alt opp.

Man kan hjelpe andre mot kjernen ved å gjøre det en selv gjør for å nå dit; som f.eks å stille presise spørsmål eller la de hengi seg til min favn ved at jeg er som en mor for dem som stryker de sakte over kroppen der den smerter.

Jeg taklet de smertelige spenningene mine på en litt ny måte nå for litt siden. Jeg forestilte meg at jeg gav slipp på alt forsvar og sank inn i Guds mørke. Gav slipp på enhver forestilling og følelse av å ha en fysisk kropp. Dermed ble jeg svært naturlig og det kom en god del spontan gråt. Det var en fantastisk renselse og jeg så hvor godt mørket er på sin nøytrale måte. Grunnen til at jeg klarte å hengi meg var forståelsen av at jeg var verdt å bli tatt imot av Gud. Dermed kom jeg litt lenger inn til Han.

Jeg kan nå godta at mitt liv er et liv i mørke. Jeg vil ikke føle meg mislykket ved å sammenligne meg med folk med et liv i lyset og med karriere og masse energi. Jeg godtar den skjebne Gud har gitt meg. Om jeg spør om meg om jeg vil ha en annen skjebne vil svaret bli nei, så jeg gjør lurt i å favne mitt liv og meg selv, fremfor å avvise det på grunnlag av andres verdier og livsferd. Jeg ser jo opp til helgener. De lever ikke som de som gjør karriere i den ytre verden.

Nå vil jeg være stolt av at jeg er en som gledes ved å finne lys i mørket fremfor å leve i lyset og dømme mørket, være redd og lage et forsvar. Jeg vil være forsvarsløs med Gud som min styrke. På en måte er det sant at jeg er uten verdi, men for Gud er jeg verdifull om jeg er Hans, og ikke egen, i begge betydninger av ordet. For jeg er ikke klok, kjærlig, snill osv. Gud gir alt dette og jeg er bare en mottaker for inntrykk fra inn- og utside.

Motvilje

Jeg har i det siste lagt merke til at jeg irriterer meg over ting som kommer i vegen; problemer eller oppgaver som må løses. Men etter at det som er i vegen blir fjernet, oppstår en større frihet enn den jeg hadde før noe kom i vegen. Det gav Gud meg en forståelse av ikveld.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være så lat at jeg føler motvilje hver gang det kreves noe av meg. Jeg vil vel bestemme selv hva jeg skal ta tak i og jeg foretrekker å ta tak i spørsmål:) . Men i denne betraktning av min egen motvilje så jeg altså at det Gud legger i vegen for meg er til for min og andres frelse og noe jeg derfor kan ta tak i med åpne armer og åpent sinn. Jeg hadde glemt, og ikke virkelig innsett, at Gud står bak alt som skjer. Brått er jeg takknemlig istedenfor irritert:) Det er altså at jeg er så egen som er problemet, ikke de oppgaver jeg får av Gud å løse.

Problemer kan man egentlig betrakte som oppgaver å løse istedenfor å oppleves som negativt. Om det i samfunnet vårt og i oss selv er rom (aksept) for å løse indre konflikter på lik linje med ytre problemer, og at det ikke var en ytre tid vi måtte følge først og fremst, men i like stor grad vår indre tid (eget tempo), så hadde det ikke blitt så negativt med problemer. En annen faktor som er svært avgjørende for om problemer oppfattes som negativt eller ikke er hvor mye andre er villige til å hjelpe en.

Om vi ikke hatt noe å løse opp ville livet vært fryktelig kjedelig. :)

Fri vilje

Har vi fri vilje? Jeg tror vi for det meste har en bundet vilje, men vi kan forsøke å gjøre den fri fra automatikk, instinkter, vårt lavere selv og ytre press. Når jeg sitter med en haug med valgmuligheter får jeg litt hetta. Det oppstår angst av all denne frihet til selv å velge. Jeg kjenner jo ikke konsekvensene. Jeg finner derfor frihet i å la Gud velge for meg fordi Gud vet best og ønsker at jeg blir fri. Men det er ikke alltid min vilje er så fri at jeg vil velge å finne ut hva Gud ville valgt. Når jeg føler kjærlighet er viljen fri og det er lettere å velge riktig. Å velge fritt er noe annet enn fri vilje.

Det lavere selv kan ikke bli borte.

Jeg ble klar over idag
at mine reaksjoner er instinktive når jeg hører skremmende lyder. Dyret i
meg reagerer øyeblikkelig, og før jeg kan kontrollere det, med frykt.
Jeg har hatt et håp om å ikke bli redd mer ,men det er faktisk en
umulighet og det er greit, for frykten oppstår idet min egen eller
andres liv står i fare. Selv må jeg tolke situasjonen for å finne ut
hvordan jeg best skal håndtere situasjonen og handle deretter. Jeg har
alltid et valg når det gjelder handlingen min, men aldri et valg når det
gjelder hvilken reaksjon eller følelse jeg får.

Frykt ligger under enhvert sinneutbrudd. Å bli sint er noe man velger etter å ha
analysert situasjonen.

Jeg iakttar begjær som oppstår; kan bli utrolig overrasket over at tanken om kunne å ta ting som står ubevoktet dukker opp. Sjalusi er også noe merkverdig jeg ser liksom under meg. Disse ting kan vi ikke fjerne eller få slutt på. Vi kan bare forholde oss hevet over de og ikke la oss forføre. Jeg bruker ordet forføre ser jeg og da tenker jeg at kristne tenker jo at disse ting er satan. Det er liksom som satans hender disse lavere egenskaper, som strekker seg opp til hodet vårt og prøver å lure oss til å synde. Friste oss til et sinneutbrudd, et sjalusidrama, tyveri osv.

Gjør mot andre det du ønsker andre skal gjøre mot deg.

Dette lærte vi på barneskolen som en morallære så vi oppførte oss rettsindig. Men det er en høyere sannhet og betydning i dette utsagnet.Og det er denne: det du gjør mot andre vil komme til å skje med deg og det du ønsker for andre vil også skje deg. Ikke bare får du det gode du ønsker for andre, du får mangedoblet dette. Slik er det med uselvisk kjærlighet.

Om du ønsker noe for deg selv og straks tenker på andre og vil at dette skal skje dem fordi du bryr deg om dem vil dette skje dem o'g deg selv. Når du først begynner å gi uselvisk vil du få så mye tilbake uten at du har ventet det at du lett gir videre og snart vil komme til å leve i overflod.

Slik er også Guds kjærlighet. Han ønsker kjærlighet for oss og får kjærlighet tilbake fra, ja hvor mange? Når vi ønsker noe; et svar eller å hjelpe noen får vi det om vi bare har tro på at det kan komme til oss og er åpen for at under kan ske og at alt er tilgjengelig for oss. Det er bare vi selv som lukker muligheten borte med tanke på gamle erfaringer og antakelsen derav om at fremtiden vil være like begrenset. Men her i nuet er absolutt alt mulig. Fordi Gud er her hos deg akkurat nå og i ethvert nå og kan gi deg av hvilke som helst av sine edle egenskaper om du sier du trenger det og ber om det i ønske om å være til nytte for andre. Om du vil bli lik Han som du ser opp til og elsker vil du bli det: edel.

Under huden.

Sønnen min (4 år)sa idag at han gråt så mye idag fordi han hadde så mye vann inni seg. Det er derfor det kommer tårer, sa han. Har du også masse vann inni deg? Jeg svarte: ikke nå ,men jeg hadde mye før. Kjenner du vannet under huden? spurte jeg "Ja" var svaret.

Det er nemlig under huden jeg også har kjent det strømme i større eller mindre strømmer. Jeg sa det til en rosenterapeut den gangen jeg kjente mye av det og var i stor sorg. Hun sa det kanskje var tårer som ville ut. Et fantastisk utsagn, eller hva?

Det sies at man prøver å komme innunder huden på et menneske, og hvorfor det? For å bli kjent med dem ved å kjenne på de følelsene som rører seg under huden på dem, eller hva?

Tomhet og livslyst

Fikk så lyst til å si noe om tomhetsfølelsen jeg nå. Jeg tror, enten man er "død" eller levende at det er en tilstand av lukkethet. Man har kanskje mistet håp og tro om det gode og lukket seg,-sunket ned idet en mistet piffen og gjemt seg i sin store tomhets hule. Den store tomheten gir een illusjon av frihet, men egentlig er det et fengsel fordi man intet kan gjøre der for å komme videre.

Jeg har hatt en slags opplevelse av døden og da endte jeg opp i dette store mørket. Jeg lukket meg selv ute fra lyset jeg så i oven fordi jeg ikke trodde jeg var verdt å leve i lyset og kjærligheten i himmelen. Dette fordi jeg der og da innså at det var et sted av perfeksjon, og da passet ikke jeg inn, tenkte jeg. Kanskje dette lyset i himmelen er del av menneskers livslyst? Se på ordet: liv og lyst. Tomhet er jo å føle en slags død, en stillstand. Mange tror de ender opp der i det sorte intet når de dør. Kan det skyldes deres manglende livslyst? Er det derfor (himla;) viktig å finne meningen med livet slik at man ikke nekter seg å komme opp til himmelens lys og leve denne mening ut? Er døden kun en følelse? En sinnstilstand?

Jeg tror himmelen er åpen for alle. Det er oss det står på; er vi selv villige til å gå dit? Om man selv tror man ikke er perfekt nok,- ikke har utviklet seg nok til å leve under slike omstendigheter vil man kunne holde seg unna og måtte bli hentet opp av engler som vet bedre. Det som mennesker lett kan glemme er at de mangler man har ikke blir sett der, så man fremstår faktisk som perfekt. Himmelen er en verden av perfeksjon så noe annet ville vært umulig. Det imperfekte utelates, men det kan ikke være et menneske i seg selv.

Man kan se for seg at man har fått tildelt tyve tønner når man ble født. Disse skal man fylle opp hos Gud i løpet av livet. Dette er egenskaper som toleranse, ydmykhet, kjærlighet, rettferdighet, sannferdighet osv. De man ikke har fått fylt opp i løpet av livet blir stående igjen tomme på jorden. Resten er levende vann som flyter godt inn i himmelen.

And the saints came marching in

Veldig mange vestlige kritiserer gamletestamentets tids mennesker for å være primitive med sin "øye for øye, tann for tann"-tolkning av hva rettferdighet er. Noen sier til og med at muslimsk kultur er på det nivået. Men dette mønsteret sitter fortsatt i mange mennesker overalt i verden. Handlingsmønsteret sitter der i påvente av en endring i tankemønsteret.

Man forsvarer seg ved å angripe motstanderen. Men det kan jo ikke kalles forsvar!
Dette sees også i USA's måte å takle konflikter i verden på.

Det sies fornuftig nok at god kommunikasjon er det som forebygger konflikter og opprettholder gode forhold, men hvordan denne kommunikasjonen utarter seg er det ikke mange eksempler på. Jeg har dog funnet noe særdeles bra i denne forbindelse. Nemlig av forfatteren Marshall B. Rosenberg: Ikkevoldskommunikasjon : "giraffspråk" - et språk for livet. Det er den mest banebrytende av alle bøker om emnet. Det er en helt annen måte å kommunisere på enn det mange har blitt opplært til. Den anbefales på det varmeste. Han er å finne på youtube også, men det er ikke tilfredstillende å bare se der. Boka finnes på biblioteket.

Jeg har sett det på meg selv. Når noen er ufin eller urettferdig mot en annen eller meg selv har jeg tatt igjen mot angriperen istedenfor å forsvare den som blir angrepet. Jeg kunne istedet stått ved den angrepnes side og løst problemet med å si til angriper: "hva er problemet ditt"? eller:"det stemmer ikke, du skal få høre hva jeg tror misforståelden ligger i" etc.

Mitt forsvar har vært å dytte den andre bort med psykisk kraft i form av ord.
Ser vi ikke dette overalt? Det er ingen konfliktløsning som skjer fordi det blir intet møte, av mangel på tillit. En tillit det virkelig ikke er noen grunn til å ikke ha siden vi mennesker er særdeles like når det kommer til behov.

Man angriper som forsvarsstrategi. Hvor lenge skal vi fortsette slik? Det er en ingen løsning på konflikten, det er en bortskyvning av den.

Så hva er alternativet? Kanskje bedre å bruke hjernen på å finne ut det enn å finne ut nye gode argumenter MOT den andre.

Vi skulle ikke ha motstandere for vi er alle ute etter sannheten, rettferdigheten, kjærligheten, freden og gleden. Det er tillit til andre som mangler, ikke andres klokskap, skepsis, logikk, empati, lytteevne etc. De evnene er der om de bare lokkes frem. Man må bare begynne å vise tilllit for at det skal skje.

Jeg tror nøkkelen er likeverd. Om vi virkelig ikke ser ned eller opp på noen men vet at alle er like mye verdt at livet renner i dem, og å kjempe for livet til, vil man kunne løse en konflikt. Før likeverd er der intet fullgodt møte som muliggjør det.

Likeverd og en beskjeden holdning til livet.

En dame anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det og tenkte at hun så edelt kjempet for en fremmed som om til og med en fremmed var verdt å bry seg så meget om. For jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord. Rett etterpå skjønte jeg inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Og jeg så da sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok,gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Å bli satt inn i andre for å forstå

Gud er så fantastisk. Han setter meg rett og slett inn i andre mennesker og delpersonligheter så jeg kan oppleve sider jeg selv ikke har utviklet ennå eller forstå andre fra innsida, alt ettersom hva jeg i forkant har lurt på.

I det siste (og flere ganger tidligere) har jeg tenkt på at jeg nok er særdeles lite beskjeden av natur og har lurt på hvordan være from og beskjeden som jeg kan se andre jeg beundrer er. I natt gjorde Gud det igjen; jeg fikk være inni en mann ,en gammel vis mann som var så beskjeden. Å, det var herlig og interessant fordi det var langt fra hvordan jeg er.:) Da fikk jeg merke holdningen hans, og det er jo det viktige. Når jeg har blitt satt inn i denne e'n gang er det lettere å finne tilbake til den, og da som i meg selv. Jeg vil fortelle dette fordi jeg er simpelten henrykt over måten Gud lar meg forstå på, fordi dette er en så effektiv metode. Bekjedenhet påvirker mye i,o.m. at det er en holdning. Og dette er bare en av flere dyder man kan settes inn i. Og som jeg ser det henger dydene sammen som perler på en snor, og beskjedenhet har liksom enkelhet og løsrivelse ved sin side.Og dens motsetning er grådighet.

Det var så interessant å oppleve denne holdning av beskjedenhet for meg som er så storkrevende i min perfeksjonisme og idealisme. Beskjedenhet kan såvisst oppveie for en ubalanse her,tror jeg.

Forfengelighet

Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.

Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.

Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?

Å peke, preke og forarge

Noen definerer dobbeltmoral som å preke noe og ikke leve etter det selv. Jeg mener man må kunne ha idealer å strekke seg etter, o'g snakke om, uten å alltid klare å leve etter dem. Det er det å forvente, og bli forarget, når andre ikke klarer å leve opp til det vi selv ønsker å leve opp til men ikke klarer ennå som blir å peke feil veg, ihvertfall om vi blir stående slik.

Om man diskuterer med hverandre i respekt og toleranse er det ingen grunn til at noen blir fornærmet. Men om det er konkurranseinstinktet som er aktivt vil man prøve å hevde seg og dermed kunne forarge andre som diskuterer med samme bedrevitende holdning. Det er mange med stor kunnskap og meget erkjennelse som blir åndelige snobber, nedlatende mot de som ikke kan slå i bordet med samme tyngde og formulere seg like godt. Da er man i ubalanse; for lite empatisk. Og da kan diskusjoner blir mindre hyggelige og givende. Kunnskap alene er jo bare som et slør. Uten empati med den som skal motta kunnskapen når ikke kunnskapen inn i den andre, pog det å gi fra seg kunnskapen var i bunn og grunn helt unødvendig. Rett motiv for ens handling er avgjørende for resultatet,m.a.o.

Projeksjoner er lett å falle i og er som et slør foran det andre mennesket så man ikke kan være empatisk om man ikke gjennomskuer det. Vi blir bedt om å ikke peke utenfor oss før vi lever etter egne idealer vi kritiserer andre for å svikte i å etterleve for ikke å være dobbeltmoralistisk. Jeg tenker at vi må få se det vi har inni oss på utsiden før vi kan bringe det frem fra oss selv. Så denne pekingen på andre mennesker er umodent, ja, men nødvendig. Vi må ikke nødvendigvis gi åpent uttrykk for skuffelse, men bli bevisst manglene så vi kan søke det vi trenger å finne til uttrykk i oss selv.

Vi må altså erfare barmhjertighet fra andre for at denne skal bli funnet og gjort tilgjengelig i oss når vi selv møter lidelse hos andre. Vi må høre sannheten slik at denne bekrefter vår egen, vi må se at noen står med verdighet og integritet så vi selv kan gjøre det osv.

Så når noen klager på en annens svakhet er det en klage, en bønn, om at styrken skal komme frem i en selv. Så kritikken er virkelig ikke noe å ta personlig.

Det man ikke vedkjenner seg oppfatter man som utenfor som noe som vender mot en.

Er det ikke så? Det man ikke tør uttrykke kommer trykkende mot en fra utsiden. Vender seg mot en. Jeg har innbildt meg at den jeg bærer et ubevisst sinne mot er sint på meg. Men det var bare min egen energi jeg kjente komme mot seg og altså burde vedkjent meg.

Da jeg ikke vedkjente meg å føle sinne overfor en person opplevde jeg at den jeg var sint på næret negative følelser overfor neg, selv om dette ikke var reelt og ikke kunne spores i form av sinte ansikt, høres i nedlatende ord etc. Jeg syntes t.o.m. det var rart at vedkommende smilte til meg og tolket det som falskhet! Jeg hadde benektet sinne fordi jg ikke har tørt å vise at jeg hadde evnen til å føle negative følelser. Min galskap var det.

En som benekter at han er annet enn god vil møte "det onde" utenfor seg. Han vil altså oppfatte det som vender mot han selv som ondskap. Han vil komme til å se det speilvendte av seg selv: F.eks om han behandler en som luft og undertrykker sinne vil han oppleve at den andre blir nærgående og sint og oppleve seg selv som luft i møte med det.

Det man ikke vil ta innover seg er som åpne hull som fylles om man vil eller ikke! Og det en ikke selv har overbærenhet med vil trenge seg på gang på gang for at en skal bli kjent med det, helt til man kan bære over med det.

Det må også være omvendt. Det man ikke tør ta innover seg av ytre realiteter vil man føle som innvendig. For eksempel valgte jeg i mange år å oppfatte meg selv som en gris fordi jeg syntes det ble for vanskelig å forholde meg til at noen andre var det. Om jeg selv var som en gris kunne jeg liksom gjøre noe med det, siden det er lettere å forandre seg selv enn andre.

Fra å ville ha der man fyller opp en tomhet som aldri blir fylt, til å ville gi for å fylle andre og dermed bli fylt.

Jeg har noen ganger grått for andre sjeler. Igår da jeg kontaktet Gud/engler og sa at jeg følte meg verdiløs og ville være til virkelig nytte om jeg skulle være her på jorda begynte jeg å gråte uten at det kom av egne tanker/selvmedlidenhet. Det skjedde slik at jeg gikk gjennom egne følelser først og så bare kom jeg videre til andre sjelers følelser.

Jeg så og følte den ene sjelen etter den andre og gråt deres traumer ut. Flere kvinner jeg ikke fikk vite årsaken til traumet til selv om jeg spurte om den, jeg fikk bare tilgang til å gråte ut deres smerte. Men e'n person fikk jeg se årsaken hos. Han var en gutt på omkring 12 som jeg fikk se i lyset ved hjertet mitt. Han hadde mista hesten sin på tragisk vis og tok det veldig tungt og var veldig oppskaket pga det.

Disse sjelene var totalt fremmede for meg. Og jeg har ikke mista noen hest selv. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt, så det kan ikke ha vært min symbolverden.

Er dette en måte å tjene Gud på også? Tror jeg såvidt har lest om nonner/helgener som har gjort dette, men slikt hører jeg aldri noe om, og jeg vet ikke om det regnes som overtro. Jeg får undersøke om jeg kan finne noe info om det.

Det fant jeg ikke, men jeg kan få en samtale med en nonne på klosteret på Majorstua.

Jeg har liksom så lite personlig ubevisst å rense bort og ser ikke poenget med å være her på jorda mer. Er her ikke for min egen skyld mer, kun fordi jeg er mor og ennå ikke død. Men bare det holder ikke heller, selv om det selvsagt ikke er bare bare. Noe mer må til. (Og det er grunnen til at noen kan velge å ta sitt eget liv selv om de har barn,tror jeg.)Fint om jeg da kan være til nytte for andre. Det er ikke annet som gjenstår. Alle på sitt vis etter sitt kall,ja?:) Nå begynner endelig målet å komme i form; å være til for andre og sette andre før seg selv. Det er så annerledes når det er en realitet og ikke bare en forestilling i et mål. Å leve for andre,ikke for seg selv. Hm.

Det jeg får i verden er som en vind. Den kommer og går. Det er ikke noe verdt å feste seg ved. Mennesker kommer inn i livet mitt og ut igjen, slik menneskesjeler kommer innom den fysiske verden for så å forsvinne igjen. Jeg har parallellt nå med dette indre arbeidet for andre meldt meg som frivillig i en organisasjon med mange lidende mennesker. Og dette har vekket en sterk medfølelse og ønske om å hjelpe.

Før var jeg så opptatt av egne greier fordi jeg begjærte noe, mens nå er jeg åpen for andre fullstendig. Jeg har skjønt at å ønske oppmerksomhet, å bli tatt på alvor, bli respektert, få kjærlighet,- alt dette er jag etter vind. Og når jaget stanser, hva da? Jo jeg åpner opp øynene for noe langt viktigere enn det å få selv, for å få bekreftelse på meg selv som viktig person. Man er meget mer seg selv om man er til for andre. Det er dessuten kun da jeg er viktig. Ikke ellers. Nå vil jeg gjøre noe for andre. Eneste som hindrer meg her og der er min egen utilstrekkelighet, men det kan jeg gjøre noe med.

Ønsket om å bli tatt på alvor og bli sett.

Alle hevder seg på forskjellige vis, bare for å bli tatt på alvor. Tenkte det da jeg hørte en dame snakke med høy stemme på bussen idag, - unødvendig høyt så alle kunne høre at hun skulle være med og sette opp et skuespill. Anstrengt selvhevdelse, som all selvhevdelse er, tror jeg bunner i mangel på anerkjennelse. Dette er noe vi alle gjør. Vi prøver å bevise vår verdi for andre fordi vi ikke har blitt trodd på at vi er verdt å elskes som vi er når vi som barn bare var oss selv - tydeliggjort ved mangel på anerkjennelse fra omgivelsene.

Vi er der fremme og ute i verden for å bevise. Om vi trekker oss tilbake kan vi kjenne, være og vite. Det er jo ikke der ute vi kan kjenne på andre mennesker, men inni oss. De som er ute av seg blir plukket opp, så de kan bli bevisst seg selv og innhente seg selv igjen. Husker jeg en tid var helt ute av meg, eller jeg kan kalle det at jeg var fra meg. Husker jeg registrerte at folk merket det og tok ansvar der jeg naturlig skulle tatt ansvar for meg selv. De merket at jeg ikke var istand til det før jeg viste det ved å glemme ting, gå rett ut i trafikken etc. Når jeg ikke så meg selv gjorde andre det. Vi tar vare på hverandre, det er helt klart. Det er naturlig fordi vi er som e'n organisme. men vi har bare lett for å glemme det.

Det sårbare mennesket i lek og alvor.

Alle mennesker er sårbare. Men ikke alle vil vise det. Noen viser det aldri, ikke engang for seg selv. Men mennesket er sårbart, vi kommer ikke bort fra den kjensgjerningen. Så hva gjør vi med det? De som ikke kan vise den pga mangel på omsorg fra omgivelsene gjemmer den bak en maske. For å opprettholde denne masken tyr man til en eller flere måter å legge lokk på følelsene som oppstår pga sårbarheten. Noen ruser seg, noen jobber mye, andre trener mye ,spiser mye, sulter seg, kaster opp, eller tenker kun positive tanker og tar ingenting på alvor, har svært mye sex, shopper mye, prater hele tiden med andre og unngår å være alene. Har jeg glemt noe?:)

Når man begynner å løsne på disse forsvarsmekanismer og vil begynne å bli kjent med sine følelser vil man kunne kjenne smerte der følelsene ligger. Man må da gå inn i denne for å komme til følelsene av sorg, fortvilelse, sinne, frustrasjon og redsel.
Noen opplever angst i begynnelsen fordi de ikke tør å gi slipp på kontrollen og bare la følelsene komme opp for å kjennes på. Jo mer man holder følelsene tilbake jo sterkere vil angsten bli pga trykket man skaper. Det blir som å presse et lokk ned på en kjele som koker over. Det er ofte voldsomme følelser i slike tilfeller og da er det best å finne seg et privat rom og bare gi totalt slipp på kontrollen til stormen har lagt seg. Angst kan også være et signal om at man sterkt ønsker en forandring i sin livssituasjon. At man føler seg fanget. Noen tolker dette som at Jesus banker på hjertedøra for å få deg til å våkne opp fra dvalen.

Noen kan bli redde fordi de ser et sort hull åpne seg inni seg og er redd for å dette nedi. Man trenger ikke være redd for å dette nedi. Kankje føler du deg sugd ned av en kraft? bare la deg falle. Kjærligheten er på bånn av alt, ja, på alle sider av deg. Du detter bare ned i deg selv, verre er det ikke. Om du tror på helvetet de kristne har truet med, er helvete noe annet enn dette store sorte gap, vit det. Helvetet er å innbilde seg å være helt avsondret fra andre. Og er noe de fleste vil erfare før de skjønner at det bare er en illusjon. Vi er alle knyttet til hverandre i kjærlighet, om man opplever den eller ikke.

Det er en grunn, og ofte flere, til at man dekker til sin sårbarhet. Først og fremst er det utrygge omgivelser hvor det å være sårbar ikke tolereres og takles på en fin måte. Da er det viktig at du tar deg selv på alvor og skifter omgivelser, evnt bare får et godt menneske å prate med og vise følelser hos. Å ta seg selv på alvor innebærer ikke bare å ta hensyn til egne følelser, men også sine behov og drømmer. Hva er det du egentlig vil?

For det andre handler det ofte om vanskeligheter med å sette grenser for seg selv, og at det er grunnen til at man gjemmer seg istedet.Du har kanskje ikke lært det hjemmefra? Og rett og slett ikke blitt respektert for dine intime personlige og fysiske grenser? Det er viktig å finne ut hvor disse grensene går igjen om du har mistet følelsen av dem. Og det går hånd i hånd med at du lærer deg måter å markere hvor grensen går for omgivelsene dine.

Du kan leke rollespill med deg selv om du ikke blir med i psykodramagruppe etc. og øve deg på å si nei. Du kan også lære deg selvforsvar. Men det viktigste er kanskje å finne ord for hvorfor du vil si nei. (Det finnes bøker om grensesetting på biblioteket.) Ikke fordi andre har krav på å vite hvorfor, men fordi du selv står sikrere i ditt nei om du er bevisst på hvorfor du ikke vil.

Noen mennesker respekterer ikke et nei og maser og vil prøve å overtale. Det er manipulering, og noe du kan overse og bare gjenta ditt nei til de gir seg. Du skal ikke gi deg. Du lever ikke for andre. Har du ikke overskudd og lyst har du ikke lyst. At noen ikke respekterer det er deres eget problem.

Hvis du lurer på hvordan du kan vite om du har lyst eller ikke kan du spørre deg selv om du har lyst til det det gjelder. Om du registrerer glede og mer energi betyr det ja, føler du deg drimot nedslått som om du mister energi betyr det nei.

Den første og beste grensesettingsmetoden jeg lærte meg var å huske å kjenne den nederste delen av magen min i møte med andre. Når jeg kjenner denne delen av kroppen kjenner jeg også hvor jeg er i forhold til andre så jeg ikke sklir ut og blir ett med omgivelsene. Kroppsbevissthet er stikkordet her,altså.

Psykomotorikere, rosenterapeuter og andre som jobber med kroppen kan hjelpe deg å få økt kroppsbevissthet. Selv kan du trene med en bevissthet om kroppen. Ikke bare presse den men kjenne på den samtidig. Yoga er ypperlig til dette. Det er en treningsform som hjelper deg å få kontakt med følelsene også fordi den løsner opp forsvaret/blokkeringene. Om du er veldig anspent er yoga avspennende og som en fysisk meditasjon( fordi du kobler ut tankene og konsentrerer deg om øvelsene) du blir sterkere, mer smidig, får bedre pustemønster og får mer overskudd av.

Å være leken utelukker ikke livets alvor. Lekenhet og alvor er to sider av samme sak. I lek er man åpen og derfor i kontakt med både overflate og dybde på samme tid. Lekenhet gir oss styrke til å være sårbar.Dessuten kan man i dyp sorg føle et skinn av glede pga friheten og omsorgen man får i dypet.

Det lekende mennesket

Følgende fant jeg på m24.no om det de kaller det lekende mennesket, vi like godt kunne kalle det frie mennesket. (Det er en forkortet versjon jeg legger frem):

Leken gir oss en rustning til å gå gjennom livet, og uten lek blir et menneske ekstra sårbart. Det lekende mennesket gleder seg over små ting i hverdagen, og trår litt utenfor allfarvei – selvfølgelig uten å skade andre. På denne måten kan du lage ditt spor gjennom livet.

Her er noen kjennetegn ved de som har en lekende holdning til livet:
Hos et lekende menneske er ikke sannheten nødvendigvis det som flertallet mener. Det lekende menneske undrer seg over hvorfor tingene er som de er.

Vi er mest opptatt av hodet i vårt samfunn, og glemmer fort at vi også er kropp og ånd. Dette fører til ubalanse og sykelighet. Gjennom leken tas hele mennesket i bruk, og det blir bevisst alle sine sider.

Gjennom leken oppdages sårbarheten, og det lekende mennesket er klar over sin sårbarhet. Denne bevisstheten ruster det i møtet med livets utfordringer.
Det var noen kjennetegn ved de mennesker vi kan kalle ”Homo ludens”(det lekende mennesket).

Seksuell trakassering, Hva er grunnen til at noen ikke tar avvisning?

Det står mye om det på nettet, men ikke om årsaken. Hva som er grunnen til at noen kan gjøre tilnærmelser selv om de vet de vil bli avvist. Har de ikke respekt for seg selv, og dermed heller ikke andre? Eller er det noe annet som mangler? Antenner? Forståelse? Empati? Noen tror det handler om makt. Jeg mener det er en grunn det finnes noe under igjen. Hvis vi ikke tror noen er onde, hva er grunnen til dette fenomenet?

Jeg putter blotting innunder dette også, fordi her også taes ikke hensyn til at den andre ikke vil.

Tror ikke Gud sender slike prøvelser fordi han vil plage oss, men at vi skal bli sterkere. Jeg har tenkt grunnen kan være at jeg skal lære meg å sette grenser og bli trygg i meg selv. Greit å finne ut av hvordan man skal forholde seg lurest når noen driver maktutøvelse. Har ikke funnet det ut ennå. Men tror man kommer langt med å innse at man egentlig ikke har noe å frykte.

Jeg opplever det som skremmende når jeg ser at det fortsetter selv om jeg har uttrykt at jeg ikke vil eller ikke liker tilnærmelsene. For da er det ikke respekt for mine grenser.

Om jeg skal prøve å sette meg inn i hans sted : Jeg har på følelsen at noen menn blir så oppslukt av kroppen min at hele bevisstheten er forkusert der. Dermed sklir de ord som kommer ut av min munn han liksom hus forbi.

Det er så lite informasjon om hvordan den som trakasserer opplever situasjonen. Det taes bare avstand uten først å forstå trakassereren. Det er ingen fullgod løsning på problemet. Problemet er jo ikke trakasseringen i seg selv nødvendigvis, men det ubehaget og den frykten som oppstår. Med det mener jeg ikke at trakassereren ikke er mer eller mindre på bærtur, altså, eller skulle jeg sagt empatisk?

Tror det ofte er en stor posjon stolthet med inne i bildet.

Det at noen ikke viser respekt ved avvisning av tilnærmelser får meg til å tenke helt frem til mulig voldtekt. Kanskje "sykt" som jeg har hørt, men en overtråkket grense er en overtråkket grense. Og når han ikke vil tre tilbake er jeg selvsagt redd for hvor langt han vil gå. Fordi over grensen har han makten til å bestemme i.o.m. at han likevel ikke hører på meg.

Jeg skulle ønske det var mer rettigheter på det å bruke vold av kvinner mot menn som tramper over grenser,jeg. Grunnen til at jeg sier det er at vi kvinner ofte holder oss tilbake fra å forsvare oss med vold i redsel for konsekvensene, og ender dermed opp som offere. Menn er ikke sånn. De forsvarer seg med vold.

Noen menn skjønner ikke annet språk enn det fysiske. Ord når ikke inn. Men det ligger ikke i oss å sparke en mann i ballene. Vi skulle funnet opp noe lurt å bruke selv, tilpasset oss. Gitt han støt, he he. Politiet har jo slikt. Det hadde vært helt min greie. En metode som ikke bare gjør han sint og bruker vold på en verre måte, men som passifiserer. Pepperspray man anbefales å ha i veska bør flyttes til lomma, fordi det er i hjemmet de verste overtramp skjer.

Men jeg liker ikke vold og tror at om man bare forstår trakassereren vil man kunne finne ord som gjør at de forstår og slutter. Alle har vi svakheter, og de er treige på det området.

Og så har vi de da som bare helt enkelt ikke skjønner når flørt ikke skal taes alvorlig, som bare ikke er gode flørtere. De mangler de sosiale antennene som også de som ikke tør flørte mangler. Ikke lett å vite om den man har foran seg mangler antenner eller respekt uten å kjenne vedkommende.

Så min konklusjon i øyeblikket er at det er en mangel. En mangel andre kan hjelpe til med å styrke ved hjelp av det de mangler. Om de bare kan overkomme sin stolthet og være mottakelige i ørene, da.

Alexander McQueen vår 2010